Med gjenvalget av Angela Merkel (CDU - Den kristelig-demokratiske union) som kansler og med presidenten Frank-Walter Steinmeiers (SPD – Det sosialdemokratiske partiet) innsverging av det nye føderale kabinettet, er den mest høyreorienterte tyske regjeringen innsatt siden Det tredje rikes fall.
Den fornyede alliansen mellom SPD og Den kristelig-demokratiske «Unionen» (CDU/CSU), smidd i en seks måneders politisk konspirasjon bak folkets rygg, er ikke bare en fortsettelse av politikken til den forrige storkoalisjonen. Den vil dramatisk eskalere gjenkomsten av tysk militarisme og etableringen av en moderne politistat og gjennomføre en ny runde brutale sosiale angrep mot arbeiderklassen.
Koalisjonsavtalen som ble undertegnet av Unionens ledere og SPD på mandag, nesten fordobler militærbudsjettet innen 2024 og forutser å ansette mer enn 10.000 nye politibetjenter. Videre har koalisjonspartiene gått med på å anta flyktningepolitikken til ytrehøyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD) og stramme inn nedskjæringsdiktatene som den tyske regjeringen allerede har anvendt for å drive millioner av arbeidere og unge over hele Europa ut i fattigdom, ledighet og fortvilelse i senere år.
Under betingelser med eksplosive økonomiske, sosiale og geopolitiske spenninger, ikke bare skyver den herskende klassen på for en rask implementering av det reaksjonære koalisjonsprogrammet, men krever at regjeringen går enda lenger. Dagsavisen Handelsblatt for eksempel, krevde på tirsdag «Oppgradering av storkoalisjonen», og kommenterte: «Om Merkels tredje storkoalisjon skulle levere her og nå, så ville det være fremgang. Men hvis alliansen, som alle tre partiledere hevder, skal vare i fire år, da må den gå utover det som er blitt avtalt. Det blir allerede påtvunget av press utenfra.»
«Koalisjonsavtalen er allerede delvis utdatert,» meldte dette talerøret for tysk ‘big business’. «Mellom avtalen fra i gårkveld og den nåværende signeringen har USAs president Donald Trump kunngjort straffetariffer og truet med en handelskrig.» «Spørsmålet om den tyske økonomiens konkurranseevne» kunne derfor «stilles raskere enn representanter for unionen og SPD vurderte i sine forhandlinger». Som resultat må koalisjonsavtalen være «utgangspunktet for den neste regjeringen – ikke slutten.»
Handelsblatt mener med «konkurranseevne» multimilliarder av euro i skattekreditter for tyske selskaper à la Trump, samtidig med lønnsnedskjæringer og masseoppsigelser. Alt dette har vært planlagt lenge. Bare de siste dagene annonserte Deutsche Bank, Postbank, Airbus, RWE og Eon planer om å nedlegge tusenvis av arbeidsplasser i nært samarbeid med fagforeningene. Hele fabrikkanlegg trues med opphør av Siemens, Bombardier og ThyssenKrupp.
Tidligere i uken oppsummerte den arrogante uttalelsen fra den nye helseministeren Jens Spahn (CDU) – om at de såkalte Hartz IV arbeids- og velferdsreformene betydde at «alle har det de trenger å leve av» – den antisosiale karakteren til den nye regjeringen i et nøtteskall. Man kunne ønske at sånne som Spahn måtte tilbringe minst noen dager i en lavt betalt «mini jobb», eller som en flaskesamler i den kalde Berlin-vinteren for å toppe opp Hartz IV-bidragene, som knapt er til å overleve på.
Det er nå internasjonalt kjent – og kan leses om i utallige studier – at de såkalte Hartz-reformene fra den da SPD-Grønne-regjeringen gjorde Tyskland til et av de mest sosialt ulike – og fattigste! – landene i Europa.
Hele kabinettet gjenspeiler den nye regjeringens ekstreme høyre- og antiarbeiderklasse-karakter. Innenriks- og hjemlandsministeren er CSUs leder Horst Seehofer, som senest på søndag i Bild-avisen presenterte en «masterplan for mer konsekvente deporteringer», massovervåkning og andre politistatstiltak. Olaf Scholz, som står for SPDs nedskjæringer og lov-og-orden-linje som ingen annen, er den nye finansministeren. Som SPDs generalsekretær støttet Scholz Agenda 2010 og Hartz-angrepene på velferds- og arbeidsrettigheter; som arbeidsminister i den første storkoalisjonen under Merkel hevet han pensjonsalderen til 67, og som borgmester i Hamburg organiserte han den brutale politioperasjonen mot G20-protestene.
Fremfor alt vil storkoalisjonen akselerere Tysklands retur til en aggressiv utenriks- og stormaktspolitikk utpekt av utgående og innkommende forsvarsminister Ursula von der Leyen (CDU), president Steinmeier og hans forgjenger Joachim Gauck ved Sikkerhetskonferansen i München i 2014. Der Spiegel-redaktør Klaus Brinkbäumer snakker for hele styringsklassen når han i sitt essay «Takk, Donald» kaller for Tysklands retur til en «skitten» utenrikspolitikk som ikke lenger «gjemmer seg» bak vedtak om «moralskt rene posisjoner».
Hva menes med det ble allerede uttalt av den høyreekstremistiske historikeren Jörg Baberowski i en podiumdiskusjon med tittelen «Intervensjonsmakten Tyskland?» ved Det tyske historiske museum i oktober 2014. «Og hvis man ikke er villig til å ta gisler, brenne landsbyer, henge folk og spre frykt og terror, som terroristene gjør, hvis man ikke er villig til å gjøre slike ting, kan man aldri vinne en slik konflikt, og da er det bedre å holde seg helt unna,» sa han om krigsinnsatsen til tyske Bundeswehr (De væpnede styrker) i Afghanistan og Midtøsten.
Det taler volumer om den skarpe høyredreningen til SPD-Grønne-miljøet at dagsavisen taz åpent har tatt side for Baberowski i sin siste weekend-utgave, og til og med forsvarer hans uttalelse om at «Hitler ikke var ondskapsfull» mot kritikken fra Det sosialistiske likestillingspartiet (SGP) og dets ungdoms- og studentorganisasjon IYSSE. I møte med voksende klassekonflikter tar deler av det velstående småborgerskapet side med ekstrem reaksjon.
Dette gjelder også for die Linkes ledelse (partiet Venstre). Allerede i februar hadde den parlamentariske gruppelederen Dietmar Bartsch støttet storkoalisjonens stormaktplaner og ba, inter alia, von der Leyen om at de estimerte ytterligere milliarder planlagt for Bundeswehr «måtte investeres i troppene». Hans kollega Sahra Wagenknecht emulerer antiflyktningspropagandaen til ytrehøyrepartiet AfD, og støttet nylig Essen-Tafel-veldedighetsorganisasjonens rasistiske beslutning om at foreløpig skulle bare tyskere motta tildelinger fra deres matbank.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk likestillingsparti) er det eneste partiet som motsetter seg storkoalisjonen fra venstre. SGP har intensivt satset på nyvalg i de siste ukene og vil nå kjempe for politisk å utvikle og organisere den utbredte opposisjonen i befolkningen mot storkoalisjonen og dens politiske håndlangere i Bundestag (parlamentet). Den tyske herskerklassens retur til ekstreme former for politisk og sosialt barbari kan bare stoppes av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen basert på et sosialistisk program. Med storkoalisjonens innsetting antar denne oppgaven nå enorm viktighet.