Nei til samtaler med Macron om privatiseringen av franske jernbaner!

For en politisk kamp mot nedskjæringer og militarisme i Europa!

Av Alex Lantier
22 March 2018

Arbeidere som streiker den 22. mars på den første aksjonsdagen mot privatiseringen av de franske nasjonale jernbanene (SNCF) er i en kritisk politisk kamp. Denne kampen vil bli lang og vil ikke bli løst etter den første aksjonsdagen, fordi den reiser kritiske perspektivspørsmål for arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt.

Macron har erklært at han ikke vil trekke seg fra sitt løfte om å privatisere SNCF og rive opp arbeidsstatuttene for jernbanearbeidere og offentligansatte, akkurat som med ødeleggelsen av Arbeidskodeksen, pensjonene og folkehelsevesenet. Han har sverget at nå skal alle disse sosiale rettighetene – som ble vunnet av arbeiderne i kamp gjennom det 20. århundre, etter Oktoberrevolusjonen i 1917, og frigjøringen av Frankrike fra naziokkupasjonen i 1945 – avskaffes per dekret. Styringsklassen tar sikte på å redusere arbeidere i Frankrike og over hele Europa til en status av lavt betalte midlertidige, uten noen sosiale rettigheter. Angrepene mot de franske jernbanearbeiderne har som mål å redusere offentlige utlegg til SNCF med 27 prosent.

Regjeringen har ikke til hensikt å gi etter for fagforeningenes forslag om roterende streiker i to av fem ukedager mellom april og juni. Fagforeningene har ingen strategi å tilby arbeiderne. I februar hevdet generalsekretæren for CGT, Phillippe Martinez, at Statuttene for jernbanearbeiderne «var ikke til salgs». Så hvorfor har da fagforeningene fortsatt forhandlingene med Macron?

Det vokser frem en mektig arbeiderklassebevegelse mot Macron og politikken for militarisme og nedskjæringer, som blir pålagt av alle regjeringene i EU. Men for å føre denne kampen må arbeiderne ta kampen ut av hendene til fagforeningene og danne egne grunnplan-komitéer, uavhengige av fagforeningene, for å mobilisere de bredeste lag av arbeidere og ungdommen i opposisjon mot Macron og til forsvar for sosiale rettigheter. Dette må smelte sammen med arbeiderklassens politiske kamp for å ta politisk makt.

Kapitalistpressen i Frankrike og internasjonalt frykter spøkelset fra de franske jernbanearbeidernes 1995-streik. Konfrontert med Alain Juppés truende pensjonsreformer brøt de streikende ut av av fagforeningenes kontroll og brakte Frankrike og deler av Belgia til stillstand i flere uker. Fagforeningene ville foretrekke ikke å nevne streiken i 1995, og CGT-Jernbanesekretær Laurent Brun sa til og med: «Jeg husker ikke 1995 i det hele tatt ... Det er en myte innen foretaket, men for meg, ikke i det hele tatt!»

En dypt anlagt vrede vokser blant arbeidere mot Makrons arbeidsdekreter, og betingelsene vokser for at arbeiderne igjen kaster av seg tvangstrøya som fagforeningene har pålagt klassekampen gjennom sine «konsultasjoner» med arbeidsgiverne og staten.

Et slikt brudd – når det skjer – vil stille arbeiderne overfor grunnleggende politiske spørsmål. Oppgaven for hånden er å gjenopprette arbeidsklassens forbindelser til de politiske tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen. Den internasjonale dynamikken i klassekampen vil ikke by arbeiderne andre progressive tiltak enn å ta veien for den sosiale revolusjonen.

De sosiale angrepene som utføres av Macron kommer, i siste instans, ikke bare av den franske kapitalistklassens grådighet – så stor som den enn er – men fremfor alt fra det kapitalistiske systemets globale krise, og imperialistmaktenes pådriv mot krig. De 27 årene siden Sovjetunionens oppløsing har vært preget av et raskt frislipp av nykolonialistiske appetitter til den amerikanske og den europeiske imperialismen. Kriger, først ført i Irak og på Balkan, har spredt seg med forødende intervensjoner i Syria og Afrika, og truer stadig mer mot Russland og Kina.

Destabilisert av disse krigene og undergravd av gjentatte økonomiske og finansielle kriser siden 2008-krasjet, lanserer den europeiske imperialismen en massiv militæropprustning. Macron planlegger å gjeninnføre obligatorisk militærtjeneste, og forsvarsminister Florence Parly kunngjorde i forrige måned i München at Paris vil bruke 300 milliarder euro på de væpnede styrkene innen 2024, og øke de samlede militære utleggene med 35 prosent. For Macron skal arbeiderne måtte underkaste seg sosial tilbakegang for å finansiere skattetildelinger til de rike og militær gjenopprustning.

Denne politikken har ingen demokratisk legitimitet. En bitter politisk konflikt truer, og styringsklassen ser i arbeidernes opposisjon mot ødeleggelsen av sine sosiale rettigheter en utålelig trussel mot sin rikdom og sine militære interesser. Styringseliten vurderer enda mer brutale tiltak. Innenriksminister Gerard Collomb har erklært at regjeringen raskt og enkelt kan gjeninnføre unntakstilstanden.

Jernbanearbeidernes og de offentlig ansattes allierte i deres kamp er arbeidere i Frankrike og rundt om i verden. Stadig oftere kommer arbeidere som er i kamp til opprør mot fagforeningene. I en rekke delstater på tvers av USA og i Storbritannia, der jernbanearbeiderne også demonstrerer, har streikende lærere og forelesere gjort opprør mot fagforeningene. Metallarbeidere har mobilisert i Tyskland, så vel som i Tyrkia.

Og på den fransk-kontrollerte øya Mayotte har streikende rasende avvist fagforeningenes forsøk på å anvende angrep fra paramilitært politi mot streikevakter på øya som påskudd for å slå ned generalstreiken.

Femti år etter generalstreiken i mai-juni 1968 forberedes det kamper av tilsvarende størrelse. Den avgjørende oppgaven er å bevæpne arbeiderklassen med et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv for en revolusjonær kamp mot krig, nedskjæringer og kapitalistsystemet som produserer det. Dette er oppgaven til Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP), den franske delen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

SEP legger vekt på at arbeiderne ikke kan underkaste seg de gamle politiske partiene, som i flere tiår har vært i bane rundt Sosialist-partiet (PS) til tidligere president Francois Hollande. De har ingenting å tilby arbeiderne. Mens Jean-Luc Mélenchon (La France insoumise) har støttet Macrons gjeninnføring av obligatorisk militærtjeneste i nasjonalforsamlingen erklærer Olivier Besancenot at Det nye anti-kapitalistiske partiet (NPA) ønsker å opprette en omgruppering rundt Benoit Hamon, den tidligere PS-presidentkandidaten. De samarbeider med nettopp de kreftene som fører angrepet mot arbeiderne.

SEP avviser denne pro-imperialistiske koalisjonen og understreker at arbeiderne ikke vil få noe igjen for sin kamp uten et politisk brudd med disse organisasjonene. Mens SEP gjennomførte en kampanje blant arbeiderne for en aktiv boikott av andre runde av presidentvalget mellom Macron og Marine Le Pen, nektet disse kreftene å gi noe som helst klart opprop for arbeiderne, og meldte seg på linje med mediekampanjen for en stemme for Macron. I dag tilpasser de seg alle fagforeningenes manøvre.

SEP orienterer seg mot de store massene av arbeidere som mønstrer for kamp, for å bevæpne arbeiderklassen med et sosialistisk perspektiv mot PS og Macron, og deres satellitter fra pseudo-venstre. SEP søker å gi denne fremvoksende bevegelsen en politisk strategi for å bygge en mektig sosialistisk og antikrigsbevegelse som vil ta politisk makt over hele Europa, for å omorganisere det økonomiske og sosiale livet i samsvar med samfunnets behov, i steden for bankenes profitt.