Storbritannias statsminister Theresa May avbrøt ferien sin for å møte Frankrikes president Emmanuel Macron på hans feriested Brégançon-fort ved den franske Middelhavskysten. Det ble rapportert at de startet et to timers arbeidsmøte klokka 17:30 og avsluttet uten at noen part kom med en erklæring eller uttalelse til pressen.
Det ble imidlertid bredt rapportert at Mays besøk var et forsøk på å overtale Macron til å støtte «soft Brexit»-planen hun presenterte forrige måned på sitt landsted Checkers. Planen forårsaket da et opprør innen Mays konservative parti som nesten felte hennes regjering. Under opptakten til Brégançon-møtet har det vært flere rapporter om at Macron-administrasjonen er det største hindret på EUs side mot en adoptering av Checkers-planen.
En seniorkilde fra Whitehall uttalte til Guardian: «Tyskerne gir faktisk klart uttrykk for at de vil treffe en avtale. Mays diskusjoner med Merkel har vært konstruktive. Nederlenderne har også vært hjelpsomme. Det er franskmennene som regelmessig har heldt kaldt vann på alt som britene vil ha. Det er ingen annen nasjon i nærheten av å være så lite imøtekommende. Så dette er et veldig viktig møte.»
En annen britisk statsråd sa: «Franskmennene sier bare nei til alt og med god margin er de aller vanskeligst å ha med å gjøre, så hvis May får til fremskritt med ham da kunne det ha en uforholdsmessig positiv effekt på forhandlingene.»
Man kan anta at beslutningen om ikke å gi noen erklæring om møtet ble truffet for ikke å undergrave EUs Brexit-forhandler Michel Barnier, som forhandler direkte med London på vegne av de 27 resterende EU-landene, inkludert Frankrike. Faktisk hyllet rapporter i den britiske pressen Macrons avgjørelse om å ville møte May som en tilsidesetting av Barnier, og hans avsporing.
Med Brexit truende på horisonten, i mars 2019, er det imidlertid økende tegn til at forretningskretser på begge sider av Den engelske kanalen blir stadig mer opptatt av faren for en «no-deal», eller en «hard» Brexit der EU og Storbritannia ikke klarer å slutte en avtale om sine handelsrelasjoner før Brexit opphever de eksisterende frihandelsavtalene. Det kunne effektivt sett risikere handelen mellom Storbritannia og EU og påvirke eksporten av varer og tjenester for hundrevis av milliarder av euro mellom Europas største økonomier.
Guvernøren for Bank of England Mark Carney uttalte til BBC at faren for Brexit uten avtale [no-deal] var «ubehagelig høy» og «høyst uønsket».
Blant voksende spekulasjoner om en post-Brexit knapphet på mat i Storbritannia på grunn av importrestriksjoner, og en fryktkampanje i pressen om nødvendigheten av utplassering av militæret i tilfelle en post-Brexit «nasjonal nødsituasjon», sa Carney til BBCs Today Show at Bank of England besørget bankene med mer kontantpenger: «Vi har sørget for at bankene har den kapitalen, den likviditeten de trenger og vi har beredskapsplanene på plass. ... Det er et veldig bredt spekter av potensielle utfall av disse Brexit forhandlingene og vi går nå inn i en kritisk fase.»
I Frankrike pekte en bølge av pressemeldinger på de voksende farene for fransk og europeisk eksport. I en artikkel med tittelen «Brexit vil koste franske bedrifter € 4 milliarder per år,» refererer Le Figaro til en studie av konsulentene Oliver Wyman og Clifford Chance som hevder at en «hard Brexit» ville ramme Tyskland, Nederland og Frankrike hardest innen EU. Rapporten sier at Frankrike kan komme til å tape € 4 milliarder av sin eksport til Storbritannia som totalt er på € 38 milliarder, og at EUs småbedrifter kan bli spesielt hardt rammet av en plutselig gjeninnføring av komplekse importavgifter etter en «hard Brexit».
Det er også frykt innen styringskretser for at i tillegg til voksende streiker og sosial harme mot Macron-administrasjonen i Frankrike så kan franske bønder tape opptil 5 prosent av sin omsetning på grunn av at Storbritannia trekker sin del av finansieringen av EUs felles landbrukspolitikk. Det franske landbruksdepartementet har publisert en erklæring som sier: «En slik drastisk, massiv og blind reduksjon kan ganske enkelt ikke overveies ... Frankrike kan ikke godta noen reduksjon av bøndenes direkte omsetning og inntekter.» I en kommentar til Carneys advarsler refererte den franske finansavisa La Tribune til kilder ved Elysée-palasset som sa at Macron hadde til hensikt å oppnå en avtale med May på Brégançon-møtet: «Emmanuel Macron og Theresa May vil på fredag diskutere de hindringene som må overvinnes for å fullføre Storbritannias tilbaketrekning fra Den europeiske union og de fremtidige relasjonene mellom de to enhetene, uten formelt å forhandle.»
Den offisielle tausheten om møtet mellom Macron og May er som med hele Brexit-kampanjen – en politisk manøver lansert av de mer høyreorienterte delene av den britiske styringseliten, i et forsøk på å omorganisere sine relasjoner med EU blant voksende politiske og geostrategiske spenninger mellom stormaktene. Tilhengerne av en «soft brexit» eller sågar av et forsøk på å krenke Brexit-folkeavstemningsresultatet og derved holde Storbritannia i EU, er imidlertid ikke mer progressive. De fører hensynsløse forhandlinger, med millioner av jobber på spill, bak ryggen på arbeiderne i Storbritannia og i hele Europa.
Mens pro-Brexit-fløyen allierer seg nærmere den reaksjonære Trump-administrasjonen i Washington blir «soft Brexit»-posisjonen fremmet av fraksjoner av det britiske og det europeiske borgerskapet som søker å bygge opp EU som en selvstendig militærmakt, blant økende spenninger mellom Washington og Berlin.
Dette berettiger posisjonen til SEP (UK) [Det sosialistiske likestillingspartiet (Storbritannia)], som oppfordret til en mobilisering av arbeiderklassen i kamp for en aktiv boikott av Brexit. Den eneste veien fremover i den eskalerende krisen i EU er kampen for å forene kampene i Europa, på begge sider av Den engelske kanalen, i kamp mot både den britiske styringsklassen og EU.
Vurderingene til EUs styringselite ble utlagt på torsdag av EUs Brexit-forhandler Barnier i en kronikk i Le Figaro. Han skrev: «I dagens geopolitiske sammenheng er vi ikke bare interessert i å styrke EUs rolle i verden, men også i å samarbeide med Storbritannia som en nær partner. Hvordan skal vi utvikle et nært partnerskap? Fremfor alt trenger vi en ordnet britisk fratredelse. Vi er allerede enige om 80 prosent av exit-avtalen.»
Brexit er ikke ment å skulle undergrave operasjonene til de britiske eller europeiske etterretningsorganene, som skal fortsette sin massespionering på befolkningen, insisterte Barnier. Han skrev at det ville fortsette å være «fruktbar utveksling av etterretning og informasjon, slik at våre politistyrker fortsetter å jobbe sammen». Han sa at DNA-profiler, fingeravtrykk og helhetlige flypassasjerlister fortsatt ville bli utvekslet mellom europeiske og britiske politienheter etter Brexit.
Barnier pekte imidlertid på flere gjenværende uoverensstemmelser, deriblant EUs lanbruksprogrammer og britiske militærbaser på Kypros og Gibraltar. Det viktigste problemet som gjenstår løses var imidlertid Irland, ifølge Barnier. Han skrev: «Vi må sørge for at Brexit ikke skaper en hard grense mellom Irland og Nord-Irland og at Good-Friday-avtalen som førte til fred og stabilitet i Nord-Irland opprettholdes.»
EU er forøvrig fortsatt fast bestemt på å motvirke ytterligere avspaltninger fra EU ved å pålegge Storbritannia en form for handelsstraff etter Brexit. Det siste hinderet som gjenstår for hva Barnier kalte et «EU-Storbritannia-partnerskap ... av enestående rekkevidde og ambisjon» var Storbritannias motstand mot den frie bevegelsen av «mennesker og tjenester». Han skrev: «La oss være ærlige: Storbritannia har bestemt seg og vil forlate det felles markedet og kan ikke lenger være så nært resten av EU, fra et økonomisk standpunkt.»
Andre krefter innen det franske politiske etablissement har klart divergerende oppfatninger fra Barnier og oppfordrer til en mer forsonende linje mot Storbritannia. Nicolas Dupont-Aignan, lederen av ytrehøyrepartiet Frankrike reis deg (Debout la France), som er en politisk alliert av nyfascistlederen Marine Le Pen, skrev en kronikk i Huffington Post som et angrep på Macrons Brexit-politikk.
«Frankrike har et handelsoverskudd med Storbritannia, og mange jobber avhenger av denne handelen,» skrev han. «Den 29. mars 2019 på slaget klokka 23:00 vil Brexit tre i kraft og Storbritannia vil forlate EU, uansett om en avtale foreligger, eller ikke. Franske medier er ikke oppmerksomme på situasjonen i Storbritannia de siste dagene.»
Der han pekte på de britisk-franske militærbåndene, på felles fransk-britisk undertrykking av innvandrere som krysset Den engelske kanalen og på den franske deltakelsen i Hinckley-Point-kjernereaktoren, la han til: «Den fransk-britiske relasjonen er en av de viktigste tilknytningene vi har med et annet land. Våre gjensidige interesser er enorme, både militært og kommersielt.» Han hånte May for hennes politikk «mot Macron som er begrenset til å adoptere en budsjettpolitikk som tar sikte på å holde bankfolk fra City of London fra å dra til Paris, og ber veldig intenst om at dette vil finne sted».
Ingen av de reaksjonære fraksjonene i denne debatten snakker for arbeidernes interesser. Midt blant økende streiker fra jernbanearbeidere, lærere, flyselskapsarbeidere og energimedarbeidere på begge sider av kanalen, er hovedoppgaven å bygge en sosialistisk og internasjonalistisk politisk bevegelse av arbeiderklassen i kamp mot europeisk kapitalisme – mot både pro- og antiBrexit-fløyene.