Cyril Ramaphosa inntok embedet som president i Sør-Afrika i går, som valgt representant for Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) og med entusiastisk støtte fra de største imperialistmaktene og globale foretak.
Hans plassering på den høyeste statsposten koker ned til ikke bare politisk fallitt for den borgerlige nasjonalismens perspektiv, men også til transfomasjonen av de gamle nasjonalistbevegelsene – som engang bekjente seg til antiimperialisme, og til og med til sosialistiske målsetninger – over til direkte instrumenter for imperialiststyre. Forøvrig vil arbeidere i alle land i Ramaphosa se et spesielt korrupt uttrykk for fagforeningsbyråkraters rolle overalt som statens og arbeidsgivernes lojale tjenere.
To ting tiltaler verdens borgerskap ved Ramaphosa er hans fantastiske rikdom og det faktum at han kom til den ved beredskapen til å gå hensynsløst til verks mot arbeiderklassen, som ledet an i kampene som førte ANC til makten for 24 år siden.
I gårsdagens State-of-the-Nation-tale lovet Ramaphosa å fortsette «den lange turen» til frihet, der «alle kan dele av vårt lands rikdom og få et bedre liv» for å realisere Nelson Mandelas «visjon om et demokratisk, rettferdig og likeverdig samfunn». Men Ramaphosas løfte om å avslutte korrupsjonsepoken og Gupta-familiens «stats-kapring» som har karakterisert Jacob Zumas styre, er basert på pro-business politikk som bare kan forverre den desperate situasjonen som arbeidere og ungdom står overfor.
Ramaphosa vil handle på vegne av foretak som motsetter seg ANC-regjeringens klientelisme og nepotisme fordi det er hindringer for deres evne til å utnytte Sør-Afrikas rike ressurser av diamanter, edle metaller og mineraler. Anglo American SA nestleder Norman Mbazima erklærte: «Det er veldig nyttig at presidenten i landet forstår bransjen din.»
Financial Times skrev om behovet for «en pakt mellom staten, næringslivet og arbeidsstyrken i den sørafrikanske konkurranseevnens interesse». Når Storbritannias fremste næringslivsavis snakker om «arbeidsstyrken», mener den Kongressen for sørafrikanske fagforeninger (COSATU) byråkrati – ANCs nøkkelstøtte i trepartsalliansen med det stalinistiske Sørafrikanske kommunistpartiet for å pålegge sine angrep på jobber, lønninger og sosiale forhold.
Korstoget mot korrupsjon skal føres av en mann som er på alle måter den mest korrupte personen i Sør-Afrika!
Ramaphosa ledet National Union of Mineworkers (NUM) i kampen mot apartheidregimet. Fra det utsiktspunktet spilte han en nøkkelrolle i å knytte arbeiderklassen til det prokapitalistiske perspektivet i ANCs frihets-charter – som skilte kampen mot hvitt overherredømme og for den formelle juridisk likestillingen for svarte sørafrikanere fra opposisjonen mot kapitalistsystemet.
Han gikk derfra til å bli den arketypiske representanten for det nyskapte sjiktet av svarte kapitalisters selvberikelsen, som var den essensielle funksjonen til ANCs politikk for svart økonomisk ‘empowerment’ (BEE). I 1996 valgte ANC Ramaphosa å fronte sin penetrasjon av den private sektoren. Gjennom National Empowerment Consortium benyttet han fagforenings- pensjonsfond og sine muligheter til å sikre offentlige kontrakter til å vinne posisjon i styrene til noen av landets største foretak.
Hver avtale som ble tegnet innbrakte generøse aksjeopsjoner, slik at han i 2017 hadde blitt den ultimate «budpreneur» – med en personlig formue verdsatt til over US $ 500 millioner. Ramaphosa er Sør-Afrikas nest rikeste svarte person, etter svogeren Patrice Motsepe som er landets eneste svarte dollar-milliardær.
Ramaphosa blir fremfor alt stolt på som president på grunn av sin rolle som slakteren av Marikana.
Ingen enkeltbegivenhet demonstrerer så brutalt omformingen av fagforeningsbyråkratiet til kapitalens politistyrke over arbeiderklassen som nettopp massakren på 34 gruvearbeidere ved Lonmins platinagruve i august 2012.
Gruvearbeiderne som streiket for en lønn å kunne leve av var i åpent opprør mot NUM. Ramaphosas selskap var Lonmins BEE-partner, med en eierandel på 9 prosent. Det var i den kapasiteten at han den 12. august kontaktet politiminister Nathi Mthethwa og nødet ham til å sende mer politi til Marikana. Den 15. august skrev Ramaphosa til ministeren for mineralressurser at Marikana-gruvearbeiderne ikke var engasjert i en arbeidskonflikt, men «forjævlig kriminelle» handling.
På Ramaphosas oppfordring sendte ANC politiet for å skyte, drepe og mishandle arbeiderne og de arresterte 270 av dem anklaget for mord og mordforsøk i henhold til lovene om «felles formål» fra apartheid-tiden.
Mindre enn seks måneder senere ble Ramaphosa valgt som nestleder for ANC sammen med Zuma, som signalisering av regjeringens lojalitet mot storforetakene. Som Marikana-aktivisten Napoleon Webster sa i fjor: «Vi vet at næringslivet elsker Cyril ... Cyril er fortsatt det samme monsteret som forårsaket Lonmin-massakren.»
I en tale til parlamentet på onsdag fortale Ramaphosa om fjerningen av Zuma: «Dette er enda ikke uhuru (frihet) ... Vi skal forsøke å forbedre våre folks liv på en vedvarende basis, og siden 1994 har vi gjort nettopp det.» Ingenting kunne være lenger fra sannheten. ANC kom til makten i april-mai 1994 i spissen for en revolusjonær massebevegelse av arbeiderklassen – ikke bare mot apartheidstyret, men også mot den enorme nøden påført millioner av befolkningen.
ANCs frihetscharter var imidlertid basert på det stalinistiske perspektivet for en «to-trinns revolusjon». Etablering av demokrati skulle være det primære målet som arbeiderklassens sosialistiske ambisjoner måtte underordnes – av COSATU-fagforeningsapparatet – til en uspesifisert fremtidig dato.
Ved makten hele tiden siden har Trepart-allianse-regjeringen hensynsløst pålagt den globale kapitalens og det sydafrikanske borgerskapets diktater, beriket et tynt sjikt av svarte forretningsmenn, politikere og ledere, uten å ha foretatt seg et eneste tiltak til virkelig nytte for arbeidende mennesker.
Den bitre virkeligheten er at arbeiderklassens sosiale stilling er verre enn under apartheid. Inntektsforskjellene er usedvanlig høye – 60 prosent av befolkningen tjener mindre enn US $ 7.000 i året, mens 2,2 prosent av befolkningen tjener mer enn 50.000 dollar. Formuefordelingen er enda sterkere polarisert, der 10 prosent av befolkningen eier minst 90-95 prosent av all formue.
Offisielt lever mer enn halvparten av befolkningen under fattigdom, tjener under US $ 43 per måned, mens 13,8 millioner lever i ekstrem fattigdom. Arbeidsledigheten er offisielt på 28 prosent og rapporteres uoffisielt å være 36 prosent. Ledigheten er svimlende 68 prosent blant unge.
Ingen av de viktige demokratiske og sosiale behovene til arbeiderklassen og de undertrykte massene kan oppfylles under det nasjonale borgerskapets styre, som er organisk knyttet til imperialismen, med de egne privilegiene avhengig av en brutal utnyttelse av arbeidere og fattigbønder.
De avanserte arbeiderne, fremfor alt den yngre generasjonen med livsmuligheter som har blitt forhindret av ANCs forsvar av kapitalismen og den imperialistiske verdensorden, må nå forplikte seg til å bygge et nytt revolusjonært lederskap. Perspektivet må være å ta statsmakten og danne en arbeiderregjering for å implementere sosialistisk politikk – for å overta bankene, gruvene og andre storforetak og drive dem for å møte sosiale behov, og ikke privat profitt.
I en globalisert økonomi, som står overfor imperialistmaktene og de gigantiske transnasjonale foretakene og bankenes verdensherredømmet, kan denne kampen bare vinnes basert på strategien skissert av Leo Trotski i hans teori om permanent revolusjon og i dag utarbeidet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (IKFI).
Sør-Afrikas arbeiderklasse må vedta sin egen internasjonale sosialistiske strategi, i et bevisst forsøk på å forene sin kamp mot ANC, COSATU og deres foretaks- og imperialist-støttespillere med den kampen som føres av deres klassebrødre og søstre i hele Afrika og over hele verden. Dette innebærer å begynne byggingen av en seksjon av IKFI, verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.