Sikkerhetskonferansen i München truer med krig på alle fronter

Av Chris Marsden
20 February 2018

Forløpet ved den 54. sikkerhetskonferansen i München, som fant sted i Tyskland i helgen, tydeliggjør at imperialistmaktene igjen kollektivt drar menneskeheten til randen av katastrofe.

Åpne krigstrusler sentrerte umiddelbart på Syria, Iran og Nord-Korea. Men USA, de europeiske stormaktene og andre gjorde det klart at deres ultimate militære mål er Russland og Kina. Forøvrig er imperialistmaktene selv satt opp mot hverandre på måter som ikke er sett siden andre verdenskrig, i sin angivelig kollektive kamp for å sikre globalt hegemoni.

Washington ledet an i krigshisseri mot Syria og Nord-Korea, knyttet til påstander om russisk og kinesisk skyld.

Konferansen ble åpnet av styreformann Wolfgang Ischinger som advarte om at verden har flyttet seg for nær en «stor mellomstatlig konflikt».

FNs generalsekretær António Guterres fulgte opp med erklæringen: «For første gang siden slutten av Den kalde krigen står vi nå overfor en nukleær-trussel, en trussel om en nuleærkonflikt.» Denne ble ikke hengt på Washingtons dør, men på «Den demokratiske folkerepublikken Koreas utvikling av atomvåpen og langdistanse-missiler.»

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg gjorde i sin tale fredag et poeng av å bemerke at München var nærmere Nord-Koreas hovedstad Pyongyang enn Washington er, før han fokuserte sin harme på Russland. NATO søkte angivelig å unngå et nytt våpenkappløp med Russland, men «Russland moderniserer sine nukleære evner, utvikler nye kjernefysiske systemer og øker atomvåpnenes rolle i sin militære strategi. Dette er årsak til reell bekymring.»

Stoltenberg skrøyt i forrige uke av at NATOs ikke-amerikanske forsvarsutlegg vokste med 5 prosent i 2017, slik at åtte alliansemedlemmer har nådd forpliktelsen om 2 prosent av BNP. Dette forventes å nå 15 medlemsland innen 2024.

På lørdag sa den amerikanske nasjonalsikkerhetsrådgiveren H.R. McMaster: «Vi står overfor en rekke vanlige trusler. Røver-regimer som allerede truer internasjonal sikkerhet i Midtøsten og nordøst-Asia.»

Han insisterte på at det var nødvendig å «handle mot Iran», som dyrker et «nettverk av proxyer (stedfortredere)» og militser i Syria, Jemen og Irak som «øker sine evner mer og mer, mens Iran sår mer og mer ... destruktive våpen inn i disse nettverkene». Syrias president Bashar al-Assad bruker fremdeles kjemiske våpen mot det amerikanskstøttede islamistiske opprøret, hevdet han og henviste til «offentlige beretninger og foto».

Han navnga Iran, men i en knapt skjult referanse til Russland og Kina, la han til: «Vi vet at Syria og Nord-Korea ikke er de eneste røverstatene som utvikler, bruker, og sprer farlige våpen ...»

Israels statsminister Benjamin Netanyahu plukket opp brannfakkelen da han på søndag varslet israelsk beredskap for en flerfrontskrig med Iran. Der han holdt frem det han hevdet var en del av en iransk drone skutt ned i israelsk luftrom den 10. februar, serverte han «en melding til tyrannene i Teheran ... Ikke test Israels besluttsomhet.»

«Via sine proxi-shiitiske militser i Irak, Houthiene i Jemen, Hezbollah i Libanon, Hamas i Gaza jafser Iran i seg store deler av Midtøsten,» sa han. «Vi vil handle uten å nøle med å forsvare oss. Og om nødvendig vil vi handle, ikke bare mot Irans proxi-er som angriper oss, men mot Iran selv.»

Tysklands utenriksminister Sigmar Gabriel la til at når det kom til Kina og Russland "har Vesten har ikke en ny strategi for å håndtere disse to maktene». Både Kina og Russland «prøver hele tiden å teste og undergrave [EUs] enhet». Gjennom sitt ‘Ett belte – en vei’-initiativ «utvikler Kina et omfattende alternativt system; et system som i motsetning til vårt ikke er basert på frihet, demokrati og individuelle menneskerettigheter. Kina synes å ha en reell global strategisk idé, og den idéen forfølger de vedvarende.»

Like slående som den antirussiske og antikinesiske retorikken var den stadig mer nakne diskusjonen om kløften som åpner seg mellom USA og de europeiske stormaktene. Konferansen, som skulle fokusere på Europas «bidrag» til global sikkerhet, ble organisert etter gjentatte amerikanske krav til økte militærutgifter, som ble gjentatt denne uken av den amerikanske forsvarsministeren James Mattis på et NATO-møte. Men München presenterte et løpende argument over farene for et brudd i NATO-alliansen.

Stoltenberg brukte mye av sitt innlegg til å advare om at det fremtidige EU-forsvarssamarbeidet – som ble fastlagt i desember i PESCO-avtalen (Permanent Structured Cooperation) – ikke må true NATOs enhet.

Styrking av «den europeiske søylen i NATO» og «bedre byrdedeling» var bra. Men etter at den britiske uttreden fra EU er fullført vil ca. 80 prosent av NATOs finansiering komme fra ikke-EU-allierte, sa han. Risikoen for «å svekke den transatlantiske bindingen, risikoen for å duplisere hva NATO allerede gjør, og risikoen for diskriminering mot ikke-EU-medlemmer av NATO-alliansen ... må unngås».

«EU kan ikke beskytte Europa alene», la han poengtert til.

Forrige tirsdag varslet USAs utsending til NATO Kay Bailey Hutchison, at «vi vil ikke at [PESCO] skal bli et proteksjonistisk redskap for EU, og vi skal følge nøye med, for hvis det blir tilfelle, kan det splitte den sterke sikkerhetsalliansen vi har ... Vi vil at europeerne skal ha evner og styrke, men ikke at de skal utestenge amerikanske produkter.»

Stoltenberg, som klart talte for Washington, ble gitt klar beskjed både av Tyskland og Frankrike.

Tyske forsvarsminister Ursula von der Leyen sa at Europa ikke lenger kunne akseptere en situasjon der de ble holdt igjen fordi felles utenrikspolitiske tilnærminger skulle avklares enstemmig i NATO.

«Europa må steppe opp tempoet i møte med globale utfordringer fra terrorisme, fattigdom og klimaendringer», sa hun. «De som vil må kunne gå videre uten å bli blokkert av enkeltland ... Vi vil forbli transatlantiske, men vi vil bli mer europeiske.»

«En start har blitt gjort,» sa hun. «I desember lanserte vi endelig planer for en Europeisk forsvarsunion. På en måte begynte vi på den politiske veien mot å arbeide for en europeisk hær.»

Da hun uttalte seg til France 24 gikk von der Leyen så langt som å koble «Brexit, migrantkrisen, et mer selvsikker Russland og et uforutsigbart Hvite hus» som et kollektivt «vekke-signal vi trengte for å forstå at vi måtte forandre noe og stå på våre egne to føtter.»

Frankrikes utenriksminister Florence Parly var like avvisende med hensyn til amerikanske bekymringer.

«Når vi er truet i vårt eget nabolag, spesielt i sør, må vi kunne reagere, selv når USA eller (NATO)-alliansen vil være mindre involvert,» sa hun.

EU-nasjoner må være klare til å handle «uten å spørre USA om å komme til vår unnsetning, uten å be dem omdirigere deres ISR- (intelligens, overvåkning og rekognosering) evner eller deres forsyningsfartøy fra andre oppdrag.»

Både Tyskland og Frankrike har nylig forpliktet seg til å øke militærutgifterne – med Frankrike som forplikter seg til å oppfylle NATOs to-prosent-mål ved å love investeringer på US $ 370 milliarder innen 2025.

Storbritannias statsminister Theresa May forsøkte å styrke sin hånd i forhandlingene med EU ved å fokusere på Storbritannias rolle i Europas kollektive militær- og sikkerhetsstrukturer. May oppfordret Europas ledere til ikke å la Storbritannias ønske om å forlate EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk hindre enighet om en ny sikkerhetsavtale som vil ha «virkelige skadelige konsekvenser».

May ble fullt støttet av USA, som ser Storbritannia med det nest største forsvarsbudsjettet i NATO som en verdifull kontroll av Tyskland og Frankrike.