Washingtons utvisning av 60 russiske diplomater på mandag og de samordnede tiltakene fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland og over 20 andre land, som hver har beordret utvisning av en håndfull russiske diplomater, er en provoserende eskalering av NATO-maktenes uopphørlige kampanje mot Russland.

Den erklærte begrunnelsen for denne handlingen er den dubiøse affæren som involverer forgiftning av den tidligere russiske dobbelspionen Sergei Skripal og hans voksne datter på en parkbenk i den britiske byen Salisbury, sør i England den 4. mars.

Tory-regjeringen til statsminister Theresa May har gjentatte ganger i løpet av de siste to ukene sagt at det er «høyst sannsynlig» at Moskva sto bak angrepet, som førte til at Skripal og hans datter er innlagt på sykehus i kritisk tilstand. Storbritannias utenriksminister Boris Johnson har gått lenger og tilføyet at det er «overveldende sannsynlig» at Vladimir Putin personlig beordret angrepet, og han har gått så langt som til å sammenligne den russiske presidenten med Adolf Hitler.

Det er bare to ting som mangler for å støtte disse påstandene: 1) ethvert verifiserbart bevis, og 2) et troverdig motiv for den russiske regjeringen til å utføre en slik forbrytelse.

Flere regjeringer som sluttet seg til Washington og London med utvisning av diplomater – i de fleste tilfeller med beordring om at mellom en og fire russere måtte forlate landet, med det Moskva har rapportert å være stille unnskyldninger – innrømmer åpent at de ikke har blitt vist noe bevis overhodet.

For sin del har den britiske regjeringen avsatt mindre tid til den antatte undersøkelsen av forgiftningene for å avdekke en faktisk utøver enn det som ville være vanlig for en gjennomsnittlig hverdagsforbrytelse.

Uten støtte av noe bevis har Storbritannia og USAs beskyldninger åpenbart blitt kokt sammen for å gi politisk legitimitet til antiRussland-kampanjen. Det er ingen åpenbare motiv for Putin-regjeringen til å skulle forsøke å drepe Skripal – en mann som de russiske myndighetene tidligere hadde fengslet og siden benådet og løslatt – rett før Putins gjenvalg til sin siste periode i embetet.

Hvis man stiller enhver politietterforskers første spørsmål – hvem hadde motiv for å utføre denne kriminelle handlingen? – vil det åpenbare svaret være amerikansk og britisk imperialisme, som har brukt hendelsen for å få påskudd til å gjennomføre en politikk som var fastlagt på forhånd.

Den mest troverdige forklaringen på forgiftningen i Salisbury er at den uheldige Mr. Skripal, en oppbrukt dobbelagent, og hans datter, bare er anvendelige bondeoffer i en konspirasjon som er utklekket av amerikanske og britiske etterretningsorganer for å fremme definerte geostrategiske formål.

Men er det virkelig mulig at amerikanske CIA og britiske MI6 ville gå så langt som til å myrde to intetanende mennesker for å intensivere propagandakrigen mot Kremlregimet, for sine geopolitiske interesser?

De som setter opp denne provokasjonen hører til samme gjengen av imperialistiske kriminelle som fant på «masseødeleggelsesvåpen» for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak. CIA har siden Obama-administrasjonen vært engasjert i kontinuerlige mord rundt om i verden, med dronemissiler som sitt foretrukne våpen. Dette er bare den siste varianten i den uendelige rekken av forbrytelser som ga byrået epitetet ‘Murder, Inc.’ Og Trump-administrasjonen har nettopp nominert en kjent black-site-torturist til å lede CIA.

Organiseringen av drapsforsøket på Skripal og hans datter, for deretter å henge forbrytelsen på Moskva, tjener bestemte politiske siktemål.

I løpet av det siste tiåret, siden Georgias mislykkede amerikansk-støttede krig for gjenerobring av utbryterprovinsene Sør-Ossetia og Abkhazia i 2008, har Washington jevnlig økt sin aggresjon og propaganda mot Russland, som den amerikanske imperialismen ser som en uakseptabel hindring for sitt pådriv for globalt hegemoni.

Spenningene har bare økt siden det amerikansk-støttede og fascist-ledede kuppet i Ukraina i 2014, som førte til Russlands annektering av Krim-halvøya, det overveiende russiske territoriet som er base for deres Svartehavsflåte.

Ikke minst har russisk – og iransk – støtte til regjeringen til president Bashar al-Assad forhindret den syvårige CIA-støttede krigen for regimeendring i Syria, som har ført til at militære spenninger har brutt ut med amerikanske styrker som har drept russiske militærkontraktører, og det russiske militæret som har advart Washington om at de vil gjengjelde hvis deres styrker i Syria blir truet.

Den orkestrerte ramaskriket over Skripal-forgiftningen er del av en endeløs serie provokasjoner – fra olympiske doping-«skandaler» til den endeløse propagandaen om russisk «innblanding» i det amerikanske valget – alt designet for å forberede befolkningen for krig.

Det er dype splittelser over denne politikken, både innen den amerikanske regjeringen og mellom Washington og deres europeiske angivelige allierte. Skripal-forgiftningen fungerer som et våpen for de innen statsapparatet, både i Washington og i London, som presser på for en mer aggressiv politikk mot Russland. Den byr også et middel til å presse de andre europeiske maktene – og spesielt Tyskland – som i økende grad forfølger sine egne stormaktinteresser, og har etablert handelsforbindelser med Russland som går på tvers av Washingtons strategiske mål så vel som den amerikanske kapitalismens profittinteresser.

Den klareste indikasjonen på at Skripal-forgiftningen er en del av en bevisst statskampanje kom tirsdag med publiseringen av to nesten identiske lederartikler i New York Times og Washington Post, de to hovedkanalene for det amerikanske styringsetablissementet og dets etterretningsbyråers synspunkter og propaganda.

Post anklager Russland for å «forstyrre vestlige regjeringer og valg, underkaste seg naboland som Ukraina og myrde sine motstandere i vestlige byer ved hjelp av forbudte kjemigifter», og insisterer på at «Mr. Putin må avskrekkes. Å utvise et par dusin av hans spioner er ett skritt, men det er sannsynligvis ikke tilstrekkelig.»

Times ønsker utvisningen av det russiske diplomatiske personalet velkommen, men erklærer på samme måte at «Mr. Trump må gå enda lenger for effektivt å presse tilbake mot Mr. Putins ugagn, som spenner over hele spekteret fra forstyrrelser av det amerikanske og andre vestlige demokratiers valg, til å drive krig i Ukraina og Syria.»

Times-lederen er ledsaget av en skremmende artikkel på avisas nyhetssider med tittelen «Det er ingen kald krig, men relasjonene med Russland blir volatile». Artikkelen er skrevet av Andrew Higgins, Times sin Moskva korrespondent. Han er av den skolen «undersøkende journalistikk» som Judith Miller gjorde beryktet da hun skrev mange av avisas artikler som fremmet løgnene om irakiske «masseødeleggelsesvåpen».

Higgins var hovedforfatter for en Times-forsideartikkel publisert i april 2014 som hevdet å vise det endelige fotografiske beviset for at antiKiev-opprøret som feide over det østlige Ukraina i kjølvannet av det CIA-støttede kuppet bare var arbeidet til russiske spioner og spesialtropper. Det ble senere bevist at de «fotografisk bevisene» ble levert til Times av US Department of State, og var helt fabrikerte.

Higgins er utdannet ved Cambridge University med påfølgende studier av russisk og arabisk ved Middlebury College i Vermont, som er kjent for sin utklekking av amerikanske etterretningsoperativer. Før han jobbet for Times var han Kina-korrespondent for Washington Post, og ble utvist fra landet etter at han ble tatt med hemmelige regjeringsdokumenter i bagasjen. I et forsøk på å reversere utvisningen rekrutterte Post Henry Kissinger for å utøve lobbyvirksomhet mot Beijing på hans vegne.

Tesen i Higgins sin servering om Skripal-saken er at dagens spenninger mellom Washington og Moskva ligner ikke så mye på de som rådde under Den kalde krigen, men at de snarere påminner «perioden med lammende mistillit som etterfulgte Bolsjevik-revolusjonen i 1917».

Samtidig som han erkjenner at Putins regjering, som representerer Russlands herskende kapitalistiske oligarker, ikke fremmer en global revolusjon, skriver Higgins at den «fryder seg med å få utenlandske regjeringer ut av balanse ved hån av etablerte normer».

Realiteten er at Russland – på grunn av sin størrelse og geografiske posisjon i sentrum av den eurasiske landmassen, såvel som at landet er i besittelse av verdens nest største atomvåpenarsenal – står som en hindring for amerikansk imperialismes hegemoniske mål. Dens manglende overholdelse av «etablerte normer», dvs. USAs globale dominans, kan ikke tolereres.

Der han skriver at vestmaktene ikke visste hvordan de skulle håndtere «Moskvas forstyrrende handlinger på 1920-tallet», tilføyer Higgins at «For Storbritannia del, den tidens ledende makt og det første vestlige landet som anerkjente Sovjetunionen, hadde prosessen ekko av nåtiden.»

Han skriver at mens Storbritannia anerkjente «den nye bolsjevikregjeringen i 1924», utviste den deretter sovjetiske diplomater etter at «politiet avslørte det de sa var en sovjetisk spionasjering oppsatt på å spre forstyrrelser».

Utelatt fra Higgins sin svært selektive versjon av historien er det beryktede «Zinoviev-brevet», et dokument forfalsket av Storbritannias hemmelige etterretningstjeneste, dengang Secret Intelligence Service og nå bedre kjent som MI6, som ble tilspilt militæret, Det konservative partiet og den høyreorienterte pressen.

Servert som et brev fra Grigory Zinoviev – daværende president for Eksekutivkomitéen for den kommunistiske internasjonale – ble forfalskningen tilspilt Daily Mail fire dager før valget. Avisa publiserte med banneroverskrift: «Borgerkrigsplott fra sosialistenes sjefer: Moskvas ordre til våre røde; Stort plott avslørt.»

Det falske dokumentet bidro til at Labour Party, som hadde kommet til makten for første gang i 1924 og hadde anerkjent Sovjetunionen, tapte med et valgskred for Tory-ene.

Zinoviev-brevet – en av de største britiske politiske skandaler fra det 20. århundre – ble brukt til å dreie et valg. Fabriseringen rundt Skripal-forgiftningen som Higgins, Times og deres «kilder» i CIA promoterer, brukes til å forberede en verdenskrig.