Hundretusenvis av industriarbeidere streiker i Tyskland

31 January 2018

Mens Tysklands styringselite konspirerer for å forme en ny regjering for å kutte arbeidernes lønninger, angripe demokratiske rettigheter og remilitarisere landet, gir arbeiderklassen sin respons i form av landets største streikebevegelse på 15 år.

På onsdag vil over 65.000 arbeidere i Tysklands metall- og elektroindustrier streike i 24 timer. På torsdag og fredag vil hundretusenvis flere følge etter. IG Metall-fagforeningen har kalt for 24-timers landsomfattende varselstreiker i 250 selskaper, inkludert Daimler, BMW og Volkswagen.

Utvidelsen av arbeidsnedleggelsene finner sted til tross for IG Metall-ledelsens tiltak for å begrense den nåværende kontraktsstriden og nå frem til et råttent kompromiss som forråder arbeidernes krav. Det er et uttrykk for arbeidernes voksende sinne og militans etter flere tiår med sosiale angrep fra regjeringen og arbeidsgiverne.

Betydningen av denne kampen når langt utover Tysklands grenser. I hele Europa og rundt om i verden står styringselitene på for å demontere arbeidssikringer og desimere arbeidstakernes lønninger og betingelser, for å finansiere nye og større kriger og fylle egne lommer.

Strikebølgen i Tyskland er en bekreftelse på World Socialist Web Site sin prognose for nyåret om at «Året 2018 – 200-årsmarkeringen for Marx sin fødsel – vil fremfor alt bli preget av en enorm intensivering av sosiale spenninger og en eskalering av klassekonflikt rundt om i verden.»

Navnene til den tyske kansleren, Angela Merkel, og landets tidligere finansminister, Wolfgang Schäuble, har i årevis vært synonymer for brutale angrep på den europeiske arbeiderklassen. Nedskjæringsdiktatene som snudde opp-ned på livet til millioner av arbeiderklassefamilier i Hellas, Spania og Portugal var fremfor alt den siste store koalitionsregeringen i Berlin sitt verk. Omformingen av Øst-Europa til et stort samlebekken av billig-arbeidskraft for internasjonale foretak, som betaler arbeidere i de tidligere stalinistiske landene en brøkdel av vest-europeiske lønninger, er også et resultat av den tyske styringsklassens politikk.

Den tyske regjeringen kunne ikke ha spilt denne rollen hvis den ikke samtidig hadde angrepet den tyske arbeiderklassen og holdt den under kontroll, med hjelp av underdanige fagforeninger. Hartz-lovene som introduserte arbeids- og velferds-«reformer», vedtatt i 2003 av en regjering av sosialdemokratene og De grønne, skapte en stor lav-lønns-sektor. Samtidig sikret en hær av godt betalte arbeiderråds- og fagforeningsrepresentanter at lønningene stagnerte og arbeidsforholdene ble stadig forverret.

Arbeiderklassen har ikke fått noe av Tysklands økonomiske «suksess», som ble oppnådd på deres bekostning. Et lite sjikt øverst i samfunnet har beriket seg uten blygsel. Det har gjort Tyskland til et av de mest ulike landene i Europa, der 40 prosent av alle sysselsatte tjener mindre enn de gjorde for to tiår siden.

Streikbølgen i bil-, metall- og elektroindustriene er et opprør mot disse forholdene. IG Metall-fagforeningen har blitt tvunget til å kalle 24-timer streikene fordi den konfronterer en stemning av sinne og mistillitt som går langt utover de berørte industriene.

Militansen vokser i andre europeiske land. I Serbia og Romania har det vært spontane streiker mot sultelønninger i bilindustrien. I Hellas har arbeiderklassen streiket og protestert mot EUs og Syriza- regjeringens innstrammingsdiktater. I Frankrike øker motstanden mot president Macrons arbeidsmarkeds-«reformer». Storbritannia har sett en rekke jernbanestreiker. Streikebevegelsen i Tyskland vil styrke arbeidere over hele Europa i deres kamp.

Utfordringene som de streikende arbeiderne står overfor er fremfor alt politiske. Mens de sloss for høyere lønninger og kortere arbeidstid, gjør Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og de konservative unionspartiene (CDU/CSU - Den kristelig-demokratisk og Den kristelig-sosiale unionen), med full støtte fra fagforeningene, seg klare til å danne en tredje utgave av den store koalisjonen. En slik regjering vil ikke bare intensivere angrepene på arbeiderklassen i Tyskland og over hele Europa, den vil også styrke statsmakten og aksellerere programmet for militær gjenopprustning og krig.

En slik regjering har ingen demokratisk legitimitet. Den store koalisjonen ble stemt ut av embetet for fire måneder siden. Stemmene for sosialdemokrater, kristelig-demokrater og kristlig-sosiale falt med 14 prosent i føderalvalget. Forsøket på å bringe tilbake de samme partiene i form av en ny storkoalisjon er en politisk konspirasjon, med virkelige mål som blir skjult for befolkningen.

Mens de som favoriserer koalisjonen serverer svulstigheter om «Europas enhet» og «vennskap med Frankrike» er deres egentlige mål å utdype den sosiale kontrarevolusjonen og omforme EU fra en økonomisk til en militær allianse, for sammen med den franske presidenten Macron å håndheve tyske og franske imperialistiske interesser mot Russland, Kina og USA.

Den tyske styringseliten planlegger å øke militærutgiftene, ikke bare til NATOs mandat på 2 prosent av BNP – hvilket betyr at de dobles til 60 milliarder euro – men enda høyere. Dette er kun mulig gjennom massive kutt i sosiale utgifter, som raskt vil drenere vekk de gevinster metallarbeiderne vil kunne oppnå gjennom streik.

Disse arbeidsnedleggelsene i metall- og elektroindustriene må knyttes opp til kampen for nye valg. Arbeiderne må ikke tillate en kabal av konspiratorer å installere den mest høyre-orienterte regjeringen siden slutten av andre verdenskrig.

Nyvalg må kalles for mobilisering bak et sosialistisk program som kombinerer kampen mot sosiale kutt, diktatur og krig med kapitalismens omveltning. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk likestillingsparti) er det eneste partiet som fremmer et slikt program. Det avviser EU og maner til kamp for De forente sosialistiske stater av Europa.

Denne uken markerer 85 år siden en klikk rundt president Paul von Hindenburg – som ble valgt med støtte fra sosialdemokratene (SPD) og Senterpartiet – utnevnte Adolf Hitler til kansler, og initierte den største menneskelige katastrofen i verdenshistorien.

I motsetning til den offisielle beretningen kom ikke Hitler til makten på en bølge av offentlig støtte. Nazistene var i en dyp krise. I Reichtags-valget (parlamentsvalget) i november 1932 tapte de nesten to millioner stemmer. Med 33 prosent av stemmene var de bak de to store arbeiderpartiene, Sosialdemokratene (SPD) og Kommunistpartiet (KPD), som samlet hadde over 37 prosent. Men den tyske styringseliten trengte Hitler for å knuse arbeiderbevegelsen og forberede seg til neste krig.

Ingen burde forestille seg at en sånn katastrofe ikke kan gjentas. Verden beveger seg raskt mot en tredje verdenskrig. Denne ukens utgave av det britiske Economist-magasinet har overskriften «Den neste krigen». Den redaksjonelle lederen erklærer: «Konflikt på en målestokk og av en intensitet som ikke er sett siden andre verdenskrig er igjen tenkelig.»

Tyske styringskretser forbereder seg mer og mer åpent for krig og diktatur. For første gang sitter Alternativ for Tyskland (AfD), et ytre-høyre parti, i Bundestag (parlamentet) og vil bli betrodd formannsvervet for Budsjettkomitéen. Humboldt Universitets-professoren Jörg Baberowski kunngjør at «Hitler var ikke ondskapsfull», og blir forsvart av universitetets administrasjon og mediene mot kritikk fra studentene. I sin siste utgave skryter uke-magasinet Der Spiegel, som publiserte Baberowskis unnskyldninger for Hitler, om at vindusrutene «i Manchester og Roma, i Warszawa og Lyon» klirrer når Tyskland, «den 800-pund-tunge gorillaen», gjenoppruster.

Som i første halvdel av det tjuende århundre står arbeiderklassen overfor alternativet sosialisme eller barbari. For å hindre styringsklassen fra å pålegge sitt program for sosial kontrarevolusjon og kaste verden ut i en katastrofal krig, må arbeiderklassen gripe initiativet og forenes internasjonalt for å omvelte kapitalismen.

Streikene i metall- og elektroindustriene må utvides. Dette krever et brudd med IG Metall-fagforeningen, som gjør alt for å kneble streiken. Fagforeningen arbeider tett sammen med arbeidsgiverforeningene, og de fleste av deres representanter er medlemmer av SPD og tilhengere av en ny utgave av den store koalisjonen.

For å utvide streiken må man etablere arbeiderkomitéer på grunnplanet for å ta kontroll over tvisten og etablere kontakt med arbeidere over hele Europa og rundt om i verden. Dette er uadskillelig knyttet til kampen for nyvalg, for å forhindre installeringen av en ny storkoalisjon og for å fremme et sosialistisk alternativ.

Peter Schwarz