En domstol i Kairo henviste på lørdag 75 tiltalte til Egypts stormufti for godkjenning av dødsdommen ved hengning. De 75 er del av en masserettsak mot 739 tiltalte, som alle står overfor samme maksimalstraffen.

Bare to tiltalte, begge amerikanske statsborgere, ble utelatt av den første gruppen som ble dømt for å ha deltatt i en protest i august 2013 mot kuppet gjennomført av Egypts styrende militærjunta måneden før, under general Abdel Fattah el-Sisi og som avsatte regjeringen til president Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskapet.

Flere av de som avventer bekreftelse på dødsdommen er ledende figurer i det nå forbudte Muslimske brorskap, men anklagene omfatter også ulovlig forsamling, besittelse av våpen og drap.

Dette setter virkeligheten på hodet. Det brutale militærangrepet på sitt-inn-demonstrasjonen på Rabaa-al-Adawiya-torget i Kairo til støtte for Morsi, førte til flere enn 1.000 menneskers død.

Masserettssaken i Kairo er bare den siste uhyrligheten i en undertrykkingskampanje som har pågått siden den gang, og har sett over 60.000 fengslet for politiske forbrytelser, tusenvis henrettet og ytterligere tusener «forsvunnet» av sikkerhetsstyrkene.

Tortur og massemord ledsages av systematisk sensur rettet mot journalister, aviser, tv-stasjoner og mer enn 500 nettsteder, for å bekjempe «falske nyheter» som «sprer instabilitet», ødelegger «den offentlige orden» eller skader «nasjonale interesser».

Blodet på Sisis hender drypper også av de politiske lederne av alle de vesentlige partiene i USA, Europa og de andre imperialistlandene.

Trump-administrasjonen banet vei for lørdagens dødsdommer ved kunngjøringen den 25. juli om aktivering av militærhjelp på $ 195 millioner til Egypt som var frosset, mens en militærdelegasjon på toppnivå besøkte Washington og en høring i Kongressen pågikk for angivelig å forlenge frysingen av finansieringsbidrag. Minst 17 amerikanere sitter fortsatt fengslet i egyptiske fengsler.

Trump bare viderefører politikken fra sin forgjenger Barack Obama.

Samme dag som dødsdommene ble forkynt publiserte David D. Kirkpatrick – fra den mest febrile pro-Obama-avisa New York Times – en utvidet forsmak på sin kommende bok om Egypt, der han vedgår at Obama-administrasjonen hadde «banet veien for Trumps omfavnelse av diktatorer».

Kirkpatrick bemerker den åpne støtten for Sisis kupp og undertrykkingen av Brorskapet fra ledende figurer i den daværende demokratiske administrasjonen, deriblandt utenriksminister John Kerry og forsvarsminister Chuck Hagel.

«Kerry fortalte meg at han hadde argumentert i Det hvite hus for at fjerningen av herr Morsi ikke var et kupp. General Sisi hadde kun bøyet seg for den offentlige opinion, for å redde Egypt,» skriver han. Obama «ga etter for disse synspunktene» der han «bestemte seg for ikke å beslutte om hvorvidt styrtingen av herr Morsi var et kupp eller ikke, og dermed effektivt aksepterte det».

Dette er en syltynn unnskyldning for Obama, som i 2015 var den første til å oppheve 2013-forbudet mot militærhjelp til Egypt.

Bortsett fra en påfølgende kort periode med fornektelse – fremprovosert av Sisis tilslag mot frivillige organisasjoner (NGO-er), og som ble opphevet av Trump denne måneden – har Washington fortsatt å gi gjennomsnittlig $ 1,3 milliarder i året til Egypt – mer enn til noe annet land enn Israel.

Det samme er tilfelle for alle stormaktene, der slakteren Sisi har vært på diplomatiske besøk til Berlin, London, Paris og Roma for å håve inn våpenavtaler og hjelpepakker. Tidligere denne måneden ble Frankrike anklaget av menneskerettighetsorganisasjoner for å ha bidratt til Sisis undertrykking gjennom våpenhandler som involverer minst åtte foretak, til en verdi av € 1,3 milliarder, og som omfatter «kraftige digitale verktøy» som «har bidratt til å etablere en orwellsk overvåknings- og kontrollarkitektur som anvendes for å utrydde alle former for dissens og sivile borgerhandlinger».

To overordnede hensyn ligger til grunn for imperialistmaktenes holdning til Egypts diktatur.

For det første, den eskalerende konkurransen om dominans over det oljerike Midtøsten, inkludert planer for militærkonflikt med Iran.

Trumps kunngjøring om en Strategisk allianse for Midtøsten, etter modell av NATO, søker å samle Israel, Saudi-Arabia og UAE i en allianse med Egypt – regimer som har utført undertrykkelse like brutal som Sisi, mot palestinerne og i Jemen. Brutal undertrykking for å knuse sosial og politisk dissens må ledsage en slik dreining mot krig, og ikke bare i Midtøsten.

Enda mer grunnleggende er trusselen arbeiderklassen utgjør.

Den egyptiske revolusjonen var nøkkelbegivenheten i Den arabiske våren i 2011, som så utbrudd av massestreiker og protester som førte til styrtingen av først Zine El Abidine Ben Ali i Tunisia og deretter februar-omveltningen av Hosni Mubarak.

Men uten å få etablert sin politiske uavhengighet og uten et revolusjonært parti til å lede seg, ble den egyptiske arbeiderklassen politisk avvæpnet av de borgerlige kreftene – både de liberale og de islamistiske – som den så til for lederskap. En vesentlig rolle i dette sviket ble spilt av pseudo-venstre-grupper som De revolusjonære sosialistene, som hele tiden insisterte på at arbeiderklassen måtte begrenser sin kamp til «demokrati», i allianse med en eller annen fraksjon av borgerskapet.

Dette gjorde det mulig for det egyptiske militæret å gjenopprette sitt styre og for militærets imperialistiske sponsorer til å gjenoppta sin politikk for krig og undertrykking og utnyttelse av regionen, inkludert Libya, Syria og Irak. Men frykten er der fortsatt for at Egypt bare var et forspill for arbeiderklassens langt bredere revolusjonære offensiv, som denne gangen også vil feie gjennom Europa, Amerika og over hele verden.

Sisi er ikke bare gitt carte blanche av stormaktene til å utføre sitt tilslag, men er utstyrt med ubegrenset økonomisk og teknisk støtte, fordi de forbereder eller aktivt anvender tilsvarende tiltak mot arbeiderklassen på hjemmebane.

I et nylig intervju erklærte Sisi om sin regjerings overordnede oppdrag: «Alt er knyttet til stabilitet og sikkerhet. Jeg vil at vi skal utvikle en akutt frykt for instabilitet.»

Dette utsagnet kunne like gjerne ha kommet fra munnen til Trump, Hillary Clinton, Emmanuel Macron, Theresa May eller Angela Merkel.

Overalt har gapet mellom det superrike finansoligarkiet og massen av arbeidere og unge som strever for å holde hodet over vann, nådd morbide dimensjoner. Sosial sinne er påtagelig. For første gang siden 2011 blusser streikeaksjoner og andre former for masseprotester opp på nytt.

Overalt er styringselitenes svar det samme – en dreining mot politi-militære tiltak mot befolkningen, massovervåkning, sensur, angrep på demokratiske rettigheter, bevisst dyrking av ytrehøyrekrefter, kutt i sosiale program og opptrapping av militærutgiftene.

Den sentrale lærdommen som må trekkes fra de banebrytende begivenhetene i 2011 og den tragedien som har fulgt, er nødvendigheten av bevisst å forberede en internasjonal revolusjonær kamp for omveltingen av den kapitalistiske staten og imperialismen.

Målet må være at arbeiderklassen tar statsmakten og tar fatt på oppbyggingen av et sosialistisk økonomisk system for å avskaffe pesten av nedskjæringer, diktatur og krig, og for å besørge dekkingen av de grunnleggende behovene til alle verdens mennesker.

Den eneste basis for dette er å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, i Egypt og over hele verden.