Valget i Italia: Et perspektiv for arbeiderklassen

Av Peter Schwarz
28 February 2018

I det italienske parlamentsvalget søndag den 4. mars sammenfattes og konsentreres de problemstillingene som arbeidere og ungdom i Europa står overfor.

Valget avholdes mot bakteppet av en utdypende sosial krise. Ifølge offisielle tall lever 8 prosent av befolkningen i «absolutt fattigdom». Arbeidsledigheten er offisielt på 11 prosent, og for unge mer enn 30 prosent. Massevis av mennesker som frister en tarvelig eksistens uten fast arbeid er ikke en gang representert i disse tallene. Med 58 prosent av den arbeidsføre befolkningen i arbeid har Italia et av de laveste sysselsettingsnivåene i euro-området.

Den andre faktoren som henger truende over valget er den voksende krigsfaren. Den ledende NATO-makten USA truer Kina og Russland med krig. Den europeiske union (EU), der Italia var en av grunnleggerne, forbereder seg under tysk og fransk ledelse på rollen som stormakt, og til å føre store kriger i Afrika, Midtøsten, Øst-Europa og Sentral-Asia. Europa trenger «en samlet maktprojisering i verden», brautet den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel nylig på sikkerhetskonferansen i München. For det formålet må det ikke stå på militære midler, «for som den eneste vegetarianeren vil vi få det fordømt vanskelig i en verden av kjøttetere».

Det er sterk opposisjon i Italia mot både sosial ulikhet og krig. Klasserelasjonene er spent til bristepunktet. Den italienske arbeiderklassen har en militant kamptradisjon som går tilbake til resistenza, arbeiderklassens motstand mot Mussolinis fascisme. For femten år siden var det bare i Roma tre millioner som tok til gatene i protest mot Irak-krigen. Men i den nåværende valgkampen finner denne opposisjonen ikke noe politisk uttrykk.

Hovedårsaken til det ligger i høyredreiningen til de partiene og politiske tendensene som engang kalte seg «venstreorienterte» eller «sosialistiske». Den forferdelige arbeidsledigheten og fattigdommen er i vesentlig grad et produkt av såkalte sentrum-venstre regjeringer. Mens høyreregjeringene under Silvio Berlusconi var preget av tøylesløs korrupsjon og selvberikelse, er navnene på sentrum-venstre-regjeringssjefene Romano Prodi, Massimo D'Alema og Matteo Renzi uløselig knyttet til sosialavviklingstiltak og budsjettkutt på arbeiderklassens bekostning.

En spesielt avskyelig rolle spilte partier som Rifondazione Comunista (RC – Reformerte kommunister) og Sinistra Ecologia Libertà (SEL – Venstreøkologisk frihet), som rekrutterte medlemmer fra deler av det tidligere kommunistpartiet, middelklasse-protest-partier og fra fagforeningsbyråkratiet. I sine kamper for å dominere protestene mot sosiale nedskjæringer og krig, stilte de seg alltid bak staten og regjeringen når de kom under press nedenfra. I 2006 gikk Rifondazione til og med inn i den hatede regjeringen til Prodi.

Mer enn 25 års erfaring med disse tendensene, som igjen og igjen omgrupperte og fremsto med nye navn, har ugjenkallelig vist at dette ikke dreier seg om venstreorienterte eller sosialistiske organisasjoner fra arbeiderklassen, men om høyreorienterte representanter for den øvre middelklassen og det byråkratiske apparatet som forsvarer den kapitalistiske orden mot enhver trussel nedenfra.

Noen av dem deltar nå i valget under navnet Potere al Popolo (Makt til folket). Dette er en allianse av politisk bankerotte som har som hovedoppgave å diskreditere sosialisme. Foruten Podemos (Spania), Die Linke (Tyskland) og La France insoumise (Frankrike) med Jean-Luc Mélenchon, er en av deres rollemodeller Syriza i Hellas, ledet av statsminister Alexis Tsipras, som har pålagt den greske arbeiderklassen troikaens brutale innstrammingsdiktater.


Fallitten til det såkalte «venstre» er årsaken til fremgangen til Movimento 5 Stelle (M5S – Femstjerner-bevegelsen) anført av komikeren Beppe Grillo. I 2014 vant M5S en fjerdedel av alle stemmene, etter at Mario Monti – nok en statsminister støttet av sentrum-venstre-partiene – veltet konsekvensene av den globale finanskrisen over på arbeiderklassen gjennom brutale innstrammingstiltak. Grillos suksess var fremfor alt basert på hans utrettelige og høyrøstede fordømmelser av de styrende elitenes korrupsjon.

Imidlertid er det nå åpenbart at M5S også bare er et høyreorientert borgerlig parti. Dette vises ikke minst ved at de er samstemt med i den sjåvinistiske hetsingen mot flyktninger, i samspill med britiske UKIP og tyske AfD på europeisk plan, og forøvrig i deres forvikling i korrupsjonsskandaler i Roma og andre byer de styrer. To dager etter kunngjøringen av valgdagen fjernet M5S også sitt eget vedtektsforbud mot å inngå koalisjoner med andre partier.

«Det er på tide å komme til regjering», sa den ledende kandidaten Luigi di Maio. «Vi vil ikke overlate Italia til kaos og vil på valgkvelden appellere til alle politiske krefter og innlede konsultasjoner.» Di Maio lot det være åpent hvem hans foretrukne partner er. Men i prinsippet er alle partier kvalifisert, inkludert høyre-ekstremistene i Lega Nord og Silvio Berlusconis Forza Italia.

Om M5S ligger best an på meningsmålingene med nesten 30 prosent, er det bare fordi det ikke eksisterer noen seriøs venstreorientert opposisjon som er i stand til å mobilisere arbeiderklassen for et sosialistisk program mot kapitalisme og krig.

Den sosiale indignasjonen og sinnet er på kokepunktet. Av den grunn har alle partiene gjort propaganda mot flyktninger og innvandrere til det sentrale tema for valgkampen. Denne hetsen mot flyktningene sikter på å splitte arbeiderklassen, og lede de utnyttede og undertryktes hat mot den aller mest utsatte delen av befolkningen. Samtidig styrker den de høyreorienterte og de åpent fascistiske kreftene, som stikker seg frem med voksende selvsikkerhet.

Den 81-år-gamle Silvio Berlusconi, som ikke kandiderer selv fordi han er dømt for skatteunndragelse, har dannet en allianse mellom sitt Forza Italia, det fremmedfiendtlige Lega Nord og det fascistiske Fratelli d'Italia. Denne alliansen leder i dag på meningsmålingene. Den drar nytte av den fremmedfiendtlige politikken til den sittende regjeringen til Det demokratiske partiet (PD), som blant annet i Libya bevæpner militser og finansierer konsentrasjonsleirer for å forhindre flyktninger fra å prøve overfarten til Italia.
Siden begynnelsen av februar da en Lega-Nord-tilhenger skjøt hemningsløst mot immigranter i småbyen Macerata, har heftige konflikter mellom rasister og antifascister preget valgkampanjen. Sist søndag demonstrerte 100.000 i Roma mot rasisme og fascisme, mens 50.000 deltok i en xenofobisk samling i Milano.

Valget den 4. mars vil forverre Italias sosiale og politiske krise ytterligere. Mens PD, deres allierte og i en mindre grad Berlusconis Forza Italia, støtter EU og dets innstrammingspolitikk, så angriper Lega Nord, M5S og de fascistiske gruppene EU fra et italiensk nasjonalistisk standpunkt. Begge posisjonene fører ned i blindgater og innebærer enorme farer.

Krigsfaren, fremveksten av ytrehøyre og fascistkrefter, og angrepene på sosiale og demokratiske rettigheter kan bare bekjempes av en bevegelse som mobiliserer det revolusjonære potensialet i den italienske, europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Det betyr å etablere en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (IKFI) i Italia.

IKFI og dens seksjoner, De sosialistiske likestillings-partiene, er den eneste politiske tendensen som har forsvart det marxistiske programmet for sosialistisk internasjonalisme mot sosialdemokratiet, stalinismen og deres pseudo-venstre-støttespillere.

Vi kjemper for et sosialistisk program som forener motstanden mot krig, fascisme og sosial-nedskjæringer med kampen mot årsaken: det kapitalisiske profittsystemet. Ikke et eneste sosialt problem kan løses med mindre bankene, storforetakene og de superrike eksproprieres og det økonomiske liv organiseres i henhold til sosiale behov i stedet for deres profittinteresser. Vårt svar på Den europeiske union (EU) er ikke styrkingen av nasjonalstaten – men De forente sosialistiske stater av Europa.