Mange forskjellige sektorer av den franske arbeiderklassen begynte en generalstreik idag morges, etter at jernbanearbeidere la ned arbeidet i går kveld. Jernbanearbeidere i opposisjon mot den franske presidenten Emmanuel Macrons forslag om å privatisere det statseide jernbaneselskapet SNCF leder an i det som har blitt kalt den største styrkeprøven til dags dato mellom Macron og den franske arbeiderklassen.

Le Figaro kalte streiken «jernbaneslaget», mens Le Monde skrev i bekymrede toner at «Tog-, fly- og renovasjonsarbeidere har nok engang energi». Den fortsatte: «En rekke sektorer har blitt rammet av en streikebevegelse lansert tirsdag den 3. april. Deres klager er mange innen hver kategori: Reform av SNCF for jernbanearbeiderne, krav til lønnsøkninger for Air-France-arbeiderne.»

SNCF forventer at streikeoppropet vil etterfølges bredt. De antar at bare ett av åtte høyhastighetstog (TGV) vil gå på tvers av Frankrike, og bare ett av fem regionaltog. Innledende rapporter indikerer at åtte av ti togkonduktører følger streikeoppropet. Opptil en tredjedel av flyavgangene vil bli kansellert i dag, og vedlikehold av elektrisitetsnettet og søppelinnhentingen vil bli begrenset etterhvert som renovasjonsarbeidere, elektrikere og gassarbeidere legger ned arbeidet.

Le Parisien er opptatt av at streiken «vil bli meget bredt følgt opp». Det er økende bekymringer i fagforeningene og de borgerlige partiene for at streikebevegelsen vil knyttes sammen med postarbeidernes pågående streiker i Hauts-de-Seine, Gironde og Rennes. Arbeidere hos detaljisten Carrefour streiket også i helgen mot jobbnedskjæringer.

Fire fagforeninger – Generalkonføderasjonen for arbeidskraft (CGT), Nasjonalforeningen for autonome foreninger (Unsa), Den franske demokratiske arbeidskraftkonføderasjonen (CFDT) og Solidaires Unitaires Démocratiques (SUD) – har kalt for arbeidsaksjoner mot privatiseringsforslag. Under et enormt press fra sine medlemmer vil fagforeningene – selv om de nekter å kalle for en rett-ut åpen-ende streik – veksle mellom to dager med streik og tre dagers arbeid ved SNCF, frem til den 28. juni. Fagforeningene fremstiller dette som en utslitningstaktikk, og som et middel for å beskytte de streikende, som i Frankrike ikke mottar streikelønn.

Streiken har reist bekymringer over hele Europa, der både tysk, engelsk og spansk borgerskap står overfor økt streikeaktivitet. I Tyskland, der det var en serie «varselstreiker» på senvinteren, skrev den tyske ukeavisa Die Zeit at den franske streiken ville bestemme «om privatiseringsplanene for jernbanen ikke kommer lenger enn bare til intensjonene, og om Macron må bøye av ansikt til ansikt med motstand fra gatene, som så mange av sine forgjengere, eller om Frankrike faktisk vil forandres.»

Tysklands Handelsblatt kommenterte at det «i de kommende dagene er mye mer på spill enn reformen av jernbaneselskapet». De streikende håper at «en mindre radikal versjon, eller en fullstendig stopp for jernbanereformen, vil være slutten for Macrons andre prosjekter, inkludert en omfattende reform av pensjonsordningen. I kontrast: dersom streiken kollapser etter noen dager er veien banet for Macron til å modernisere Frankrike.»

I Storbritannia, der lærere forbereder en avstemming om nasjonalstreik og der universitetsforelesere har vært i streik i flere uker, kalte Financial Times den franske streikbølgen «den sterkeste prøven hittil for president Emmanuel Macrons reformagenda».

Makrons «reform»- og «moderniserings»-planer innebærer elimineringen av sosialprogrammer og rettigheter vunnet av den franske arbeiderklassen gjennom flere tiår med bitre kamper.

I fjor vedtok Macron-regjeringen en arbeidsmarkedsreform som baner veien for masseoppsigelser og som utvider usikre arbeidsbetingelser. Makron og de andre borgerlige partiene demobiliserte og undertrykte massemotstanden mot denne loven, med hjelp fra fagforeningene og angrep fra politiet.

Macrons siste privatiseringstiltak er de mest hensynsløse hittil. Hovedprosjektet er restruktureringen av SNCF. Den franske styringsklassen har til hensikt å eliminere «arbeidstaker-statuttet», som gir arbeidere beskyttelse mot avskjedigelse og muligheten for tidlig pensjonering – et høyvannsmerke for klassekampen i Europa gjennom det 20. århundre.

Regjeringen vil dele det statlige jernbaneselskap i tre aksjonærbedrifter – nettverk, jernbaneoperasjoner og jernbanestasjoner – og åpne det opp for internasjonal konkurranse. SNCFs utgifter skal kuttes med 27 prosent på de ansattes bekostning, og statsforetakets gjeld på 50 milliarder euro (61 milliarder dollar) skal reduseres.

Streiken påminner om begivenhetene i 1995, da jernbanearbeidere lammet landet i tre uker og tvang den konservative statsministeren Alain Juppe til å trekke tilbake en foreslått pensjonsreform. Denne gangen er timelønnede ansatte involvert i streiken sammen med arbeiderne.

Samtidig med sitt angrep på jernbanearbeiderne planlegger Macron å kutte vesentlig i offentligsektor-arbeidsplasser og reformere arbeidsledighetstrygden, hvilket vil tvinge arbeidsledige arbeidere til å akseptere ny sysselsetting under trussel om alvorlig økonomisk straff. Regjeringen foreslår også en utdannings- og opplæringsreform som vil gjøre universitetsutdanning dyrere og vanskeligere å få tilgang til.

Den 22. mars tok flere hundre tusen mennesker til gatene for å protestere mot Macrons planer.

Streikeaksjoner finner også sted ved flyselskapet Air France, for en lønnsøkning på 6 prosent. Etter en én-dags-streik på Langfredag kalte fagforeningene til ytterligere streiker i dag, og igjen for den 7. april, den 10. og den 11.

Air France forventer at en tredjedel av lang- og mellomdistanseflyvningene vil bli kansellert i dag, samt 15 prosent av kortdistansene. Siden jernbanesystemet også i stor grad vil gli mot en stillstand, forventes kaos og trafikkork på veiene.

Macron, hans regjering, og hans parti La Republique en Marche (LRM) har hittil vist sin besluttsomhet for å motstå streikebevegelsen. «Vi forventer en meget vidtrekkende, sterk sosial bevegelse med tøffe konsekvenser for jernbanekundene,» uttalte en regjeringskilde ifølge magasinet Le Point. «Det gjør det desto viktigere at vi holder fast på vår valgte kurs.»

Den 14. mars vedtok regjeringen et igangsettings-lovforslag som kan tillate den å gjennomføre SNCF-reformen raskt, og om nødvendig ved dekret. Lovforslaget skal først vedtas i parlamentet, der regjeringspartiet har flertall.

Regjeringen stoler fremfor alt på fagforeningene for å få gjennomført sine angrep. Fagforeningene har ingen interesse av å forårsake problemer for president Macron, som de støttet ved fjorårets valg. De assisterte til gjennomføringen av arbeidsmarkedsreformen, og de har tiår med erfaring i å splitte og demobilisere militante arbeiderklassekamper.

Noen kommentatorer tviler imidlertid på om Macron er sterk nok til å motstå den voksende bevegelsen. Den allerede nevnte artikkelen i Die Zeit påpekte at «støtten til hans agenda i befolkningen ikke er så sterk som hans valgresultat kunne antyde.»

I den første runden av presidentvalget i 2017 stemte 75 prosent for andre kandidater, påpekte avisa, og i det påfølgende parlamentsvalget måtte «hans parti La Republique en Marche ha støtte fra bare 13 prosent av de berettigede velgerne for et absolutt flertall, på grunn av det franske majoritets-valgsystemet og den lave valgdeltakelsen».

Det er heller ikke på noen måte sikkert at fagforeningene vil lykkes med å holde arbeidernes sinne i sjakk. Streikebevegelsen i Frankrike er en del av en internasjonal offensiv av arbeiderklasselærerne i USA, foreleserne ved universiteter i Storbritannia, Sri Lanka, Algerie, Tunisia og Kenya, industriarbeidere og offentlig-ansatte i Tyskland, Amazon-arbeidere i Spania, og andre seksjoner av arbeidere internasjonalt.

Pseudo-venstre spiller hovedrollen for å styre veksten av sosial opposisjon inn i det borgerlige politiske etablissementets trygge kanaler. I Frankrike utstedte Det nye antikapitalistiske partiet (NPA) den 19. mars krav om at arbeidere «forener seg» bak det tidligere lederskapet fra Sosialistpartiet (PS) – nettopp det partiet som under forhenværende president Francois Hollande gjennomførte angrepene på lønninger og sosialprogrammer som satte scenen for Macrons nåværende angrepsrunde. NPAs Léon Crémieux roste sitt parti for å ha «tatt initiativ til en politisk appell ... som samler kreftene som strekker seg fra [anarkistiske] Liberalistisk alternativ, til [Sosialistpartiets 2017-presidentkandidat] Benoit Hamon, via [Jean-Luc Mélenchons] La France insoumise (‘Ukuelige Frankrike’).

Dette er en dødsdom for arbeidernes voksende streikebevegelse. Kravene til arbeidere overalt kan bare imøtekommes om de overvinner det restriktive nasjonalistiske perspektivet til fagforeningene og de borgerlige partiene, og etablerer grunnplankomitéer for å knytte sine kamper sammen til en internasjonal bevegelse for sosialisme.