Trump slår retrett om russisk «innblanding» etter massivt påtrykk

Av Andre Damon
18 July 2018

I en uttalelse fra Det Hvite hus på tirsdag forsøkte USAs president Donald Trump å gå tilbake på uttalelser han kom med bare 24 timer tidligere på toppmøtet i Helsingfors i Finland med den russiske presidenten Vladimir Putin, der han stilte spørsmål om påstandene fra amerikanske etterretningsorganer om den russiske regjeringens «innblanding» i 2016-valget.

Trumps helomvending etterfulgte en pressekampanje med fullskala mønstring av alle de amerikanske mediene, amerikanske etterretningsorganer, demokratene og ledende figurer i Det republikanske partiet, som forlangte at han bekreftet den amerikanske regjeringens konfrontasjonslinje mot verdens nest mektigste atomvåpenmakt.

I ukene som ledet opp til Trumps møte med Putin behandlet demokratene ham som en uovervinnelig kolossus. De sa det var umulig å opponere seriøst mot hans nominering av en reaksjonær dommerkandidat til Høyesterett, og ingenting kunne gjøres for å stille ham til ansvar for hans kriminelle politikk med å bryte opp flyktningefamilier, som FN kalte barnetortur.

Faktisk hadde senatet akkurat stemt overveldende for å godkjenne hans massive forhøyelse av Pentagon-budsjettet, som inneholdt bestemmelser om å holde Guantanamo-Bay-fengselsleiren åpen og tillate den fascistiske demagogen å stevne frem med sin hittil usette militærparade i Washington.

Men i det øyeblikk Trump gjorde noe som gikk på tvers med en sentralsøyle i den amerikanske utenrikspolitikken, da gikk demokratene og mediene umiddelbart til handling.

At Trump reiste spørsmål om etterretningstjenestenes ikke-beviste narrativ ble møtt med fullstendig hysteri og

implikasjonen at enhver som unnlater å holde deres ikke-beviste påstander som ubestridelige må være en russisk agent.

I etterkrigsperioden ble FBIs og CIAs aktiviteter alltid behandlet med ekstrem skepsis, selv innenfor tradisjonen av amerikansk liberalisme: som enorme og reelle trusler mot det amerikanske demokratiets overlevelse.

Det ble påminnet om at over nesten et halvt århundre drev J. Edgar Hoover gjennom FBI en politistat-i-staten. FBI og CIA, som fungerte som en lov for seg, spionerte på og utpresset amerikanske politiske figurer, utførte kupp over hele verden og ble allment antatt å ha vært involvert i drapet på en amerikansk president.

Watergate-skandalen, Church-kommisjonen på 1970-tallet og Iran-Contras-skandalen, for ikke å nevne etterretningstjenestenes rolle i fingeringen av «bevis» om masseødeleggelsesvåpen før invasjonen av Irak, deres kriminelle innenriksovervåking og deres rolle i dronemord, gjorde det klart at dette er kriminelle organisasjoner, beredt til å anvende alle midler for å utvide deres egen makt, på bekostning av demokrati.

Men nå har disse organisasjonene blitt opphøyet av mediene til Amerikas kvintessielle beskyttere og deres ord erklæres å være den evangeliske sannhet. Enhver diskusjon om deres rolle i tortur, spionering og dronemord har blitt satt til side.

Trump ble fordømt som en forræder, med språk som syntes å invitere til et militærkupp. Hans oppførsel ble erklært som rett ut «uakseptabel» og han ble, for å si det sånn, «vist instrumentene». Fjorårets advarsel fra senatets minoritetsleder Chuck Schumer, om at «Tar du på deg etterretningssamfunnet – da har de seks måter fra søndag for å ta igjen mot deg,» ble demonstrert i praksis.

Trump ble tvunget til å slå retrett konfrontert med uforsonlig og universelt press fra det politiske etablissementet og deres medier, såvel som fra det militære og etterretningsapparatet.Hele denne simple episoden uttrykker i hvilken grad det er en overveldende institusjonell forpliktelse innen den amerikanske styringseliten for konflikt med Russland, om nødvendig opp til punktet atomkrig. Dette krigspådrivet, som tar sikte på å forvandle Russland til det som i alle henseender ville være en koloni av amerikansk imperialisme, har blitt en søyle for amerikansk utenrikspolitikk som ikke kan utfordres. Trump kan begå hvilket som helst brudd på menneskerettighetene, han kan trå over konstitusjonelle normer etter eget forgodtbefinnende, men han kan ikke stille spørsmål om dette aksiale budet i amerikansk politikk.

Som WSWS lenge har insistert fremhever nettopp hvordan dette argumentet er universelt akseptert i det amerikanske politiske etablissementet, at det innen den amerikanske styringseliten ikke eksisterer noen gruppering dedikert til demokrati.

På samme måte bekrefter det World Socialist Web Site sin vurdering om at den grunnleggende konflikten mellom Trump og demokratene er sentrert rundt utenrikspolitikken. Det som ikke kan tillates er noe som helst avvik fra det som ses som den amerikansk imperialismens viktigste strategiske interesser.

Med andre ord, demokratenes opposisjon mot Trump er fullt og helt fra høyre. På innenrikssaker er demokratene praktisk talt i allianse med Trump. De støtter hans skattelettelser, angrepet på sosiale utlegg, og med visse forbehold hans reaksjonære sosial- og innvandringspolitikk. De skiller seg bare fra Trump ved at de betingelsesløst identifiserer seg med det amerikanske etterretningsapparatet og er mer direkte hensynsløse i forfølgelsen av amerikanske geopolitiske interesser, i motsetning til Trumps større transaksjonelle fokus på økonomi.

Med andre ord, styringselitens forskjellige fraksjoner utkjemper sine forskjeller ved palasskuppets metode, med reaksjonære intriger innen staten. Men én stemme har ikke blitt hørt under denne høyrefløyens voldsomme fraksjonskamp: arbeidsklassens.

I adresseringen av krisen som har oppstått innen staten som følge av Donald Trumps komme til makten, må arbeiderklassen bringe sine egne metoder til torgs: klassekampens metoder, animert av det sosialistiske perspektivet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. Bare med disse midlene kan styringsklassens pådriv mot krig og diktatur avverges.