Arbeiderklassen og den kapitalistiske økonomien

5 February 2018

Borgerlige økonomer har helt siden publiseringen av Kapitalen – mesterverket til Karl Marx – for 150 år siden, forsøkt å motbevise hans arbeidsverditeori, som avdekket den kapitalistiske økonomiens indre sammenhenger.

Denne teorien viste at rikdommen som tilflyter kapitalistklassen – i sine ulike former som industriell profitt, renter og gevinster fra operasjoner på en rekke finansmarkeder – i siste instans hadde sitt opphav i merverdien hentet fra arbeiderklassen gjennom lønnsystemet, kapitalismens grunnleggende sosiale relasjon.

I de senere tiårene var påstandene om at Marx hadde blitt motbevist drevet av det som ble kalt fremveksten av den «nye økonomien», der rikdom ble generert av ny teknologi og pengenes tilsynelatende evne til å generere mer penger på finansmarkeder, helt uten noen form for verdiskaping gjennom arbeid.

Marx hadde faktisk forklart slike fenomener i sin analyse av det han kalte «vare-fetisjismen». Der viste han hvordan selve fremtredelsen av formene generert av den kapitalistiske økonomien skjulte og mystifiserte systemets underliggende sosiale relasjoner.

Som det så ofte har skjedd har en utvikling i den kapitalistiske økonomien igjen bekreftet Marx sin teori, akkurat da den var blitt erklært død og begravet for tusende gang.

Det plutselige nedsalget på Wall Street sist fredag var en slik begivenhet, da Dow Jones-indeksen falt med 666 poeng – det største fallet på to år. Det kom etter en 40 prosent økning i Dow-indeksen siden valget av Donald Trump.

Forvarslet var en rentestigning på obligasjonsmarkedet der avkastningen på referanse-verdipapiret – den amerikanske 10-års-statsobligasjonen (Treasury bond) – økte til 2,85 prosent, som var det høyeste nivået på fire år. Det økte renten på statsobligasjonen satte frykt i markedene for at tilstrømningen av billige penger til finansmarkedene skulle ta slutt, som er den pengepolitikken US Federal Reserve og andre store sentralbanker har ført siden den globale finanskrisen i 2008. Det er denne finanspolitikken som har løftet aksjekursene til rekordhøyder.

Den brå spissen i obligasjonsmarkedene var i sin tur et svar på nyhetene om at lønningene i USA hadde økt med 2,9 prosent i løpet av det siste året, som er den største økningen siden 2009.

Lønnsveksten var relativt liten. Den utløste imidlertid en stor respons i finansmarkedene på grunn av frykt for hva det kunne innebære: en gjenoppblussing av klassekampen, der arbeidere i USA og rundt om i verden begynner å skyve tilbake mot den tiår-lange undertrykkingen av lønninger og nedgangen i arbeidsklassens levestandarder.

Forut for fredagens topp for obligasjonsmarkedsrenten hadde det vært advarsler om at den lange oppgangsperioden i obligasjonsmarkedene – med stigende obligasjonspriser og fallende avkastning (de to beveger seg i et omvendt forhold) – var i ferd med å ta slutt. Opprinnelsen til oppturen for nesten fire tiår tilbake, avslører selv det underliggende forholdet mellom finansmarkedene og klassekampen – og den sentrale betydningen av merverdiekstraksjon for hele det kapitalistiske systemet.

Perioden 1979-80 markerte begynnelsen på en motoffensiv, etter tilbakeslaget av den internasjonale arbeiderklassens oppsving mellom 1968 og 1975. Motoffensiven hadde opphav i USA og ble fulgt opp av den kapitalistiske styringsklassen verden over.

I USA i 1979 utnevnte den demokratiske Jimmy-Carter-administrasjonen Paul Volcker som formann for Federal Reserve, med forpliktelse om å få slutt på inflasjonen ved heving av styringsrenten. Timingen for ansettelsen var vesentlig. Den kom rett etter den nasjonale kullstreiken fra 1977 til 78, som hadde rystet Carter-administrasjonen.

Volkers økonomiske og monetære agenda var motivert av grunnleggende klassevurderinger. Målet var å skape finansielle forhold som ville føre til nedleggelse av store deler av amerikansk industri, som hadde vært sentrum for arbeiderklassens militans de foregående tiårene.

Men det var mer enn pengepolitiske tiltak involvert, i det som førte til det som da var den betydeligste resesjonen siden 1930-årene. Klassekrig-programmet ble påtvunget med den kapitalistiske statens offensiv sluppet løs av Reagan-administrasjonen. Den begynte med å bryte opp PATCO-streiken, med oppsigelsen av alle de 11.359 streikende flygelederne.

Reagans oppsigelse og svartelisting av PATCO-arbeiderne var signalet for en bølge av streikebryteri fra bedrifter og fra regjeringen – med «union busting» (fagforeningsknusing) i bil- og stålindustrien, i gruvedrift, transport, kjøttpakking og andre næringer – som strakk seg over mer enn et tiår.

Som Volcker selv bemerket senere var Reagan-administrasjonens handlinger en «vesentlig faktor» for å «snu tidevannet for inflasjons-situasjonen». Her refererte Volcker til undertrykkelsen av arbeidernes militante kamper for å forsvare sine lønninger, jobber og levekår.

PATCO ble etterfulgt av en global offensiv av den herskende klassen, der Thatcher-regjeringens knusing av gruvearbeiderstreiken fra 1984 til 85 i Storbritannia var en sentral komponent.

Denne offensiven ville ikke vært mulig uten fagforeningsbyråkratienes direkte samarbeid. I USA organiserte AFL-CIO streikebryteri mot flygelederne, mens Trades Union Congress (TUC) i Storbritannia nektet å støtte gruvearbeiderne – et mønster som ble gjentatt i alle av arbeiderklassens viktige kamper internasjonalt, og som sikret arbeidernes nederlag.

Som et resultat av disse nederlagene ble det etablert nye politiske relasjoner. Fagforeningene fungerte ikke lenger på noen måte som forsvarere av selv de minste av arbeidsklassens interesser. De ble håndhevere av kapitalens krav og diktat, under det nasjonalistiske banneret om å sikre foretakenes «internasjonal konkurranseevne» i hvert land. De ble en sentral mekanisme for utvinningen av merverdi fra arbeiderklassen, hvilket – som Marx sin teori viste – var fundamentet for den kapitalistiske økonomien og dens finansielle system.

Undertrykkelsen av klassekampen, håndhevet av fagforeningsapparatene, var nøkkelfaktoren i den finansialiseringen som begynte på 1980-tallet og økte på gjennom 1990-tallet, og som fortsatte inn i det nye århundret.

I kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008 var det forutsetningen for de finansielle operasjonene til verdens største banker. De ble subsidiert av regjeringer og sentralbanker, som pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet, og dermed muliggjorde en historisk usett omfordeling av rikdom – rett i hendene på et globalt kapitalistisk oligarki. Hovedmekanismen for denne plyndring av verdensøkonomien var den massive oppgangen i aksje- og obligasjonsmarkedene, som i sin tur var basert på en kontinuerlig nedgang for arbeiderklassens lønninger og sosiale forhold.

Man trenger bare stille spørsmålet: ville aksjemarkedene ha klatret til rekordhøyder, ville det ha blitt tjent milliarder på milliarder, i noen tilfeller nesten fra en dag til neste, om USA og andre store kapitalistland hadde vært konfrontert av en økende bølge av klassekamp?

Uansett kommende bevegelser på finansmarkedene har fredagens hendelser satt lyset på viktige økonomiske og klasse-relaterte forhold. De store formuene som er akkumulert øverst på samfunnets økonomiske tinder er i siste instans resultat av en stor hevert-operasjon, der den rikdommen som produseres av arbeideres arbeid over hele verden, approprieres av de få.

Nervøsiteten i finansmarkedene – som er produkt av en voksende bevegelse av arbeiderklassen, ikke bare i USA men internasjonalt – kommer fra frykten for at de mekanismene for å undertrykke klasskampen som har vært benyttet de siste fire tiårene, bryter sammen.

Dette peker på de grunnleggende politiske utfordringene arbeiderklassen står overfor. Arbeidernes internasjonale press for økte lønninger og en slutt på stadig råere utnyttelse vil bli møtt med en voldsom respons ovenfra, fordi det rammer selve grunnlaget for kapitalistisk rikdomsakkumulering.

De kapitalistiske styringsklassene vil ikke innfinne seg med noen fredelig «justering» til arbeiderklassens krav. Det er fordi hele profittsystemet som de styrer over blir skaket av en rekke motsetninger – utsikten for at hele det finansielle korthuset skal kollapse, økte handels- og valutakonflikter, svekket tillit til stabiliteten i det internasjonale monetære systemet – for ikke å nevne den voksende trusselen om verdenskrig og økt politisk ustabilitet.

Den kampen arbeiderklassen konfronterer kan ikke føres på grunnlag av det illusoriske målet som tidligere ble forkynt av fagforeningsreformismen: «En anstendig dags lønn for en anstendig dags arbeid.» Den må heller rettes mot omveltningen av profittsystemet ved fremmingen av et internasjonalt sosialistisk program basert, som Marx sa, på «eksproprieringen av ekspropriatørene».

Nick Beams