Heksejakta mot Corbyn sikter på å kneble folkelig motstand mot antiRussland-offensiven

Labour-Party-leder Jeremy Corbyns advarsler mot en «forhastet dom» ved å beskylde den russiske regjeringen for å forgifte forhenværende dobbelspion Sergej Skripal har forårsaket febrile medie-fordømmelser og anklager om at han er en brikke for Vladimir Putins spill.

Tonen ble satt etter Corbyns tilsvar til statsminister Theresa May i Underhuset (House of Commons) på onsdag, der de konservatives parlamentsmedlem Mark Francois anklaget ham for å være «en ‘CND-merke’-bærende apologet for den russiske staten». [O.anm.: CND – ‘Campaign for Nuclear Disarmament’ – britisk antiatomvåpenorganisasjon Corbyn som har vært leder for].

Corbyns respons i en Guardian-artikkel publisert på torsdag utløste ytterligere forferdelse, med Daily Telegraph som erklærte at han var «ikke verdig å bli statsminister». «Newsnight», BBCs aktualitets-flaggskip-program, «diskuterte» spørsmålet mot en panorama-bakgrunn som viste Corbyn i en Photoshop-et russisk lue, mot en Kreml-bakgrunn i nyanser av rødt.

Hans tale til parlamentet forsøkte ikke å mobilisere arbeiderklasseopposisjon mot den voksende krigsfaren som så klart er åpenbart de siste to ukene. Den var formet som råd til styringsklassen.

Corbyn aksepterte den grunnleggende retningen for regjeringens agenda og reiste ikke tvil om den offisielle beretningen om at Skripal og hans datter ble angrepet av en nervegift produsert i Russland, og han godkjente Mays utvisning av 23 russiske diplomater. Han formet sin uenighet som støtte for Mays posisjon i hennes første tale på mandag, der hun hevdet at det bare var «to troverdige forklaringer på hva som skjedde i Salisbury den 4. mars»: enten «en direkte handling av den russiske staten» eller at den russiske regjeringen hadde «mistet kontrollen over denne potensielt katastrofalt skadelige nervegiften».

I Guardian var Corbyn enda mer eksplisitt. Han støttet arbeidet til «våre politimyndigheter og sikkerhetstjenester» og hevdet at May hadde rett i å identifisere to muligheter for kilden til angrepet, «gitt at nervegiften som ble brukt er blitt identifisert som av opprinnelig russisk produksjon».

Etablering av sannheten var «et anliggende for politi og sikkerhetsprofesjonelle». Enhver annen kurs «tjener hverken loven eller vår nasjonale sikkerhet».

Med appell til Tory-ene og til pro-krig-flertallet i Labour-Party-parlamentgruppen, sa Corbyn at han ikke ville «lage en splittelse over Russland der ingen eksisterer».

Han ville bare etablere et genuint grunnlag for «en felles politisk respons til denne forbrytelsen». Det var grunnen til at regjeringen må fortsette «på basis av bevisene», sa han, før han insisterte på at «bare gjennom fast multilateral handling kan vi sikre oss mot at en slik sjokkerende forbrytelse aldri skjer igjen».

Samtidig med advarsler mot «å hengi oss til en ‘ny kald krig’ med eskalerende våpenutgifter, stedfortreder-konflikter over hele verden og en McCarthy-istisk intoleranse for uenighet», gjorde han det klart at Labour er besluttsomt med i antiRussland-leiren – og mante for tiltak som vil øke «vår evne til å håndtere uhyrligheter fra Russland».

Labour var ikke bare enig «med regjeringens handling i forhold til russiske diplomater», men ønsket ytterligere tiltak «for å takle oligarkene ... Vi er villig til å støtte ytterligere sanksjoner så snart etterforskningen av Salisbury-angrepet gir resultater.»

Etter alle objektive kriterier var Corbyns tale som fra en leder av Hennes Majestets lojale Opposisjon. Hadde han valgt å motsette seg regjeringens krigshissing direkte og oppfordret til motstand mot imperialistmaktenes kriminelle sammensvergelse, da ville det ha utløst en mektig respons fra millioner som husker så altfor godt løgnene som ble servert for å berettige Irak-krigen i 2003, til en pris av over en million menneskeliv.

Corbyn snakket med autoriteten til en som stemte mot Irak-krigen for 15 år siden. Som den tidligere lederen av ‘Stop the War Coalition’ (Stopp-krigen-koalisjonen), som adresserte massedemonstrasjonen i London som samlet over en million mennesker, er han akutt bevisst på det massive antikrig-sentimentet som bare har blitt dypere.

At han ikke appellerte til disse følelsene og avviste hele rammeverket for May-regjeringens angrep på Russland peker på den grunnleggende sett pro-imperialistiske karakteren i hans politikk. Akkurat som han trakk seg fra ledelsen til ‘Stop the War Coalition’ for å bli Labour-leder og reverserte sin livslange opposisjon mot NATO og atomvåpen, har han godkjent opptrappende tiltak mot Russland.

Men det er ikke nok for styringseliten og dens medier. Bare det å holde en mulighet åpen for at angrepet på Skripal og hans datter kunne ha vært utført av noen annen enn den russiske staten, anses å være utillatelig fordi det går på tvers av den skitne propaganda-kampanjen som nå er på gang.

Videre utstedte Corbyn følgende svært ubehagelige advarsel i sin artikkel i Guardian:

«Feil etterretning og tvilsomme dossierer førte til kalamiteten av en Irak-invasjon. Det var overveldende to-parti-støtte for å angripe Libya, men det viste seg å være feil. En universell avsky over 9/11-angrepene førte til en krig mot Afghanistan som fortsetter til dags dato, mens terrorisme har spredt seg over hele kloden.»

Straffen for denne kritikken er at Corbyn igjen blir erklært uegnet til å holde statsministerembetet.

En redaksjonell leder i Financial Times (FT) på lørdag hadde overskriften: «Hvorfor Jeremy Corbyn fortsatt er blind for sannheten om Russland.»

FT brennmerket Corbyn som «ansvarlig naiv om Vladimir Putin» på grunn av et verdenssyn «formet av en dyp mistanke om vesten generelt og USA spesielt». Lederen presenterte ingen bevis for å motsi Corbyns skeptiske innstilling i forhold til en hodestups anklage om russisk skyld. I stedet forsikret avisen om det som må bevises.

De «ledende maktene har reagert med prisverdig enhet» ved å støtte May. De NATO-allierte er enige om at «det ikke er noe troverdig alternativ», men Corbyn «fremmer alternative teorier» og «unnlater å konfrontere sannheten».

Ved å nekte å spille med, fortsatte FT, og ved å innføre argumenter som at «vesten tok feil om eksistensen av masseødeleggelsesvåpen [WMD – Weapons of Mass Destruction] i Irak ...», hjalp Corbyn Moskva med å «forkludre narrativet», og «forsinke den internasjonale responsen».

Uttalelser fra «verdensledende eksperter», som har «hatt muligheten til å analysere stoffet som ble brukt og sporet det tilbake til Russland», må tros for hva de uttrykker.

FTs referanse til Porton Down som en ikke-partisk entitet vil ikke tåle etterprøving. Det er en viktig del av Storbritannias krigsmaskineri – som utvikler masseødeleggelsesvåpen og har de fasiliteter og kunnskaper som skal til for å produsere den nervegiften som ble brukt mot far og datter Skripal.

FT konkluderte med å si mer om det generelle problemet med Corbyn – hans «tiår som ledende for marsjer og adressering av ‘fredssamlinger’ (i hermetegn, selvfølgelig), hans tidligere opprop «for avvikling av NATO». På dette grunnlaget erklæres Corbyn ikke egnet til å arve lederskapet av Clement Attlees parti, lederen av etterkrigs-Labour-regjeringen som var «ubøyelig i sin støtte til den vestlige alliansen og som gjorde mye for å legge grunnlaget for NATO».

Som alltid med slike angrep på Corbyn, er styringsklassens bekymring rettet mot den folkelige reaksjonen hans kritikk kan fremkalle. FT uttrykte håp om at velgerne ikke lenger vil se hans «syn på utenrikspolitikk som ufarlige eksentrisiteter», mens Independent spaltisten John Rentoul skriver: «Jeg mistenker imidlertid at det er mer støtte for Corbyns posisjon utenfor Underhuset: Konservative og ikke-Corbyn-ister blant Labour-parlamentsmedlemmene burde ha lært nå at hans idealistiske motstand mot krigslignende ytringer treffer godt i mye av allmennheten.»

Arbeidere og ungdom som er forferdet over angrepene på Corbyn må forstå at Labour-partiet under hans ledelse ikke byr noen politiske midler til å motsette seg det pågående drivet mot militarisme og krig. Faktisk sitter de viktigste pådriverne for antiCorbyn-kampanjen og de mest frådende talsmennene for tiltak mot Russland på Labours bakre benker i Underhuset, og i hans skyggekabinett.

Minst 33 Labour-parlamentarikere har fremmet et hasteforslag om «utvetydig» å akseptere Russlands «skyld» for Salisbury-angrepet. Disse 33 fikk indirekte støtte av skyggeregjeringens utenriksminister Emily Thornberry, som i en forelesning til ‘Trades Union Congress’ [o.anm.: TUC er det britiske LO] på lørdag insisterte på at det var en «prima facie sak» [o.anm.: juridisk anvendt betyr det ‘åpenbart, og som vil bevises’] for Russland å svare for, og snakket om et «angrep på vår jord» av «en utenlandsk stat».

Skyggeregjeringens forsvarsminister Nia Griffith sa om Labours fremste benkerad i Underhuset: «Vi aksepterer veldig mye det statsministeren sa», mens skyggeregjeringens Nord-Irland-minister Owen Smith sa: «Mr Corbyns motvilje mot å dele Ms Mays grunnleggende analyse av Salisbury-hendelsen fikk ham til å se ut som han ville benåde en fiendtlig makt.»

Corbyn-fraksjonen har ingen intensjon om å kjempe mot denne pro-krig-klikken. Nok en gang er den klar til å kapitulere for å bevise sin troverdighet. Corbyns nummer to, skyggeregjeringens finansminister John McDonnell, fortalte på ITVs «Peston på søndag» at Corbyns svar til May var en «konstruktiv kritikk, jeg tror andre feiltolket det».

«Jeg er helt enig med statsministeren,» la han til. «Uansett hvordan du ser på det, Putin er ansvarlig og alle bevisene peker på ham ... Det er høyst sannsynlig at dette kan ha vært en statlig henrettelse.»

Loading