Mediehysteriet rundt den amerikanske presidenten Donald Trumps møte med Russlands president Vladimir Putin i Helsingfors har foranlediget et radikalt høyreskifte innen USAs styringselite og medieapparat. Tynt tilslørte opprop om politistatstiltak og etterretningstjenestenes inngripen i statsanliggender, som ville ha vært ansett som hinsides det akseptable for bare éi uke siden, er nå gjengs kost på redaksjonelle sider i amerikanske aviser.

Fredag publiserte Washington Post-spaltisten Eugene Robinson en tekst med tittelen «Gud velsigne den dype staten», der han presenterer «embetsmennene spottet av Trumpister som den angivelige ‘dype staten’», som en motgift mot en forrædersk president og en ineffektiv Kongress.

Robinson definerer ikke nøyaktig hva han mener med «den dype staten», men han refererer til Daniel Coats, direktøren for Den nasjonale etterretningen, som en av de høytstående embetsmennene som har tatt til motmæle mot Trumps påstand om at Russland ikke «blandet seg inn i» 2016-valget. Det er til slike etterretnings- og militærrepresentanter Post-spaltisten appellerer.

De «kunnskapsrike og erfarne» fagfolkene som utgjør stats- og etterretningsbyrkratiet «er ikke deltakere i noen form for mørk konspirasjon» skriver han. Snarere har de «tilbrakt år – ofte tiår – for å mestre detaljene i utenriks- og innenrikspolitikken».

«Gud velsigne dem. Med en Kongress på ryggen som er uvillig til å spille rollen den er tildelt av grunnloven, står den dype staten mellom oss og avgrunnen.»

Han konkluderer: «Demokratene i Kongressen er maktesløse; det republikanske lederskapet, ryggesløst. Erfarne embetsmenn vet at deres jobb er å tjene presidenten. Men hva om presidenten ikke tjener nasjonens beste interesser? I denne nødsituasjonen har den lojale og ærbare dype staten en høyere plikt. Det kalles patriotisme.»

Begrepet «dyp stat» har tradisjonelt blitt reservert for land som Egypt, Pakistan og Tyrkia for å betegne militær/etterretningsapparatet som har vært kilde til utallige kupp og angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter. Deres «dype stater» har presidert over mord, tortur og massefengsling av politiske motstandere. Robinson antyder nå at disse landene kan tjene som modell for politisk styre i USA.

Under andre omstendigheter hadde Robinsons artikkel vært å lese som satire. I stedet er det et skremmende vitnesbyrd for den type reaksjonær holdning som er utbredt blant styringsklassens Trump-kritikere. For dette sjiktet kan Trump gjøre alt han ønsker hva angår innenrikspolitikken – inkludert en kraftig økning av militærfinansieringen og hans egne tiltak for å øke militærets rolle i innenrikspolitiske anliggender. Imidlertid er det en overveldende konsensus innen det militære/etterretningsapparatet og med dets talsmenn i mediene, om at antiRussland-politikken må opprettholdes.

Diktatur, krig, undertrykking innenlands – alt blir promotert i det rasende, høyreorienterte hysteriet som styringseliten er grepet av.

Gjennom hele det 20. århundret har de som har fremmet diktatoriske styringsformer tatt utgangspunkt i Robinsons premiss: at den valgte regjeringen er «ineffektiv», og at ikke-valgte embetsmenn ville gjøre en bedre jobb med å forsvare landet mot dets fiender, utenlandske og innenlandske.

Robinsons panegyriske hyllest av statens etterretningsbyråkrati er helt utenfor og fullstendig fremmed for den amerikanske demokratiske tradisjon, som er meget mistroisk ikke bare til all konsentrert makt, men ganske spesielt til ikke-valgt makt.

Robinsons åpne omfavnelse av den «dype staten» er særlig ironisk gitt at inntil nylig benektet aviser på linje med Det demokratiske partiet, som eksempelvis New York Times og Washington Post, at den engang eksisterte i USA. Bare for fire måneder siden skrev Times-spaltisten Max Fisher en artikkel med tittelen «Det som skjer når du kjemper mot en ‘dyp stat’ som ikke eksisterer.»

Fisher erklærte: «Amerikanske institusjoner ligner ikke på de mektige dype statene i land som Egypt eller Pakistan, sier eksperter. Enkeltlekkasjer, mange av dem fra innen president Trumps eget team, utgjør heller ikke en konspirasjon. Ekspertene sier at diagnosen om en ‘dyp stat’ stiller problemet på hodet.»

Men nå erklærer Robinson, en Pulitzer-prisvinner og supporter av president Obama, til Postens lesere at ikke bare finnes denne «dype staten», men at den skal styre landet.

Etter tyveriet av presidentvalget i 2000 varslet World Socialist Web Site at det ikke lenger eksisterer noen gruppering til forsvar for demokrati innen den amerikanske styringseliten, da veksten av sosial ulikhet hadde gjort demokratiske former stadig mer umulige i USA.

Atten år senere har alle disse prosessene bare intensivert. Sosial ulikhet har steget til hittil usette nivå, mest direkte uttrykt og personifisert av nettbutikkoligarken Jeff Bezos, som eier Washington Post og har en nettoformue på rundt $ 150 milliarder.

Med kampanjen lansert i kjølvannet av Trumps møte med Putin i Helsingfors er anklagen om at Trump har «forrådt» USA til Russland forbundet med de mest flagrante krav om militær gjenopprusting mot Russland og for oppbyggingen av en politistat i USA.

Erklæringen fra etterretningstjenestene om at Russland «blandet seg inn i» USAs 2016-valg har blitt tatt som evangelisk sannhet, og enhver som stiller spørsmål om de amerikanske etterretningstjenestene, til tross for deres rolle i kupp, vidtrekkende angrep på demokratiske rettigheter og flagrante løgner i USA om «masseødeleggelsesvåpen», har blitt brennmerket som en forræder.

Det faktum at slike uttalelser blir fremsatt i den amerikanske pressen er en advarsel om den retningen som den amerikanske regjeringen styrer mot. Uansett om deler av den amerikanske styringseliten, sammen med de statlige etterretningstjenestene, treffer tiltak for å fjerne eller stille Trump for riksrett [impeachement] eller ikke, så varsler denne kampanjen en massiv intensivering av en politikk for sensur, undertrykking innenlands og militarisme, som er støttet både av demokratene og republikanerne.