På torsdag ble Apple Inc. det første amerikanske foretaket som oppnådde markedsverdien én billion dollar. Apples rivaliserende teknologigiganter ligger imidlertid ikke langt etter. Nettsalgsmonopolet Amazon er verdsatt til $ 883 milliarder. Alphabet, morselskapet til Google og YouTube, har en markedsverdien på $ 854 milliarder, etterfulgt av Microsoft verdsatt til $ 821 milliarder.
Fremveksten av billion-dollar-foretaket peker på det mest grunnleggende karaktertrekket ved den moderne kapitalismen: i hvilken grad oppblåsingen av aksjeverdier har blitt et redskap for omfordelingen av rikdom oppad, ved tilbakekjøp av aksjer og kapitalavkastning ved én pol av samfunnet og den tvungne undertrykkingen av lønninger ved den andre.
Når arbeidere over hele verden våger å stille spørsmål om hvorfor de blir tvunget til å slite i fattigdom, blir de overalt fortalt: det er ingen penger. Men det er bare en absurd og gjennomskuelig løgn.
Apples profitter utvinnes ved en koordinert og systematisk utbyttingsprosess, i global målestokk.
Apple brukte i den første halvdelen av dette året $ 43,5 milliarder på tilbakekjøp av egne aksjer, 40 ganger mer enn foretaket betalte sin samlede iPhone-monteringsarbeidsstokk i Kina over samme periode. Foretakets kontantbeholdning er i mellomtiden på $ 250 milliarder og bunnlinja har svulmet ytterligere med Trump-administrasjonens offshore-skatt-repatrieringsordning.
Mens Apple bare er verdens tredje største smarttelefonprodusent regnet i volum er foretaket så absolutt det mest lønnsomme, med produkter som ligger skyhøyt over andre merker i pris. Selskapet produserer bare 18 prosent av verdens smarttelefoner, men håver inn 90 prosent av sektorens profitt.
Ifølge én studie utgjør lønnskostnadene bare fem prosent av utsalgsprisen på en iPhone, mens Apple beholder 60 prosent av utsalgsprisen som profitt.
iPhones blir montert i massive fasiliteter på det kinesiske fastlandet, eksempelvis ved Pegatron Corps fabrikkanlegg i utkanten av Shanghai, som til ehver tid sysselsetter opptil 50.000 mennesker, og ved Foxconns fabrikk i Zhengzhou i Kina, som kan produsere 500.000 iPhones per dag.
Ved disse hemmelighetsfulle fabrikkene jobber arbeidere regelmessig 60 timers arbeidsuker og tjener mellom $ 2 og $ 3 timen, inkludert overtid. Ved begynnelsen av hvert skift får de ansiktene skannet der de passerer én-etter-én gjennom inngangsportene for å stille opp i militærlignende formasjon, før de jobber 12 timer om gangen. På veggavsatsene utenfor sovesalene er det spent nett for å forhindre at arbeidere begår selvmord ved å hoppe fra takene.
Ved enorme samlebånd monterer arbeiderne deler fra opptil 200 leverandører fra hele Asia-Stillehavsområdet, Nord-Amerika og Europa. Hver fabrikk er i stand til å produsere opptil 350 telefoner per minutt.
Så snart de er ferdigmontert går hver telefon, på papiret, gjennom ei bysantinsk rekke av tollprosedyrer, der sluttresultatet er at profitten sluses gjennom offshore-skatteparadiset Irland, slik at foretaket unngår å betale de fleste lands skatter.
Tre fjerdedeler av Apples telefoner er for eksport ut av Kina. Telefoner bestemt for USA blir fløyet av United Parcel Service (UPS) og FedEx til Anchorage i Alaska, og deretter til Louisville i Kentucky, før de til slutt distribueres over hele landet. På reisen blir telefonene sortert og sporet av UPS-bagasjehåndterere som tjener mellom $ 9 og $ 15 timen.
Noen telefoner er på vei til Apples egne butikkutsalg, der salgspersonale som hver selger produkter for mer enn $ 300 timen har ei timelønn som starter på $ 13. Andre telefoner vil bli distribuert fra Apples nettbutikk, eller av mobiltelefonoperatører, for levering av UPS-sjåfører med ei begynnerlønn som vil bli $ 20 dollar timen, om kontrakten forlangt av Teamsters-fagforeningen vedtas.
Ut av denne massen av arbeid – der mennesker ofte jobber 60 eller flere timer med repetitivt, utslitende arbeid per uke, og der de fleste kan sies opp når som helst og har få om noen helse- og pensjonsrettigheter – oppstår én-billion-dollar-foretaket.
Mens ingen kan benekte at Apple og Google har introdusert vesentlige tekniske innovasjoner, så ble teknologiene som ligger til grunn for deres produkter – fra det grafiske brukergrensesnittet til World Wide Web – utviklet innen offentlig sektor eller i forskningsinstitusjoner finansiert på statlig bekostning. Man trenger ikke se lenger for bevis enn til det faktum at både Apples mobiloperativsystem (iOS) og Googles (Android) begge er avledet fra gratis åpenkildekode.
Apples salg har vokst med ti-gangen siden 2009, mens aksjekursen har skutt opp med 18-gangen. Etter et bunn-nivå på litt over $ 11 per aksje i 2009 nådde aksjekursen $ 207 ved slutten av denne uka. Disse økningene overskrider langt oppgangen for Dow Jones Industrial Average som helhet, som ble firedoblet over samme tidsperiode.
Mens de siste sysselsettingstallene publisert på fredag viste at arbeidernes lønninger falt – i realtall med 0,2 prosent i løpet av det siste året – har det skummende aksjemarkedet innbrakt en årlig investeringsavkastning på 20 prosent, for verdens ultrarike.
Apple har vært ei melkeku for dette finansoligarkiet. Nesten to tredjedeler av foretakets aksjer eies av institusjonelle investorer som Vanguard, Blackrock og Berkshire Hathaway, der millionærer og milliardærer parkerer sine formuer, for å få dem doblet hvert femte år eller så.
Det finansielle oligarkiets massive inntjeninger er en direkte konsekvens av 2008-kausjoneringen av Wall Street, der Obama-administrasjonen sluste billioner av dollar av offentlige midler inn i balanseregnskapene til de største bankene, og med det orkestrerte den største og mest vedvarende globale børsmarkedsboomen i verdenshistorien.
Etterkrigstidens amerikanske kapitalismes semioffisielle mantra har vært at «et stigende tidevann hever alle båter». I den grad selskapene var lønnsomme skulle disse gevinstene spres til alle deler av samfunnet, inkludert til arbeiderklassen.
Det karaktertrekket ved aksjemarkedet slik det har utviklet seg etter 2008-krisen som det er mest verdt å merke seg, er imidlertid i hvilken grad den endeløse oppturen for aksjekursene har blitt underbygd av undertrykkingen av lønningene.
Dette forklarer det tilsynelatende mystiske sammenbruddet av hvordan arbeidsmarkedet normalt fungerer. Med noen mål er det nå en større mangel på arbeidere enn noen gang det siste halve århundret. Og likevel, måned etter måned, år etter år, fortsetter lønningene å falle.
Ti år etter 2008-finanskrisen står arbeiderklassen overfor et vendepunkt. I år har vi allerede sett betydelige tegn på utbrudd av klasskamp. Denne måneden skal 250.000 arbeidere ved UPS stemme over en kontrakt som blir presset gjennom av foretaket og Teamsters-fagforeningen, som vil kutte gjennomsnittslønna til nåværende ansatte gjennom etablering av en ny kategori «fleksible» arbeidere. I Europa har arbeidere vd Ryanair igangsatt en internasjonal streikebevegelse. I Storbritannia krever arbeidere ved National Health Service tilbakebetaling av lønn de har blitt svindlet for.
Den kommende perioden vil se mange uttrykk for økt arbeiderklassemotstand mot utbytting og ulikhet. Disse kampene kan bare lykkes om arbeidere forstår at de konfronterer ikke bare ett selskap, én fagforening eller én regjering, men hele det kapitalistiske systemet – som i sin grunnleggende operasjon er basert på en kontinuerlig undertrykking av arbeideres lønninger, for det finansielle oligarkiets berikelse.