Forut for mandagens planlagte møte mellom den amerikanske presidenten Donald Trump og den russiske presidenten Vladimir Putin har det vært en massiv sperreild av propaganda fra demokratene, deres allierte i mediene og de amerikanske etterretningstjenestene, som krever at Trump intensiverer militærtrykket på Russland.

Denne kampanjen har vært sentrert rundt en tiltale som ble presentert på fredag av den assisterende justisministeren Rod Rosenstein mot 12 russiske militær-/etterretningsoffiserer for angivelig datasnoking motDen demokratiske nasjonalkomitéen og e-postkontoen til Clintonsvalgkampanjesjef John Podesta, medpåfølgende overlevering av e-postene til WikiLeaks for publisering.

Publiseringen av tiltalen –som er bygdpå vidtrekkende påstander, uten referanserfor sannsynliggjøring– er et kynisk og transparent forsøk fra de amerikanske etterretningstjenestene, i samarbeid med demokratene, på å omdirigere Trump-administrasjonens politikk mot geopolitisk konflikt med Russland.

Denne kampanjen har nådd et nivå av hysterisk vanvidd, der de store TV-stasjonene og avisene advarer for at Donald Trump er i ferd med å selge ut amerikanske nasjonale interesser til Vladimir Putin.

New York Times på søndag førte sin frontsak under tittelen:«Putin kommer ut foran bare ved å sette seg ned sammen med Trump,» der det ble erklært:«Althan [Putin] egentlig trenger for å gjøre sitt møte med Mr. Trump til en suksess er at detholdes uten større friksjon.»

Slike påstander er like absurde som det underliggende narrativet om russisk «innblanding» i 2016-valget. Trump, en representant for det griske og parasittiske amerikanske finansoligarkiet, har ingen intensjon om å «selge ut» amerikanske imperialistiske interesser.

De bitre skillelinjene som har oppstått under oppløpet til toppmøtet dreier seg snarere om uenigheter mellom Trump og demokratene om hvordan man best kan sikre interessene til den amerikanske styringsklassen over hele verden.

Trump foretrekker en tilnærming som utnytter USAs fremtredende posisjon i den globale økonomien og den geopolitiskeorden, for å smi bilaterale handelsavtaler for å forbedre den amerikanske handelsbalansen. Med dét har han plassert EU-land, og spesielt Tyskland, på sin liste over mål. I et intervju med CBS før toppmøtet erklærte han at USAs største økonomiske «fiende» er EU, sammen med andre «fiender» som Russland og Kina.

Dette var en forlengelse av hans uttalelser under NATO-toppmøtet i forrige uke da han skjelte ut Tyskland for å handle naturgass fra Russland i stedet for fra USA.

Demokratene, som snakker på vegne av dominerende elementer i det amerikanske statens etterretningsbyråkrati, ser forfølgelsen av amerikanske militære og geostrategiske mål i Eurasia som viktigere enn Trumps fokus på handel. Dette er grunnlaget for deres besatte fiksering på Russland, og på omringingen og isoleringen av landetsom et sentralt element i tiltakene for å sikre USAs globale hegemoni ved militære midler.

Demokratenes fokus på Russland tjener også andre, like viktige formål. Den fortløpende eskaleringen av militærspenninger med Moskva er rettet mot å forene EU, i allianse med USA, mot en felles fiende.

Det har dessuten gitt en begrunnelse for demokratenes valgnederlag i 2016 og tilslaget mot politisk opposisjon gjennom internettsensur, basert på påstanden om at Russland nører opp under politisk dissens for å «så splittelser» i det amerikanske samfunnet. Ved å knytte WikiLeaks til den angivelige russiske konspirasjonen rettferdiggjør demokratene den pågående kampanjen mot organisasjonens grunnlegger Julian Assange.

Med hensyn til utenrikspolitikken er kravet om mer aggressiv handling mot Russland knyttet opp til bekymringen for at Trump ikke er tilstrekkelig forpliktet til den syvårige kampanjen for regimeskifte i Syria.

Ikronikken «Leverer Trump Putin en seier i Syria?» erklærte Washington-Post-spaltisten David Ignatius i forrige uke, at«den katastrofale krigen i Syria nærmer seg det som kan være et diplomatisk sluttspill, der USA, Russland og Israel former en avtale som opprettholder den syriske presidenten Bashar al-Assad ved makten, i bytte mot russiske forpliktelser om å begrense iransk innflytelse.»

Deler av det utenrikspolitiske etablissementet snakker uten omsvøpom USAs manglende evnetil å konfrontere Russland i Syria og Ukraina. De siste års begivenheter har vist at «USA ikke kan tvinge Russland til å følge sin vilje,» skrev Michael Kimmage i Foreign Affairs. «I Ukraina og Syria har Washington forsøkt å isolere Russland i håp om at Putin villeimøtekomme amerikanske krav, så han kunne komme inn fra kulda ... Så langt har både tvang og isolasjon mislyktes.»

De delene av statsetterretningsapparatet som demokratenetaler for,ser imidlertid disse tilbakeslagene for USAs utenrikspolitikk som et argument for å stå på samme kursen og fordoble innsatsen. I en annen artikkel i Foreign Affairs, «Ingentilbaketrekningfra Syria», sier Jennifer Cafarella, fra Institutt for krigsstudier, at USA må fordoble sin innsats hvis det skalkunne opprettholde detaller minste fotfeste i landet.

Cafarella advarer: «Sørdelen [av Syria] vil trolig falle til styrker som er alliert med regimet, med mindre USA handler umiddelbart.» Hun anbefaler USA «å investere nå i byggingenavpotensialet for fremtidige avgjørende handlinger ved å styrke de militære funksjonene og styringsevnene til sine partnere på bakken, gjenvinne tilliten hos Syrias befolkning i opprør, gjenoppbygge opprørsstyrkene og nekte Assad den internasjonale legitimiteten han så desperat ønsker.»

I stedet for å motsette seg Trumps reaksjonære angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter, hans kriminelle innvandringspolitikk og hans massive utvidelse av militærutleggene, har demokratene fokusert all sin innsats på å kreve at USA forfølger en mer aggressiv utenrikspolitikk mot Russland. Faktisk ses de rettslige tiltalene mot russerne på som en mulighet til å flytte oppmerksomheten vekk fra masseharmen over Trump-administrasjonensskammelige behandling av innvandrerarbeidere.

Siden det er et faktum at verken større amerikansk engasjement i Midtøsten eller krig med det atomvåpenbestykkede Russland har noen særlig støtte i USAs befolkning, tjener demokratenespolitikk bare til å legitimere Trump.

Kampen som spilles ut rundt toppmøtet i Helsingfors er mellom to voldsomthøyreorienterte fraksjonerav det amerikanske oligarkiet og militær/etterretningsbyråkratiet. Det er ingen «antikrig», og langt mindre noen progressiv fraksjon i denne skitne og reaksjonære tvekampen.