Krigsfaren tydelig på sikkerhetskonferansen i München

Av Peter Schwarz
16 February 2018

Christopher Clark skriver i sin bok Søvngjengerne at «et av de mest besynderlige trekkene ved de to siste årene før den første verdenskrig var at selv om ansamlingen av våpen gikk stadig raskere og holdningene til noen militære og sivile ledere ble stadig mer militant, så viste det internasjonale europeiske systemet som helhet en forbløffende evne til krisestyring og avspenning.»

Man påminnes denne setningen når man betrakter sikkerhetskonferansen i München (MSC) i Tyskland, som begynner i dag.

Det årlige toppmøtet samler hundrevis av høytstående representanter fra politikken og militærvesenet, som deltar i hovedprogrammets debatter, hundrevis av begivenheter på sidelinjen og mange hemmelige møter. Begge sider fra flere av verdens konfliktsoner er representert.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og Ukrainas president Petro Porosjenko er begge i München. Regjeringssjefer fra Midtøsten som deltar på møtet inkluderer Binali Yildirim (Tyrkia), Benjamin Netanyahu (Israel), Haider al-Abadi (Irak) og Tamim bin Hamad Al Thani (Qatar), og utenriksministrene Mohammed Javad Zarif (Iran) og Adel al-Jubeir (Saudi-Arabia).

USA er representert av forsvarsminister James Mattis, nasjonal sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster, CIA-sjef Mike Pompeo og sjefen for avlyttingstjenesten NSA, Dan Coats. Selv om Tyskland for tiden bare har en fungerende regjering er landet representert av fire ministre: Ursula Von der Leyen (forsvar), Sigmar Gabriel (utenriks), Thomas de Maiziere (innenriks) og Gerd Müller (utvikling).

Andre europeiske land og institusjoner er også sterkt representert: Storbritannia av statsminister Theresa May og etterretningsjef Alex Younger, Polen av statsminister Mateusz Morawiecki og forsvarsminister Mariusz Blaszczak, og EU av kommisjonspresident Jean-Claude Juncker og høy-representant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, Federica Mogherini. (Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen representerer Norge.)

Også til stede er FNs generalsekretær Antonio Guterres, NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, høytstående militærlsjefer og ledende representanter for internasjonale organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE), Den internasjonale straffedomstolen (ICC), Den afrikanske union (AU), og som et fikenblad, Røde Kors og Human Rights Watch.

Konferansen foregår under stadig flere tegn til økende internasjonale konflikter og en overhengende krigsfare. Den tyske diplomaten Wolfgang Ischinger som er formann for konferansen, skriver i innledningen til sikkerhetsrapporten som skal fungere som grunnlag for konferansen: «I løpet av det siste året har verden kommet nærmere – alt for nært! – randen av en vesentlig konflikt.»

Eksempler som nevnes av Ischinger inkluderer spenningen mellom Nord-Korea og USA, forholdet mellom Saudi-Arabia og Iran, spenningene mellom NATO og Russland, forvitringen av sentrale våpenkontrollavtaler – som for eksempel INF-avtalen (eliminering av alle landbaserte atommissiler av mellomdistansetypen) – og fremveksten av nasjonalisme og illiberalisme.

Imidlertid vil enhver som forventer at dette toppmøtet skulle bestrebe seg på en reduksjon i spenningene bli skuffet. I stedet er det sentrale spørsmålet for diskusjonene hvordan de forsamlede stormaktene, og spesielt europeerne, kan gjenoppruste som forberedelse for fremtidige kriger.

Sikkerhetsrapporten – som skisserer et scenario med et sammenbrudd av den internasjonale ordren – har den apokalyptiske tittelen «Til randen – og tilbake?» Svaret på dét spørsmålet er ikke at konferansen trekker seg tilbake fra randen, men tvertimot at de forbereder spranget ned i avgrunnen.

Sammen med den 90-sider lange sikkerhetsrapporten presenterer Ischinger en 50-siders europeisk forsvarsrapport med tittelen «Mer europeisk, tettere forbundet og sterkere. Byggingen av de fremtidige europeiske væpnede styrker». Denne galskapen inneholder et gjenopprustnings-program for Europa – en opprustning man ikke har sett maken til siden Hitler, i det som dengang var et enorm krafttak for å forberede Wehrmacht for den andre verdenskrig.

Ischinger hyret konsulentfirmeta McKinsey for å utarbeide i detalj hvilke våpensystemer som kan anskaffes og hvilke kriger som kan utkjempes dersom de europeiske maktene øker sine forsvarsutgifter til 2 prosent av BNP og koordinerer sine hærer og våpenprogrammer.

Hvis de 28 EU-medlemmene og Norge oppnår dette målet innen 2024, vil det ifølge dokumentet være «om lag 114 milliarder dollar ytterligere midler tilgjengelig hvert år, noe som tilsvarer to ganger Storbritannias forsvarsbudsjett for 2017». De totale europeiske militærutgiftene ville da utgjøre 378 milliarder dollar, en økning på 50 prosent. Halvparten av denne økningen «må komme fra Tyskland, Italia og Spania, da disse landene har høye BNP-tall og et relativt lavt forsvarsbudsjett i prosent av BNP».

Ischinger og McKinsey skjuler knapt sin tilfredshet mens de kalkulerer hvor mange stridvogner, raketter og våpensystemer Europa kan kjøpe for denne summen. «Stigende forsvarsbudsjetter kan skape en unik sjanse til å forme fremtidens europeiske væpnede styrker», skriver de. «USA vedtok en tilsvarende økning av utgiftene som svar på angrepene den 11. september 2011.»

Et sted påpeker de en mangel på stidsvogner i Europa: «For eksempel har USA mer enn 2.800 tunge stridsvogner, mens arméene i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania og Italia har anslagsvis 200 til 350 hver.»

Eller de stiller spørsmålet: «Hvor lang tid vil det ta å anskaffe, fra grunnen av, alt nødvendig utstyr for et oppdrag som Operation Unified Protector [bombekampanjen mot Libya i 2011]? Svaret er «Europa ville faktisk måtte investere 1,3 ganger sitt totale årlige budsjett for militært utstyr [..] for å anskaffe de 670 våpensystemene som kreves. Dette viser at anskaffelsen av hele utstyrsmengden for bare ett storoppdrag i seg selv er en ganske drøy kostnad med hensyn til investeringen som kreves.»

NATOs forsvarsministre holdt et møte i Brüssel bare en dag før begynnelsen av sikkerhetskonferansen, noe som understreker at dette ikke bare er hypotetiske spørsmål. «Byrdedeling var et sentralt tema til diskusjon», rapporterte NATO. «Ministrene vurderte fremdriften i gjennomføringen av NATOs investeringsforpliktelser. Innen 2024 forventes 15 allierte å bruke 2% av sitt BNP eller mer, på forsvar. ‘Vi beveger oss i riktig retning, og jeg ser frem til enda flere fremskritt i årene som kommer’, sa generalsekretær Jens Stoltenberg.»

Koalisjonsavtalen mellom Tysklands konservative partier og sosialdemokratene, som skal danne grunnlaget for den innkommende regjeringens politikk, har med en stor militæroppbygging og et nærmere forsvarssamarbeid i Europa. Ischinger, som er pensjonert karrierediplomat, har konsultert tett med både Tysklands forsvars- og utenriksdepartement.

Sikkerhetsrapporten gjør det klart hvem målet for dette vanvittige gjenopprustingsprogrammet er. Sammen med Kina og Russland identifiserer rapporten USA som en potensiell rival. De vesentligste angrepene på «den såkalte liberale internasjonale orden, et sett med institusjoner og normer som ble skapt i etterkant av andre verdenskrig, kommer fra uforutsette kilder», stadfester rapporten overraskende nok. «Som G. John Ikenberry bemerker, ‘har verdens mektigste stat begynt å sabotere den orden den selv skapte. En fiendtlig revisjonistisk makt har faktisk dukket opp på scenen, men den sitter i Det ovale kontor – det bankende hjertet av den frie verden’.»

Fremtidige konfliktområder identifiseres som Sentral- og Øst-Europa, Afrika og Midtøsten. Men EUs sammenbrudd, cyber-angrep og intern uro navngis også som potensielle krigsårsaker.

Ett kapittel er viet gjenopprustning av atomvåpen. «Atommakter moderniserer sine arsenaler, mindre atomvåpenstater bygger ut sine evner, og våpenkontrollavtaler frynses opp», sier det. «En atomalder nummer to, med flere aktører og mindre stabilitet, tar form.»

Dokumentene og gjenopprustningsplanene som er bakgrunnen for sikkerhetskonferansen levner ingen tvil om at de imperialistiske maktenes krigsplaner er langt fremskredne.

Risikoen for å dø i en kjernefysisk konflikt er mye høyere for den generasjonen som er i live i dag enn å dø av vanlige dødsårsaker som hjerteinfarkt eller kreft. Til tross for dette eksisterer det ingen antikrigsbevegelse.

Årsaken til det er at alle – såvel politiske partier som aktivister – som før protesterte mot opprustning og krig, har sluttet fred med den kapitalistiske orden. Plaget av sosial ulikhet, nasjonale spenninger og finansiell ustabilitet, er kapitalismen den grunnleggende årsaken til krigsfaren. Bare en internasjonal sosialistisk massebevegelse i arbeiderklassen – som forbinder kampen mot krig med kampen mot kapitalisme – kan effektivt bekjempe krigsfaren.