På den 1. mai, dagen for arbeiderklassens internasjonale solidaritet, sender Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og World Socialist Web Site, våre hilsener til arbeidere som er engasjert i kamper over hele verden.
Som representanter for verdens trotskistbevegelse sender vi også våre solidariske hilsener til alle ofre for den rådende urettferdigheten, og særlig til de grusomt forfulgte Maruti-Suzuki-offerene i India, til de frarøvede flyktningene i Midtøsten som er utsatt for brutal forfølgelse av fiendtlige imperialistiske og kapitalistiske regjeringer som benekter dem deres grunnleggende menneskerettigheter, til det israelske regimets ofre for dets morderiske vold i Gaza, og til innvandrere i USA som blir jaktet ned i Gestapo-lignende raid og deportert fra landet. Den internasjonale komitéen hilser også til Julian Assange, som fortsetter sin modige kamp for å avsløre imperialistisk kriminalitet, og forplikter seg til å fordoble innsatsen for å sikre hans frihet.
Den internasjonale komitéen og World Socialist Web Site erklærer også på den 1. mai 2018 at vi ikke vil holde igjen på noe for å samle den internasjonale arbeiderklassen og ungdommen over hele verden i kampen mot de eskalerende angrepene på demokratiske rettigheter, den voksende trusselen om høyreorientert og statssponset autoritarisme, og den voksende faren for katastrofale kriger.
Årets 1. mai er bærer av eksepsjonell historisk betydning. Dagen feires der vi nærmer oss 200-årsdagen for fødselen til Karl Marx, den moderne verdens største materialistiske filosof og revolusjonære tenker, den 5. mai 1818. Varselsignalet som ble reist av Marx og hans ti-år-lange kamerat og venn Friedrich Engels, i Det kommunistiske manifest – «Arbeidere i alle land, forén dere!» – resonerer kraftig idag når klassekampen igjen bryter ut i det åpne.
I USA, verdenskapitalismens sentrum, begynner arbeiderklassen – etter flere tiår med de korporative fagforeningenes forræderi – å strekke muskler. Titusenvis av lærere på tvers av hele landet kjemper mot fallende lønninger, stigende helsekostnader og konsekvensene av tiår med budsjettnedskjæringer og innstramminger overvåket av demokratene og republikanerne. I Europa opponerer arbeidere i Frankrike mot nedskjæringstiltak og de diktatoriske dekretene til president Emmanuel Macron, mens forelesere i Storbritannia og hundretusenvis av industriarbeidere i Tyskland lanserte store streiker tidligere i år. I januar stengte arbeidere i Hellas ned frakt og offentlig transport i opposisjon mot nedskjæringsforanstaltningene tvunget gjennom av den kapitalistiske Syriza-regjeringen, ledet av den reaksjonære politiske svindleren Alexis Tsipras.
De første fire månedene av 2018 har bevitnet streiker og demonstrasjoner over hele verden – inkludert massedemonstrasjonene mot innstramminger i Iran i januar; streiker av lærere og forelesere i Nigeria, Kenya og Zimbabwe; en landsdekkende streik av lærere i Tunisia; streiker av lærere i Mexico, Brasil og Puerto Rico; en tre-ukers streik av teknologiarbeidere i Kina; en streik av bilprodusenter i Windsor i Canada, og mange flere.
Disse utviklingstrekkene representerer kun den første fasen av en internasjonal prosess med ekspanderende og eksplosiv klassekamp. De avviser det småborgerlige pseudo-venstres reaksjonære vidundermedisinen, som avskrev arbeiderklassen som en revolusjonær sosial kraft og hevdet at kampene i det moderne samfunnet ville være sentrert rundt rase, kjønn og seksuell orientering.
De som avviste arbeiderklassens revolusjonære rolle gjorde det for å rettferdiggjøre sin allianse med, og tro på fagforeningenes reaksjonære byråkrater. Ingen av Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonales (ICFI) posisjoner har blitt så bittert angrepet av pseudo-venstre som eksponeringen av den høyreorienterte rollen og antiarbeiderklassekarakteren til fagforeningene. Dog er konflikten mellom arbeidere og fagforeningene et avgjørende trekk ved fremveksten av klassekampen i 2018.
Arbeiderforbundet (Workers League), forløperen til Det sosialistiske likestillingspartiet (Socialist Equality Party - SEP), skrev i 1993: «Disse byråkratiske apparatenes rolle har, i hvert land, blitt forvandlet fra å presse arbeidsgiverne og staten til innrømmelser overfor arbeiderne, til å presse arbeiderne for innrømmelser overfor arbeidsgiverne, for å tiltrekke seg kapital.» Arbeiderforbundet insisterte på at utviklingen av klassekampen ville bringe arbeiderne inn i en stadig mer direkte konflikt med disse organisasjonene.
Denne analysen har blitt bekreftet av millioner av menneskers erfaringer. I mer enn et kvart århundre har fagforeningene arbeidet for å undertrykke all motstand mot omfordelingen, uten historisk presedens, av rikdom til de rike. Denne enorme overføringen av rikdom har nådd det punktet der den rikeste én prosenten av verdens befolkning kontrollerer mer enn halvparten av klodens rikdom. Den forventes å styre to tredjedeler innen 2030.
Mens opposisjonen mot ulikhet og innstramming vokser fordobler fagforeningene sine anstrengelser for å isolere og stenge ned enhver åpen motstand mot foretakselitens diktater. I USA var bare 25.000 arbeidere involvert i større arbeidsnedleggelser i fjor, det nest-laveste tallet siden 1947, selv om hver meningsmåling viser en enorm sosial harme og motstand mot kapitalismen. I Storbritannia var antallet arbeidsdager tapt i streiker 322.000 i 2016 og 170.000 i 2015, sammenlignet med 27 millioner i 1984, som var året for gruvearbeidernes streik.
Arbeidernes anstrengelser – og ganske spesielt, lærernes i USA – for å organisere streiker utenfor og i opposisjon til fagforeningene, har satt skrekk i styringselitens hjerter. Den reagerer på arbeidernes bruk av sosiale medieplattformer for å kommunisere og koordinere opposisjon med å intensivere kampanjen for internettsensur, som begynte med Googles manipulering av søkealgoritmer i fjor. Et sentralt mål har vært World Socialist Web Site, som kjemper utrettelig for arbeiderklassens uavhengige organisering og mobilisering.
Anstrengelsene til de kapitalistiske partiene og til fagforeningene og deres øvre-middelklasse-vedheng for å forhindre klassekampen vil mislykkes, og mislykkes faktisk allerede. «Massenes orientering» skrev Leo Trotskij i Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument, «er først og fremst bestemt av forholdene under den forvitrende kapitalismen, og for det andre av de gamle arbeiderorganisasjonenes forræderske politikk. Av disse to faktorene er den første selvfølgelig avgjørende: historiens lover er sterkere enn det byråkratiske apparatet.»
Historiens lovmessigheter og motsetningene i kapitalismen har skapt en sosial kraft – den internasjonale arbeiderklassen – som, når den trer inn i kamp, snur opp ned på alle kalkylene til de kapitalistiske styringselitene.
Globaliseringen av kapitalistisk produksjon, som undergraver de gamle arbeiderorganisasjonenes og de sosialdemokratiske partienes nasjonale reformistiske perspektiv, har samtidig styrket den internasjonale arbeiderklassen enormt, med en økning av hundrevis av millioner arbeidere i Kina, India og andre undertrykte land. Endringene i kommunikasjonsformene knyttet til Internett tillater arbeidere over hele verden å dele informasjon og umiddelbart organisere seg. Den ekstreme veksten av sosial ulikhet har skapt et enormt reservoar av sosial harme, mens den undergraver troverdigheten og autoriteten til alle styringsklassens institusjoner.
Konsekvensene er revolusjonære. Klassekampene i sin opprinnelige form er sentrert på lønn, angrepet på helsetjenester, og arbeidsbetingelsene for ulike arbeidergrupperinger. Men kampen for å sikre retten til en levelig lønn, for tilgangen til helsetjenester, for offentlig utdanning og for trygg pensjonering – dette er klasse- og ikke grupperingsproblemer. Det betyr at de på alle punkter reiser behovet for å forene alle arbeidere, i alle land, i en felles bevegelse. Som Marx og Engels insisterte er enhver klassekamp en politisk kamp – det er en kamp for makt. Ikke et eneste presserende sosialt behov kan møtes uten et frontalangrep på rikdommen og privilegiene til kapitalistoligarkiene som styrer staten og alle dens hjelpeorganer.
Videre står arbeiderne ikke bare overfor konsekvensene av utnyttelse og ulikhet, men uløselig forbundet med dette, også overfor faren for verdenskrig og autoritarisme. Konfrontert med uløselige kriser i alle retninger, og besatt av grusomme interne konflikter og sosiale spenninger, forbereder styringsklassene seg på et nivå av militaristisk vold og innenlands undertrykkelse som vil minne om de verste grusomhetene fra det 20. århundre.
Uansett de signifikante første uttrykkene for arbeiderklassemotstand, vil de alene ikke løse de historiske oppgavene som den internasjonale arbeiderklassen står overfor. Arbeiderklassens program er ikke en reform av kapitalismen, men dens omveltning. Som Marx skrev i 1865:
Arbeiderklassen må ikke la seg forlede av den ultimate betydningenav disse daglige kampene. Denmå ikke glemme at den kjemper motkonsekvensene, og ikke mot årsakene til disse konsekvensene; at den forsinker den nedadgående tendensen, men at denikke endrer retningen; at den søker palliativer (smertelindring), og ikke kurerer sykdommen. Den burde derfor ikke bli eksklusivt trukketinn i disse uunngåelige geriljakampene som igjen og igjen springer utavkapitalens uopphørlige inngrep, eller av endringer i markedet. Denmå forstå at for alle de elendigheter det påfører dem, skaper det nåværende systemet samtidig de materielle betingelsene og de sosiale formene som er nødvendige for en økonomisk gjenoppbygging av samfunnet. I stedet for det konservative mottoet: «En rettferdig dags lønn for en rettferdig dags arbeid!» burde denskrive på sine bannere de revolusjonære ordene: «Avskaff lønnsystemet!» [Verdi, pris og profitt]
Avskaffelsen av lønnsystemet, det vil si kapitalismen, er det brennende politiske spørsmålet. Massemotstand mot krig, ulikhet og diktatur ogde voksende kampenetil arbeidere og unge over hele verden må forvandles til en bevisst politisk bevegelse for å ta makten og rekonstruere det økonomiske livet på grunnlag av rasjonell kontroll, internasjonal samordning og sosial likestilling.
Det essensielle instrumentet for å utføre denne oppgaven er det revolusjonære lederskapet, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (norsk og tysk akronym IKFI; engelsk akronym: ICFI), verdens trotskistbevegelse. For å feire den 1. mai og 200-årsdagen for Karl Marx sin fødsel, oppfordrer vi alle lesere til å ta beslutningen om å bli med og bygge IKFI, som består av Sosialistiske likestillingspartier (Socialist Equality Parties) over hele verden, og ungdomsbevegelsen, Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likestilling (IYSSE).
Kommende lørdag den 5. mai klokken 5:30 EDT (merk: norsk tid er lørdag 23:30), på 200-årsdagen for Marx sin fødsel, holder ICFI sitt årlige International May Day Online Rally, som vil bli sendt direkte over hele verden fra wsws.org/mayday. Vi oppfordrer alle våre lesere og alle arbeidere over hele verden til å registrere seg og delta på May Day 2018.