Koalisjonsavtalen som ble oppnådd den 7. februar mellom Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale Union (CDU/CSU) og Det sosialdemokratiske partiet (SPD) legger grunnlaget for dannelsen av den mest høyreorienterte regjeringen i Tyskland siden nazi-regimets fall. Den innkommende regjeringen representerer interessene til bankene, storforetakene og de superrike. Den vil fortsette angrepene på arbeiderklassen og lansere en massiv militær oppbygging i inn-og utland.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk likestillingsparti) motsetter seg en slik regjering og krever nyvalg. Storkoalisjonen har ingen demokratisk legitimitet. Den ble avvist ved valgurnene den 24. september 2017, og støttes nå av mindre enn en tredjedel av velgerne. Den er resultatet av en konspirasjon som involverer bankene, arbeidsgiverforeningene, militæret, etterretningsorganene og de borgerlige partiene. Avskjermet fra offentligheten har deres representanter tilbrakt fire og en halv måned i forhandlinger og intriger for å bringe en høyreorientert regjering til makten.
Arbeiderklassen har rett til å vite hvor storkoalisjonen er på vei. Dette gjelder ikke bare koalisjonsavtalen – der det sanne innholdet blir skjult, sukkerbelagt og forvrengt av mediene og de politiske partiene – men også de vidtrekkende hemmelige overenskomstene som er oppnådd, og innholdet i diskusjonene som ble ført bak kulissene. SGP krever at alle hemmelige protokoller og lister over deltakere i koalisjonsforhandlingene blir publisert.
De 450.000 SPD-medlemmene som skal stemme over koalisjonsavtalen i løpet av de kommende ukene har rett til å vite hva det egentlig ble oppnådd enighet om. De må kreve at alle detaljer om koalisjonsforhandlingene legges på bordet. Ellers vil de fungere som tåper, som signerer av for en politikk de ikke har blitt informert om eller er gitt mulighet til å vurdere.
En kort gjennomgang av koalisjonspakten viser at mange avtaler som ville blitt møtt med sterk motstand bare er antydet. For eksempel erklærer dokumentet at Tyskland har interesse av å være en del av strategiske diskusjoner om og i prosessplanleggingen for atomvåpen. På vanlig språk kan dette bare bety at storkoalisjonen vil ha atomvåpen.
Hva ble avtalt om dette saksanliggendet? Er det planer for bygging av en tysk atombombe? Har det blitt oppnådd en avtale med den franske presidenten Emmanuel Macron om å sikre tysk deltakelse i Frankrikes Force de frappe? Makrons forgjenger Nicolas Sarkozy ga Tyskland et slikt tilbud i 2007, men kansler Angela Merkel avviste det på det tidspunktet.
I tillegg forplikter koalisjonsavtalen regjeringen til «NATOs avtalte evne-mål» og «best mulig utstyr» for hærens soldater. Men mens budsjetter for alle andre utgiftsområder er omhyggelig kvantifisert og beregnet, er det ikke gitt noen tall for det militære budsjettet, selv om mye større summer er involvert.
Akkurat hva ble avtalt? Storkoalisjonen har åpenbart til hensikt å nå NATOs mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret, hvilket tilsvarer en fordobling av det årlige militærbudsjettet, hvilket fører det opp til 70 til 80 milliarder euro.
Hvilke utgiftsreduksjoner vil dette medføre, gitt forpliktelsen til å holde et balansert budsjett og avvisningen av skatteøkning for de rike? Hva vil konsekvensene for sosiale utgifter og foreslåtte ekstrautgifter bli, som gjennom hele lovperioden vil utgjøre 46 milliarder euro, eller rundt 12 milliarder euro per år? Har det blitt avtalt en ny «agenda»-politikk, modellert på spare-programmet ‘Agenda 2010’?
Man kan peke på dusinvis av lignende passasjer i teksten som er uklare eller utformet for å holde leseren i mørket.
Det er en kampanje på gang ledet av mediene og SPD-ledelsen for å skjule avtalens reaksjonære karakter. Det er knapt noen rapportering om de militære og utenrikspolitiske målene som er angitt i avtalen, selv om de er avtalens sentrale anliggende. I stedet blir sekundære saker blåst ut av alle proporsjoner, og plaster-lapp-tiltak som for eksempel en økning av barnebidraget på € 25 over fire år, blir hilst som store sosiale reformer.
Hver linje i dokumentet på 177 sider er gjennomsyret av ånden til militæret, etterretningstjenestene og tenketankene som i årevis har kalt for en gjenopplivning av tysk militarisme og en europeisk stormaktspolitikk. Sentralt i dette er Tysklands dreining tilbake til en aggressiv og militær utenrikspolitikk og omformingen av EU, i samarbeid med Frankrike, til en militærallianse bevæpnet til tennene.
Dokumentet identifiserer land, regioner og hele kontinenter som igjen betraktes å tilhøre tysk imperialismes innflytelse-sfære – fra Vest-Balkan til Russland, Ukraina, Tyrkia, Afghanistan, Midtøsten, Den persiske gulf og Nord-Afrika, samt resten av Afrika, Latin-Amerika og Asia.
CDU/CSU og SPD har blitt enige om å utvide hærens nåværende militære intervensjoner, ta «videre skritt mot en ‘hær av europeere’», og akselerere «allerede påbegynt fornyelse, modernisering og utvidelse av hæren».
Innstrammingspolitikken til tidligere regjeringer, som kastet millioner av arbeidere ut i fattigdom og ledighet, skal fortsette i Tyskland og over hele Europa. Avtalen forplikter seg til å opprettholde et balansert budsjett og holde seg til den europeiske stabilitets og vekstpakten.
Innenriks planlegger storkoalisjonen å opprette en politistat for å undertrykke den voksende opposisjonen blant arbeidere og unge mot sosiale angrep, militarisme og krig. Katalogen over tiltak som kreves inkluderer nærmere 15.000 nye ansettelser for etterretningstjenestene på delstatlig og føderalt nivå, og 2.000 nye medarbeidere for domstolene. Dokumentet krever også militarisering av politiet, utvidelse av video-overvåkning, styrking av etterretningstjenestene og utvidelse av Internett-overvåkning. Med utnevnelsen av CSU-lederen Horst Seehofer til å lede innenriksdepartementet, som skal ombenevnes til Hjemlandsdepartementet (Heimat), vil det sikres en streng lov-og-ordens-politikk innenlands.
For flyktningepolitikken adopterer koalitionsavtalen kravene til ytrehøyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD). Årlig innvandring vil bli begrenset til 180.000 til 220.000 mennesker, asylsøkere vil bli holdt i sentraliserte leire, de som ved lov dømmes til å forlate vil bli hensynsløst utvist, og de indre og eksterne EU-grensene vil bli forseglet.
Det er en lang og katastrofal tradisjon i Tyskland for konspirasjoner og hemmelige avtaler. Slutten av Weimar-republikken ble dominert av slike renkespill. Allerede tre år før Hitler kom til makten, fulgte påfølgende regjeringer ikke lenger parlamentsbeslutninger, men heller nødstands-dekreter og president-befalinger. Enhver som fordømte opprustning, som Carl von Ossietzky, endte i fengsel.
Så den 30. januar 1933 utnevnte en klikk rundt president Paul von Hindenburg, støttet av de store industrieierne, militæret og andre reaksjonære krefter, Adolf Hitler til kansler, selv om hans parti hadde hatt en sterk tilbakegang ved valget to måneder tidligere.
Tysk imperialisme tar nå frem de kriminelle metodene fra fortiden, under betingelser av en utdypende global krise i kapitalismen, der landet kommer i økende konflikt med USA, Kina og Russland, i tillegg til faren for en større krig i Midtøsten og krig i Øst-Asia. Dette fremgår av koalisjonsavtalen, som sier: «Nye strategiske prioriteringer for USA, Kinas fremvekst og Russlands politikk gjør at Europa må ta sin skjebne i egne hendene mer enn noen gang før.»
Vi oppfordrer alle SPD-medlemmer som skal stemme over koalisjonsavtalen i løpet av de kommende dagene om å opponere mot den. En videreføring av storkoalisjonen for å forberede seg på krig og nye sosiale angrep kan ikke tillates.
Den høyreorienterte konspirasjonen, som støttes av alle parlamentspartiene og store deler av det europeiske borgerskapet, kan imidlertid bare stoppes av en uavhengig politisk mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Streikene i bilindustrien og i elektroindustrien de siste ukene viste det militante potensialet som eksisterer i arbeiderklassen.
Men IG Metall-fagforeningen gjorde alt i sin makt for å stenge ned streikene før bekjentgjøringen av koalisjonsavtalen. Den tyske fagforeningskonføderasjonen og dens medlemsforeninger er blant de sterkeste støttespillerne for en storkoalisjon og dens høyreorienterte politiske retningslinjer.
I de kommende ukene vil Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) føre en intensiv kampanje i arbeiderklassen og på skoler og universiteter for å avsløre det reaksjonære taskenspillet til styringsklassen. Sammen med sine søsterpartier i Frankrike og Storbritannia vil SGP bygge en sterk sosialistisk bevegelse over hele Europa mot krig, diktatur og kapitalisme. Kravene om offentliggjøring av alle hemmelige avtaler og for nyvalg er viktige skritt i denne prosessen.