Erobringen av den overveiende kurdiskbefolkede syriske byen Afrin av tyrkiske tropper og den såkalte Frie syriske hæren (FSA) – som skjer samtidig med Washingtons voksende trusler om et direkte militærangrep på den syriske regjeringen – har ikke bare forverret Ankaras allerede anstrengte forhold til sine NATO-partnere, men har åpnet et nytt stadium i den syriske borgerkrigen som raskt kan eskalere til en regional og til og med en global krig.

Othman Sheikh Issa, medleder av Afrins Eksekutivråd, indikerte et skifte for de syriske kurdiske styrkenes militærtaktikk over til gerillakrig mot tyrkiske tropper, da han på søndag uttalte at Ankaras okkupasjon ville bli møtt med «uovertruffen standhaftighet og motstand».

Den syriske regjeringen fordømte på mandag de tyrkiske troppenes okkupasjon av Afrin som en «ulovlig handling» og krevde at «de invaderende tyrkiske styrkene straks må trekke seg fra syrisk territorium». I to brev, adressert til FNs generalsekretær og til formannen for Sikkerhetsrådet, anklaget Syrias utenriks- og utlendingsdepartement Tyrkia for plyndring av Afrin-innbyggernes eiendeler, ødeleggelse av deres hjem og fengsling av mange av dem», som «en del av forbrytelsene begått av tyrkiske væpnede styrkene, inkludert den etniske-rensknings-politikken».

I en uttalelse fra State Department på mandag, erklærte Washington sin bekymring over den tyrkiske okkupasjonen av Afrin, som – ifølge Det syriske observatoriet for menneskerettighetsmonitorer og kurdiske offisielle representanter – har tvunget mer enn 200.000 mennesker på flukt, mens tyrkisk-støttede FSA-styrker plyndrer butikker og boliger.

Med henstilling til «alle relevante aktører som opererer i nordvest, inkludert Tyrkia, Russland og det syriske regimet, om å gi tilgang for internasjonale humanitære organisasjoner», sa uttalelsen: «USA er fortsatt forpliktet til full og umiddelbar gjennomføring av UNSCR 2401, som krever et landsdekkende opphør av fiendtligheter over hele Syria i minst 30 dager.»

Ankara støtter denne Sikkerhetsrådsresolusjonen for andre deler av Syria, som Øst-Ghouta der det syriske regimet utfører en offensiv mot vestlig- og tyrkisk-støttede islamistiske «opprørere», men insisterer på at den ikke gjelder for deres egen invasjon i Afrin. Den hevder de er rettet mot «terrorister», det vil si det syriske Kurdiske demokratiske unionspartiet (PYD) og dets milits, Folkets beskyttelsesenheter (YPG), som er Pentagons hoved-proxy-styrke i Syria.

Lignende uttalelser mot Tyrkias "Operasjon-olivengren»-invasjon mot kurderne i Syria, har tidligere kommet fra andre av Ankaras NATO-allierte, men har blitt møtt med et hardt tilsvar fra Ankara.

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan adresserte et parlamentariske gruppemøte i sitt parti Rettferdighet og utvikling (AKP) på mandag, der han kritisert den amerikanske uttalelsen om Afrin-operasjonen, og sa: «De sier nå at de er bekymret over Afrin. Hvor var dere da vi formidlet våre bekymringer, da vi ba dere om bli med og rydde vekk terroristgruppene sammen?» Han beskyldte også Washington for å forsøke å bedra de tyrkiske myndighetene ved fortsatt å forsyne YPG med våpen. «Dere ga ikke oss våpen da vi ba om det, men ga dem til terrorister i steden. Nå er den ammunisjonen i vår besittelse,» sa han.

Den 14. mars uttalte han at den tyrkiske hæren ville fortsette sin virksomhet til de har ryddet «både Afrin og Manbij for terrorister». Han la til: «På samme måte skal vi rydde området som strekker seg fra øst for Eufrat til vår grense med Nord-Irak.»

Tidligere responderte Erdogan på Ankaras europeiske alliertes oppfordringer om at den tyrkiske regjeringen måtte avslutte sin invasjon i Afrin med å erklære at de ikke burde fortelle Tyrkia hva de skulle gjøre. «De som massakrerte fem millioner mennesker i Algeri bør først avlegge regnskap for det, de bør ikke be oss avlegge regnskap. De drepte hundretusener av mennesker i Rwanda og Libya, de burde først avgi en beretning for det. De som ikke har avlevert beretning for disse handlingene, bør ikke forsøke å kalle Tyrkia til beretning,» utbrøt han.

Med Moskvas samtykke lanserte det tyrkiske militæret og FSA sin Afrin-invasjon mot PYD/YPG, Washingtons hoved-proxy-styrke i Syria, den 20. januar. Ankara hadde som mål å fjerne den kurdiske dominansen langs Tyrkias sørlige grense med Syria, som de refererer til som en «terrorkorridor».

På slutten av august 2016 lanserte den tyrkiske hæren sin første store militæroperasjon i Syria, med kodenavn «Euphrates-skjold», under påskudd av å «styrke Tyrkias sikkerhet ved å rydde terroristgrupper fra grensen og opprettholde Syrias territoriale integritet».

Ankaras NATO-partneres reaksjon på den tyrkiske militærinvasjonen i Syria har til nå vært begrenset til «bekymrings»-erklæringer og Ankara har ikke blitt pålagt noen klare sanksjoner. Dette betyr imidlertid ikke at NATO-maktene, først og fremst USA og Storbritannia, vil legge bånd på seg for alltid. Hvis tyrkiske tropper går videre mot Manbij og deretter til østsiden av Eufrat-elva, der det er stasjonert mer enn 2.000 amerikanske tropper, vil en væpnet konflikt mellom de to NATO-medlemmene være nesten uunngåelig.

Erdogans AKP-regjering har blitt stadig mer fremmedgjort fra sine NATO-partnere over flere strategiske anliggender, hovedsakelig fokusert på den syriske borgerkrigen, der Ankara ser sine angivelige alliertes strategier som en hovedtrussel mot Tyrkias «territoriale integritet» og «nasjonale overlevelse».

Det er andre kritiske saker, som for eksempel Tyrkias anskaffelse av det russisk S-400 bakke-til-luft-missilsystemet, handelskrigstiltakene som nylig er undertegnet av USAs president Donald Trump og tvister om olje- og gassutforskning i det østlige Middelhavet, som gjør spenningene mellom Ankara og landets NATO-allierte enda mer brennbare.

Som nok et tegn på det forverrede forholdet mellom USA og Tyrkia rapporterte Wall Street Journal den 11. mars at «Det amerikanske militæret har kraftig redusert kampoperasjonene ved Tyrkias İncirlik-flybase og vurderer permanente tilbaketrekninger der.» Ifølge WSJ har Pentagon allerede flyttet sin A-10 nær-luftstøtte-fly fra basen, slik at det bare er igjen drivstoff-påfyllings-fly, og et redusert antall amerikansk militærpersonell som er stasjonert der.

Mens Ankara driver vekk fra sine NATO-partnere smis det tettere relasjoner med Russland og Iran – to av den amerikanske imperialismens hovedmål – både handels- og militærmessig. Den 12. mars rapporterte det russiske nyhetsbyrået TASS at Moskva ville akselerere leveransen av S-400 luftforsvarssystemer til Tyrkia. Også tyrkisk-russiske økonomiske og handelsmessige relasjoner fortsetter å utvikles raskt. Ankara og Teheran utvikler nære bånd på forskjellige områder, inkludert handel og turisme, såvel som militære relasjoner, med nesten daglige gjensidige besøk av regjerings- og forretningsrepresentanter. Hovedanliggendet for samarbeidet mellom de to landene er imidlertid fortsatt «bekjempelse av terrorisme», som for Tyrkias del er fokusert på kurdisk separatisme.

Under forhold hvor de vesentlige NATO-maktene – anført av USA og Storbritannia – har lansert en ny bølge av aggresjon mot Russland og Iran, blir Ankaras posisjon i NATO stadig mer tynnslitt, og det reiser spørsmålet om sammenbrudd av den 65-årige militæralliansen.

Eskalerende geostrategiske spenninger fokusert på Midtøsten kommer også til uttrykk innen Tyrkia, der den mektigste delen av den tyrkiske styringsklassen, representert av Erdogan, lenge har vært klar over at egne interesser, og til og med dens egen eksistens, er sterkt truet av USAs mål om å dominere Midtøsten og omforme den politiske strukturen i regionen som en del av sitt pådriv for en global krig med Russland.

Mens Ankara nærmer seg randen av et åpent sammenstøt med sine angivelige NATO-allierte, bryter alle tvister mellom rivaliserende deler av den tyrkiske styringsklassen – undertrykt av Erdogan gjennom en unntakstilstand, og den nasjonalistiske feberen pisket opp av det offisielle politiske etablissementet og mediene over militærintervensjonen i Syria – uunngåelig ut i dagen.

Det vil imidlertid ikke føre til at det oppstår noen seksjon av styringsklassen som er beredt til å kjempe for fred, demokrati og sosial likestilling. Tvert imot – kampen mellom rivaliserende fraksjoner av styringsklassen, under betingelsene av en stadig sterkere økonomisk og politisk krise, vil være av strengt taktisk karakter. Erdogans åpne motstandere vil tale for pro-vestlig regime-endring. Andre samlet rundt ham vil prøve å finne en annen løsning innenfor det imperialistiske systemet, fortrinnsvis ved å nedtone sine forskjeller med USA og de europeiske imperialistene, om mulig.

Det er ikke den eller den andre av Erdogans borgerlige eller småborgerlige motstandere, men arbeiderklassen som konsekvent må bekjempe drivet mot imperialistisk krig og dens forødende økonomiske og sosiale konsekvenser, inkludert de autoritære styringsformene som råder i Tyrkia.

Den tyrkiske arbeiderklassen kan bare stoppe dette pådrivet mot katastrofe gjennom grunnlegging av sitt politiske lederskap, Det sosialistiske likestillingspartiet, basert på det internasjonale revolusjonære sosialistiske perspektivet og programmet utviklet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, i nært samarbeid med arbeiderne i Midtøsten, Europa og USA.