Falcon Heavy utskytingen markerer nytt stadium i privatiseringen – og perversjonen – av romforskning

Tirsdag 6. februar gjennomførte SpaceX Corporation med suksess utskyting av bæreraketten Falcon Heavy. Den samlet skyv-kraften fra tre Falcon 9-motorer til én plattform. Begivenheten ble massivt promotert av selskapets eier, milliardæren Elon Musk og av amerikanske medier. Den fremkalte en klar respons fra befolkningen.

Mer enn 2,3 millioner mennesker så utskytingen live på YouTube, mens opp mot hundre tusen samlet seg på Cape Canaveral for å bivåne begivenheten in situ. Jubelen brøt ut både ved utskytingen og også åtte minutter senere da to av de tre tomme motorene returnerte for en enestående dobbelt-landing ved siden av utskytingsrampen.

To av de tre Falcon 9 kjernene returnerer og lander ved utskytingsrampen

I minst noen minutter kan mennesker i USA og rundt om i verden ha vært oppglødd av perspektivet på et nytt fremskritt i menneskehetens utforskning av det ytre rommet. Men hold applausen. Den nye raketten har to hovedformål, ingen av dem knyttet til utviklingen av vitenskapen: å øke den obskøne personlige formuen til Musk, p.t. over 21 milliarder dollar, og å utvide amerikansk imperialismes militærarsenal.

Det groteske symbolet for det første formålet var plasseringen av en Tesla roadster, produsert av Musks Tesla Motors, som «nyttelast» på Falcon Heavy. Utskytingen ble ansett som for risikabel for en dyr vitenskapelig eller militær satellittpakke, så Musk fikk et av sine egne kjøretøy satt i bane rundt sola, for å promotere interessene til sin nåværende satsing på high-end biler for de rike, som koster over 140.000 dollar stykket for et kjøretøy med alle tillegg.

Bortsett fra den fornærmende vulgariteten er det en sterk kontrast mellom hva Musk ser på som «payoff» for romforskning – økningen av sine kommersielle interesser på planeten Tellus – og tidligere innsatser fra seriøse forskere. Man trenger bare minnes arbeidet til Carl Sagan og andre for å lage gjenstander som gjenspeiler de kulturelle prestasjonene og menneskehetens mangfoldet, som ble plassert i romfartøy som Voyager-probene, i fall de en gang langt inn i fremtiden skulle møte noen form for fremmed liv.

Heldigvis er det liten sjanse for et slikt møte i banen til Tesla roadsteren, komplett med «Starman» mannequin, som bare strekker seg ut til asteroidebeltet. Mer sannsynlig vil en fremtidig og mer opplyst sivilisasjon på jorden plukke ned søppelet fra himmelen med en grimase av forakt for sine forfedres primitive pengedyrkelse.

Den mer alvorlige og truende siden av Falcon Heavy-utskytingen er Pentagon-representantenes feiring. Ifølge en rapport i Financial Times så «Pentagon den vellykkede utskytingen av Elon Musks Falcon Heavy rakett som en måte å løse opp monopolet som har holdt amerikanske militære romutskytinger tilbake de siste dusin årene».

Avisen siterte viseforsvarsministers Patrick Shanahan, en tidligere Boeing-direktør, som koblet fordelene med Falcon Heavy med amerikanske militæroperasjoner, spesielt landingen og gjenbruken av to av booster-motorene, som gir håp om potensielle kostnadsbesparelser på opptil 90 prosent.

«Det faktum at disse mulighetene nå leveres skaper overkommelige priser og overkommelige priser gir nye romkonsept», fortalte han til Financial Times. Avisen siterte en ikke-navngitt representant for US Air Force Space Command som sa at luftvåpenet «vil bruke data» fra tirsdagens utskyting som en del av sin prosess for å sertifisere Falcon Heavy for militær anvendelse, spesielt for utskyting av militære satellitter.

«Vi som departement må være veldig god på verdensrommet», tilføyde Shanahan. «Hvis vi er veldig gode på verdensrommet, er vi sterkere forsvarsmessig. Det er avgjørende evner som vi virkelig ønsker å løfte frem». Det nylig utgitte Nasjonalt-forsvarsstrategi-dokumentet oppførte verdensrommet som et «krigførings-domene», men USAs militære operasjoner har blitt satt tilbake av avhengigheten av selskaper med raketter som er mindre kraftige enn Falcon Heavy. For sine nåværende tyngeste løftebehov har de også vært avhengige av russisk-produserte rakettmotorer. Samtidig opprettholder Russland monopol på bemannet løfteevne, som de har hatt siden slutten av det amerikanske romfergeprogrammet.

Saturn V utskytingen av Apollo XI til månen

President Donald Trump og visepresident Mike Pence tweetet begge sin hyllest til utskytingen, som ble utført fra den NASA-kontrollerte utskytingsrampen på Cape Canaveral, som ble gjort tilgjengelig på grunn av de nasjonale sikkerhetsfordelene som forventes fra utviklingen av Falcon Heavy.

New York Times for sin del siklet over det faktum at SpaceX vil kunne «utplassere større spionatellitter» slik at amerikanske etterretningstjenester kan utvide sine utenlandske og innenlandske spionprogram. I et bredere perspektiv demonstrerer utskytingen en utvikling av raketteknologi som uten tvil vil bli brukt som en del av Trump-administrasjonens billion-dollar-innsats for å modernisere det amerikanske atomvåpenarsenalet.

Falcon Heavy har demonstrert den tyngste løftekapasiteten ut i verdensrommet til en nåtidig produsert bærerakett, men har fortsatt kun 45 prosent av kapasiteten til den kraftigste NASA-raketten Saturn V, som sendte romkapsler i bane rundt månen og muliggjorde Apollo XI landingen og andre bemannede oppdrag.

Dette er til tross for at Falcon Heavy drar nytte av fremskrittene innen elektronikk, databehandling, rakettdesign og en myriade av andre teknologier som har blitt billigere og mer effektive.

Datamaskinene og sensorene som var nødvendige for å kontrollere Saturn V-raketten fylte en ring på 7 meter i diameter og en meters høyde stablet oppe i det tredje rakett-trinnet. Apollo-epokens gyroskoper, som ble anvendt for å kontrollere bærerakettens rom-orientering, var på størrelse av en mikrobølgeovn og krevde seks måneder med komplisert montering og kalibrering. Algoritmer og matematiske beregninger for å føre raketter ut i bane og for landing på månen ble løst ved hjelp av regnestaver og datamaskiner på størrelse av et rom, men med mindre prosessorkraft enn en gjennomsnittlig moderne kalkulator.

I dag koster gyroskoper US $ 2 og finnes i alle smarttelefoner. Datamaskiner som er i stand til å sanse og korrigere flybevegelser, finnes i barns quadcopter-leker som koster mindre enn US $ 20. Ingeniører har tilgang til datategning og simuleringsverktøy nesten bortenfor drømmene fra Apollo-epoken. Ikke bare er 3D-printede rakettmotorer nå på veg inn i romtjeneste, men studenter begynner sågar nå å designe og teste slike motorer som skoleprosjekter! Disse og utallige andre utviklinger har ført til suksessen til Falcon Heavy-utskytingen, ikke den antatte genialiteten til Elon Musk (som har ekspertise hovedsakelig på finansiell «engineering» som medstifter av det som ble PayPal).

ST-124 gyroskopet fra Saturn V raketten og de fingernegl-store gyroskopene og aksellerometrene i en iPhone 4. Foto: NASA (venstre), MEMS Journal (høyre)

Resultatet er at SpaceX reelt sett har gjenskapt hjulet, og trekker på mer enn et halvt århundre av NASAs erfaring og innsatser for å reise ut fra jorda, for å lage en ny versjon av Saturn V med ultramoderne komponenter som bare er 45 prosent så kraftig.

Det vil ikke å si at Falcon Heavy ikke bryter nytt terreng teknologisk. Vesentlige ressurser, anslått til 500 millioner dollar, har ikke vært bortkastet, og innsatsen for å bygge en rakett-booster for gjenbruk var en klar suksess, da to av de tre delene returnerte som planlagt og i fullgod stand, selv om den tredje styrtet i Atlanterhavet.

Historisk sett var finansieringen av utviklingen av store booster-trinn knyttet til nasjonale strategiske interesser. Etter «romkappløpet» ble NASAs budsjetter kuttet med en faktor på tre innen 1973 og forlatt for forvitring i flere tiår. Under disse lange sulteforingstidene kom NASA-ledelsen, som ofte kom fra militæret, til å bekrefte advarselen fra fysikeren Robert Wilson om resultatet av strupingen av midler til forskning: «Hvis vi ikke gjør det med entusiasme og raskt, så vil det fortsatt bli gjort, men det vil bli gjort av annenrangs folk på en byråkratisk måte, og det vil bli gjort dyrt.»

Og likevel opprettholdes disse budsjettbesparelsene, til tross for betydelig og vedvarende entusiasme for romvitenskap og utforskning. En nylig studie viste 68 prosent i favør og 17 prosent i mot, bemerkelsesverdige tall for et program som ikke lover konkrete fordeler for noen, men blir allment ansett som et tiltak til fordel for menneskeheten som helhet.

I løpet av perioden med NASA budsjettbesparelser forsvant konkurransen mellom entreprenører i stor grad i en bølge av konsolideringer. Ved utgangen av denne perioden dominerte Lockheed Martin og Boeing feltet, ofte i joint-venture-sammenhenger. I stedet for å lage en ny bærerakett og kapsell for bemannet romutforskning annet hvert år som på 1960-tallet, ble romfergen den eneste amerikanske bemannede romteknologien på 30 år, fra 1981 til 2011, og kostet nesten US $ 1 milliard per utskyting ved slutten av programmet.

Den angivelige renessansen for romfartøyutvikling er ikke drevet av den virkelige entusiasmen og nysgjerrigheten til millioner av mennesker, men av profittinteressene til en ny generasjon multi-milliardærer med disponible kontanter, som ser at de drastisk reduserte utviklingskostnadene aktivert av ny teknologi gir dem muligheten til å delta konkurransedyktig på et nytt felt.

Studenter fra University of California, San Diego, prøvefyrer en 3D-printet rakettmotor, bygd for et budsjett på US $ 6.300 Foto: UCSD

De amerikanske mediene feiret rollen til privat kapital i det nye stadiet av romprogrammet, og Musk er ikke alene i disse tiltakene. Selskapet Planetary Resources håper å start gruvedrift på asteroider i nær fremtid. Moon Express forsøker å skape et marked for tidvise reiser til månen og tilbake. Blue Origin, finansiert av Amazons Jeff Bezos, forsøker å gjøre lavbane verdensrom-turer til en vare for de svært rike og de superrike.

Den faktiske privatiseringen av romforskning er dypt retrograd. Som vi har forklart andre steder, led det tidligere «romkappløpet» under den nasjonalt avgrensede formen, med separat, duplisert innsats av USA og Sovjetunionen, senere gjentatt av EU og nylig av Kina, India, og til og med Israel og Iran, der hver nasjonalstat forsøker å få de militærstrategiske fordelene ved bruken av verdensrommet som den ultimate «high ground» i fremtidige kriger.

Nå har vi utsikter til at private selskaper skal eie og kontrollere tilgangen til verdensrommet, og omdanne tilgangen til en vare, enten for utskyting av satellitter eller til forfengelighetsprosjekter som å by «bane-turer» til individuelle millionærer.

Tragisk nok så blir romforskningen nå satt i revers, i motsetning til den historiske utviklingen av menneskehetens stadig mer sosiale og kollektive innsats for å mestre naturen og utforske universet, et tiltak som bare kan realiseres gjennom kampen for internasjonal sosialisme.

Loading