CIA-demokratene til rettssak mot Julian Assange

23 April 2018

Søksmålet innlevert av Den demokratiske nasjonalkomiteen (DNC), som navngir WikiLeaks og grunnleggeren Julian Assange som samspillere med Russland og Trump-kampanjen i et kriminelttiltak for å stjele USAs 2016-presidentvalg er et frontalangrep på demokratiske rettigheter. Det tråkker på Det første tillegget til Den amerikanske grunnloven, som etablerer pressefrihet og ytringsfrihet som grunnleggende rettigheter.

Hverken Det demokratiske partiets søksmål eller mediekommentarene til det erkjenner at WikiLeaks er engasjert i journalistikk, og ikke i spionasje; at organisasjonens arbeid består av å publisere materiale levert av varslere som søker å avsløre forbrytelser begått av regjeringer, gigantforetak og andre mektige organisasjoner; og at denne modige eksponeringskampanjen har gjort både nettsiden og dens grunnlegger og utgiver til mål for statsundertrykkelse over hele verden.

Assange selv har effektivt sett vært fengslet i den ekvadorianske ambassaden i London de siste seks årene, siden han flyktet dit for å unnslippe tiltakenefra den britiske, den svenske og den amerikanske regjeringen for å manipulere frem en utlevering til USA, der en hemmelig storjury angivelig har anklaget hamfor spionasje og forræderi, hvilket kan medføre dom om dødsstraff. Siden slutten av mars har den ekvadorianske regjeringen som reaksjon på økende press fra amerikansk og britisk imperialisme kuttet all hans eksterne kommunikasjon.

Årsaken til anklagen og forfølgelsen av Assange er at WikiLeaks publiserte hemmelige militærdokumenter levert av varsleren Chelsea Manning, som avslører amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, samt diplomatkabler som setter USAs Department of State i forlegenhet fordi de detaljerer amerikanske forsøk på å manipulere og undergrave regjeringer over hele verden.

Fredag innleverte Den demokratiske nasjonalkomiteen (DNC) en 66-siders anklage somhar en eim av McCarthy-isme, med overtoner av Wisconsin-senatorens demagogi om «en konspirasjon så stor» som da han var spydspiss for den antikommunistiske heksjakten for over 70 år siden. Etter å ha detaljert en lang liste over antatte medkonspiratorer, som spenner fra den russiske regjeringen og dens militære etterretningstjeneste GRU til Trump-kampanjen og Julian Assange, erklærer anklagen: «Konspirasjonen utgjorde en handling av tidligere ufattelig forræderi: kampanjen til den nominerte presidentkandidiatenfra et stortparti i samspill med en fiendtlig utenlandsk makt for å styrke sin egen sjanse til å vinne presidentskapet.»

Slikt språk har ikke hatt plass i det offisielle amerikanske offentlige liv siden den høyrepolitiske gangsteren McCarthy forlot scenen på slutten av 1950-tallet. Ultrahøyregrupper som John Birch Society holdt sånt smøreri i live i årtier, men de var henvist til utkanten av det politiske systemet. Nå har Det demokratiske partiet forsøkt å gjenopplive disse metodene som det sentrale fokuset i sitt bud for makten i 2018-valget.

I innsirklingen av WikiLeaks finner det antidemokratiske innholdet i denne kampanjen sitt råtneste uttrykk. DNC-anklagen hevder uten det minste bevis at «WikiLeaks og Assange regisserte, induserte, oppfordret, og/eller oppildnet Russland og GRU til å engasjere seg i denne oppførselen og/eller besørge WikiLeaks og Assange med DNCs handelshemmeligheter, med forventningen om at WikiLeaks og Assange ville spre disse hemmelighetene og øke Trump-kampanjens sjanse til å vinne valget.»

Ifølge Assange og WikiLeaks derimot ble materialet fra DNC og Clinton-kampanjens formann John Podesta, som WikiLeaks offentliggjorde i 2016, levert av en anonym varslermed en identitet WikiLeaks ikke kjenner fordi de observerte sin normale sikkerhetspraksis for å bevare hemmelighold og beskytte sine kilder. Det er ikke presentert et fnugg av bevis for å belegge noe annet.

DNCs juridiske anklage siterer de negative konsekvensene av WikiLeaks åpenbaringer i avsnitt som er verdt å sitere:

135. Den ulovlige sammensvergelsen forårsaket dyp skade på DNC. Tidspunktet og den selektive utgivelsen av de stjålne materialene forhindret DNC fra å kommunisere med velgerne på sine egne premisser. Disse selektive utgivelsene av stjålet materiale nådde en topp umiddelbart før Den demokratiske nasjonalkonvensjonen og fortsatte gjennom presidentvalget.

136. Tidspunktet og den selektive frigjøringen av stjålne materialer var designet for og hadde den effekten atdet kjørte en kil mellom DNC og demokratiske velgere. Utgivelsen av stjålne materialer svekket også DNCs evne til å støtte demokratiske kandidater i presidentvalget.

Men DNC-søksmålet forklarer ikke hvorfor WikiLeaks-materialet var så skadelig. Tvert imot sier det ingenting om det faktiske innholdet i det som ble lekket, annet enn å hevde at det inkluderte «handelshemmeligheter» og annen proprietær informasjon fraDet demokratiske partiets lederskap.

Materialet publisert av WikiLeaks om demokratene falt inn i to hovedkategorier. Først var det interne e-poster og dokumenter fra DNC som viser at DNCs styreleder Debbie Wasserman Schultz og hennes topprådgivere var engasjert i en systematisk innsats for å blokkere Clinton-utfordreren Bernie Sanders og sikre at Clinton fikk den demokratiske nominasjonen. Med andre ord, mens det ble klaget over at Russland var engasjert i rigging av 2016-kampanjen forsøkte DNC å rigge resultatet av den demokratiske primærvalgkonkurransen.

Den andre kategorien av dokumenter kom fra Clinton-kampanjeformannen John Podesta og inkluderte transkripsjoner av taler Hillary Clinton holdtfor finans-industrigrupper for kompensasjoner så høye som $ 300.000 per opptreden. I disse uttalelsene forsikret hun bankfolkene om at de ikke behøvde å bli foruroliget av noen kampanjeretorikk om å straffe dem for de økonomiske spekulasjonssvindlene som utløste Wall Street-krasjet i 2008 og ødela jobber og levestandarden til millioner av arbeidende mennesker. Hun gjorde det klart at en Clinton-regjering ville fortsette pro-Wall-Street-politikken til Obama-administrasjonen.

DNC-anklagen er en utdyping av Det demokratiske partiets forsøk på å bli CIAs førende parti, og partietfor militær-etterretningsapparatet som helhet. VedinnsirklingenavWikiLeaks og Assange omfavner demokratene CIA-direktøren Mike Pompeos – nå Trumps valg til utenriksminister – svartelisting av WikiLeaks som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste», angivelig alliert med Moskva.

Hvis Assange dessuten er en forræder fordi han avslører den amerikanske regjeringens løgner og forbrytelser så er det implisitt at alle de publikasjoner, nettsteder og enkeltpersoner som forsvarer ham og utfordrer regjeringepropagandaen formidlet av foretaksmediene selv er implisert i forræderi og burde behandles tilsvarende.

Som World Socialist Web Site tidligere har forklart er den antirussiske kampanjen som føres av demokratene et reaksjonærtpåhittuten støtte av faktisk bevis, som tar sikte på å presse Trump-administrasjonen til å eskalere krigen i Syria kraftig og anta en mer aggressiv politikk mot Russland. Samtidig har den blitt brukt som begrunnelse for en massiv og koordinert kampanje for å sensurere Internett. Google og Facebooksmanipulering av søk- og newsfeed-algoritmer vil bli etterfulgt av mer direkte innsats for undertrykke venstreorienterte, antikrig og sosialistiske publikasjoner.

Kampanjen har også tjent til å posisjonere demokratene som partiet som står opp for «etterretningssamfunnet» i sin konflikt med TrumpsHvite hus. Dette blir nå supplert, i forkant av novembers midtperiodevalg, med en tilstrømning av kandidater til de demokratiske kongressnominasjonene i konkurranseutsattevalgdistriktersom er trukket sterkt fra rekkene til CIA, militæret, Det nasjonalt sikkerhetsrådet og utenriksdepartementet (se: «CIA-overtagelse av Det demokratiske partiet»).

DNCs gebærder demonstrerer den reaksjonære og bankerotte karakteren av påstandene fra liberale og pseudo-venstre grupper – som alle har opprettholdt en fullstendig taushet om isolasjonen og forfølgelsen av Assange – om at valget av en demokratisk kontrollert Kongress er veien for å slå tilbake mot Trump og republikanerne. Sannheten er at arbeiderklassen i disse partiene konfronterer to uforsonlige politiske fiender som begge er forpliktet til krig, nedskjæringer og undertrykkelse.

Patrick Martin

 

Forfatteren anbefaler også:

Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi
[13 June 2017]