Da det viste seg på Bundestag-valgkvelden at det høyreorienterte AfD ble det tredje største partiet i parlamentet, truet partilederen Alexander Gauland med at nå skulle de andre partiene «jages». Debatten om regjeringsprogrammet denne onsdagen ga inntrykk av at denne trusselen var blitt oppfylt. Avgrensing og deportasjon av flyktninger var det sentrale temaet. Men AfD jaget ikke de andre partiene foran seg, de løp sammen med kobbelet.
Kansler Angela Merkel viet mer enn er tredjedel av sin timelange regjeringserklæring til flyktningespørsmålet. Hun hevdet at «de mange menneskene som flyktet til oss» er den viktigste årsaken til splittelse og polarisering i landet, som nå «går bedre økonomisk enn noen gang siden den tyske gjenforeningen». Hun kunngjorde en omfattende liste av avgrensningstiltak for å sikre at den eksepsjonelle situasjonen fra 2015 ikke skulle gjentas: avstengning av Europas ytre grenser, frivillig og statlig organisert tilbakeføring og etablering av såkalte ankersentre hvor flyktninger skulle interneres.
Den ene taleren etter den andre stemte med i flyktningehetsen. Den kristelig-demokratiske-gruppelederen (CDU/CSU) Volker Kauder kalte internering og rask deportasjon av mennesker uten oppholdsrett «i dypeste forstand menneskelig». CSU-delstatspartileder Alexander Dobrindt knyttet den «klare forpliktelsen til en sterk stat» til kravet om et «ekte europeisk grensepoliti». Som Merkel før ham understreket han at Tyskland var «et klart kristent land» som har en «kristen-jødisk tradisjon». Bokstavelig sa han: «Islam hører ikke til Tyskland».
Fridemokratenes (FDP) formann Christian Lindner forsikret den nye innenriksministeren Horst Seehofer at han ville ta ham i forsvar for enhver kritikk dersom han står ved sin kunngjøring om å trappe opp utvisningene og sikre kontrollen av grensene. Die Grüne-gruppeleder Anton Hofreiter uttrykte sin respekt for den nye regjeringen og tilbød den sitt samarbeid. Hans kollega Dietmar Bartsch fra die Linke sertifiserte storkoalisjonen for å følge ubestridte «støtteverdige forehavender», og beklaget bare mangelen på «Schwung».
AfD-sjefen Alexander Gauland satte så prikken over i-en med å raljere mot «illegal innvandring» som ville koste 50 milliarder euro årlig, der han flettet sammen innvandrere med «attentatsmenn, knivdrap og voldtekter», og rabulerte om en syrer «med to koner og seks barn», som «ble tildelt et helt hus og frodige sosialtildelinger i Pinneberg», mens «flere og flere tyskere blir hjemløse».
Gaulands hetstirade kulminerte med utsagnet om at det finnes «ingen plikt for [å støtte] mangfold og mange farger», og «ingen plikt til å dele mitt område med fremmede».
Ingen i Bundestag protesterte mot denne rasistiske skitten. Samtidig er det ikke 80 år siden Adolf Hitler argumenterte svært likt i Riksdagen (parlamentet på 1930-tallet) – man skal bare erstatte ordene «tysk» med «kristen» og «jødisk» med «islamsk».
I sin beryktede tale den 30. januar 1939, der han i tilfelle en verdenskrig truet med «utryddelse av det jødiske rasen i Europa», erklærte Hitler: «Fremfor alt er imidlertid tysk kultur, som navnet antyder, tysk og ikke jødisk, og derfor blir deres forvaltning og omsorg plassert i vårt folks hender.» Han var «fast bestemt på å stoppe innblandingen av et fremmed folk ... og deportere dette folket.»
Hvorfor svinger hele Bundestag inn på denne fremmedfiendtlige kursen, som for bare få år siden ville ha vekket sterk forargelse, eller i det minste aksepterer den uten innvendninger? AfD er åpenbart ikke årsaken, men bare det skarpeste uttrykket for denne utviklingen.
Merkel selv ga i sin regjeringserklæring en indikasjon på de virkelige motivene, der hun gjentatte ganger fremhevet samfunnssplittelsen. «Selv om det går vårt land bra» erklærte hun, er «mange mennesker bekymret for fremtiden, og som tonen i utvekslingene har blitt råere, har bekymringene om samholdet i vårt samfunn økt.»
Samfunnet er vitterligen dypt splittet – ikke på grunn av flyktningene, men på grunn av politikken til Merkel og hennes sosialdemokratiske forgjenger Gerhard Schröder. Skattekutt for de rike, Agenda 2010, Hartz IV, bankkausjoneringer og innsparingstiltak har fått antallet fattige til å svulme, mens en liten minoritet lever i ufattelig rikdom. I tillegg til det er det millioner som i sine liv opplever økt stress og usikkerhet, og som ser en alderdom i møte som fattige.
Den nye regjeringen kommer til å intensivere denne utviklingen. De superrikes milliardformuer rører hun ikke; hun kunne ikke engang strekke seg til en formueskatt. De få milliardene euro som hun tilfører utdanning og omsorg fra budsjettoverskuddet og roser som store sosiale velgjerninger, er ikke mer enn en dråpe i havet. De vil uunngåelig bli ofret når neste resesjon og de økende militærutgiftene krever ytterligere kutt. Utnevnelsen av en Goldman-Sachs-bankmann som var arkitekten for Schäubles innstramningspolitikk til toppstillinger i Finansdepartementet understreker at innstrammingsprogrammet vil fortsettes uten innskrenkning.
Som reaksjon på voksende internasjonale spenninger og konflikter, svarer storkoalisjonen med en hemningsløs militæroppbygging som sluker enorme summer. «De største oppgavene for Europa i dag er sikkerhet, forsvarsevne, sikre grenser og en felles håndheving av våre økonomisk-politiske interesser i verden,» oppsummerte CSU-delstatsleder Dobrindt disse planene i Bundestag. For å «spille en rolle på verdensscenen» og «agere i øyenhøyde med USA, Russland og Asia, må Europa være beredt til å handle på denne verdensscenen».
Det er en utbredt motstand i arbeiderklassen og ungdommen mot både sosial ulikhet og militarisme. Millioner hater og forakter AfD. Men denne motstanden finner ikke politisk uttrykk. Selv om det i utgangspunktet sitter syv partier i Bundestag, er gapet mellom massene og alle de politiske partiene dypere enn noensinne.
Denne motstanden kan ikke undertrykkes for alltid. Den vil uunngåelig uttrykke seg i protester og heftige klassekamper. Det er hovedgrunnen til at det nøres opp under rasisme og fremmedfrykt.
Hetsingen mot flyktninger har som mål å kanalisere sosialt sinne og indignasjon mot de svakeste i samfunnet. «Hva kunne gjøres for å gjøre ting bedre? Først og fremst å sparke på de som er nederst», skrev Leo Trotskij i 1933 om nazistenes metoder.
Samtidig tjener hetsen mot innvandrere til å eliminere demokratiske rettigheter, til å ruste opp staten og til å styrke høyreorienterte krefter som deretter kan anvendes til å undertrykke sosiale og politiske protester.
Det er på tide å motvirke denne utviklingen. Det krever byggingen av et nytt sosialistisk parti som erklærer de etablerte partiene en uforsonlig politisk kamp, og som forener arbeiderklassen i kampen mot fascisme, krig, sosial ulikhet og kapitalisme – på tvers av nasjonale, etniske og religiøse skillelinjer. Det er målet for Det sosialistisk likestillingspartiet (SGP - Sozialistische Gleichheitspartei) og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.