Storbrittanias statsminister May maner til kamp for å «nedkjempe sosialismen»

Statsminister Theresa May lovet en fornyet kamp for å «nedkjempe sosialismen» for et publikum av ultra-rike sponsorer i forrige uke under det konservative partiets årlige innsamlings-galla.

Der de ankom i sjåfør-kjørte Rolls Roycer, Bentleyer og Jaguarer til ‘the Black and White Ball’, som ble avholdt i Natural History Museum i London, hadde hver betalt £ 15.000 for deltakelsen.

Vel innenfor dørene ble mange-millionærene og milliardærene forpleid og bespist i luksus, mens de konkurrerte om premier som inkluderte personlig oppmerksomhet fra statsministeren og ledende medlemmer av hennes kabinett.

En dag med May sikret et vinnende bud på £ 55.000 fra en ikke-navngitt giver. Middag med forsvarssekretæren Gavin Williamson i Churchill War Rooms i Westminster oppnådde £ 30.000 og en hjemme-middag med miljøminister Michael Gove og hans kone, Daily Mail-spaltisten Sarah Vine, foruroligende lave £ 12.500.

Mindre premier inkluderte en gavekupong på £ 1.000 med privat shoppingopplevelse hos statsministerens favorittdesigner Fluidity (selv om kupongen vel ikke vil dekke så mye), og en original Labour isn't Working-kampanjeplakat fra 1979 signert av Margaret Thatcher.

Bitre indre partistridigheter, som har sett May truet av lederskapsutfordring, ble satt til side for kvelden. Ledende talsmenn for en hard-Brexit som eventuelle erstatning for May – som utenriksminister Boris Johnson og Jacob Rees-Mogg – stod skulder ved skulder med finansminister Philip Hammond, som har hørt krav om sitt hode for sine forslag om at den britiske regjeringen måtte minimere handelsforstyrrelsene med EU.

May takket partiets superrike sponsorer for ikke å være «godværs-venner» der hun lovet «å beskytte og fremme interessene til britisk business med virksomhet i Europa, og EU-business som handler her», etter Brexit.

«Vi vil heve våre horisonter bortenfor våre nære naboer til over Stillehavet og Atlanterhavet til nasjoner vidt og bredt og utdype våre handels- og sikkerhetsrelasjoner over hele verden,» sa hun.

Hennes hymne til Storbritannias glødende etter-Brexit-fremtid sto i sterk kontrast til hennes presentasjon av den globale kapitalismens truede utsikter:

«Rundt om i verden ser vi en økning av populisme, nasjonalisme og proteksjonisme. Vi ser at frihandelens store positive krefter, den økonomisk liberalismen og den regelbasert orden som opprettholder dem er truet.»

Det var ingen referanse til den ledende kilden til denne ustabiliteten som knuste den «regelbaserte orden» – den amerikanske imperialismen – og heller ikke til «terrortrusselen», som i nesten to tiår har blitt presentert som den alvorligste utfordringen for britisk og internasjonal sikkerhet.

Derimot, nesten 40 år etter at Thatcher lovte å «rulle tilbake sosialismens tidevann», og mer enn 25 år etter at likvideringen av Sovjetunionen ble hilst som det definitive bevis for kapitalismens triumf, hevdet May at oppgaven for hånden var et «fornyet oppdrag ... å beseire sosialismen i dag som vi har beseiret den før».

Hva ligger til grunn for dette ekstraordinære utsagnet?

Mays bemerkninger var omrammet av opposisjon mot Labour-leder Jeremy Corbyn, som hun angrep for å «utnytte populistisk politikk». Til sitt retoriske spørsmål om hva Lavour «tilbød» Storbritannia, svarte hun: «Massiv re-nasjonalisering. Kapitalflukt. Et ‘run’ mot det britiske pundet. Tilsammen fører det til et bankerott Storbritannia.»

Sannheten er heller at den nyliberale politikken lansert av Thatcher og forsterket av hennes beundrere i Tony Blairs New Labour har bankerottet Storbritannia. Etter at de kriminelle, antisosiale aktivitetene til de finansielle spekulantene førte økonomien til randen av kollaps i 2008, ble den resulterende krisen anvendt av de rådende maktene til å utdype deres sosiale kontrarevolusjon mot arbeidende mennesker.

Velferd, helsevesen, utdanning og andre viktige tjenester har blitt tappet eller blitt privatisert, slik at millioner kan etterlates uten jobb eller noen form for sosial støtte over natta. Bare de siste ukene har sett sammenbruddet av Carillion, en stor regjerings-entreprenør, som truer arbeidernes levebrød og essensielle tjenester. Men verre skal det bli. Hver dag vokser trusselen om en tredje verdenskrig.

Kontrasten er, ifølge Tory-magasinet Spectator, at «siden krisen har formuemengden i Storbritannia steget med mer enn £ 4 billioner – der nesten halvparten har tilkommet de mest velstående 10 prosent av husholdningene. Prisene på eiendeler som vanligvis eies av de ultra-rike har steget enda raskere. Vintage Ferrarier har firedoblet i pris, som for lignende samleobjekter. Dette er magien i kvantitativ lettelse (QE: quantitative easing – pengetilførsel til finansmarkedene): Bank of England-tallene antyder at den har økt formuene til de rikeste husholdningene med £ 125.000, mens den har redusert de fattigstes andel med £ 300.»

Den kriminelle konsekvensen av denne sosiale plyndringen vises i all sin forferdelse mindre enn tre miles unna Tory-ballet. Høyblokka Grenfell Tower, der minst 71 mennesker døde sist juni, ligger innen samme bydelen Royal Borough of Kensington and Chelsea – Storbritannias rikeste – som Natural History Museum. Samtidig kan de to lokalitetene anses å være av forskjellige verdener. Skallet av den utbrente høyblokka står som et skrekkens symbol på sosial ulikhet og den forakt og likegyldighet som styringseliten har for arbeidende mennesker, som for dem er verdiløse.

Sist uke ble den vietnamesisk-fødte Anh Nhu Nguyen fengslet for 21 måneder for å ha påstått at hans kone og sønn døde i tårnet og for å ha hevet £ 12.500 i nødbistand. Nguyen har en forhistorie med psykisk sykdom og en rekke domfellinger. Men ingen av de som er ansvarlig for det faktum at boligblokka var innhyllet i svært brennbart materiale for å spare penger har engang blitt forhørt, og langt mindre anklaget. Åtte måneder etter brannen er mange av de berørte og hjemløse fortsatt i midlertidig innkvartering.

Borgerskapet er klar over det enorme og voksende sinnet over disse forholdene. May refererte til Corbyn som en representant for denne tikkende sosiale eksplosjonen. Men Labour-lederen er bare et symptom – og et ganske tamt et som sådan – og ikke årsaken.

En rapport fra den høyreorienterte Tory-tankesmia Legatum-instituttet, fant i september at velgerne ønsket at «regjeringen skulle ta en mer sosialistisk tilnærming til økonomisk politikk ved å re-nasjonalisere jernbanene og basistjenestene, samtidig som man skulle innføre en øvre grense for de best betalte ...»

Om lag 83 prosent av britiske velgere ville foretrekke offentlig eierskap av vannforetak fremfor privatisering, 77 prosent ønsket re-nasjonalisering av elektrisitets- og gass-selskapene og 76 prosent favoriserte re-nasjonalisering av jernbanene, sa rapporten. Slike venstreorienterte stemninger finner bare en blek refleks i Corbyns forsiktige opprop om å skape en «blandings-økonomi tilpasset det 21. århundre», som svar på den enorme krisen i offentlige tjenester.

Som Spectator selv kommenterte sammenligningen av de superrikes og arbeidende menneskers formuer: "Denne galskapen forklarer hvorfor sosialismen fra 1970-tallet gjør et comeback. Det er en fullstendig logisk form for protest mot en økonomi som faktisk har blitt rigget til fordel for de som er øverst.»

Hva er konsekvensene av denne tilstanden? I år er markeringen av 200-års-jubiléet for Karl Marx sin fødsel. Som David North skrev i uttalelsen som markerer jubiléet, «De moderne kapitalistiske styringselitene har seg selv blitt en absolutt hindring for den progressive utviklingen av det menneskelige samfunn. Veksten av deres personlige rikdom har antatt den grimme karakteren av en kreftsvulst som fremkaller populær avsky og varsler systemets fall.»

Mays antisosialistiske melding var innrettet på å heve hennes ultrarike publikums puls, men det er et publikum som føler seg under beleiring. De vet at tidevannet snur og frykter mer enn noe at fiendtligheten mot kapitalismen og den økende sympatien for sosialisme gir en «enorm intensivering av sosiale spenninger og en eskalering av klassekonflikt rundt om i verden», og med den deres undergang.

Loading