USA lanserer økonomisk krig mot Iran og rister opp Midtøsten og verdens geopolitikk

Av Keith Jones
7 August 2018

Den amerikanske presidenten Donald Trump undertegnet på mandag en forordning [executive order] som fra den 7. august gjeninnførte de vidtrekkende amerikanske økonomiske sanksjonene som ble suspendert i januar 2016 som en del av Iran-atomavtalen.

Sanksjonene som Washington krever alle andre land må delta i håndhevelsen av er både utenomjuridiske og ensbetydende med en krigshandling.

Enn videre er de ledsaget av økt amerikansk militært trykk og trusler om krig mot Teheran. Trump tvitret sent i forrige måned at Iran ville «LIDE KONSEKVENSER SOM FÅ I HISTORIEN NOENGANG HAR LIDD» hvis landet noen gang «TRUER» USA. I de siste dagene har det vært gjentatte trusler fra Pentagon, tilslørt som advarsler, om at Washington vil treffe enhvert nødvendig militært tiltak for å sikre «navigeringsfrihet» gjennom Hormuz-stredet, skipsleden for mye av iransk og Midtøstens olje.

I motsetning til EU nektet USA under Obama å oppheve de brutale økonomiske sanksjonene de hadde anlagt mot Iran fra 2011 til 2015, og gikk i steden bare med på å suspendere dem. De hevdet at trusselen om en umiddelbare «snap-back» av sanksjoner var nødvendig for å sikre iransk overholdelse av atomavtalen.

Det er imidlertid Washington som respektløst har brutt avtalen. Trump har «snapped back» sanksjoner mot Iran, selv om Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), de fem andre stormaktene som fremforhandlet atomavtalen, og til og med USAs utenriksdepartement, er enige om at Teheran har oppfylt sine forpliktelser i henhold til avtalen ned til siste bokstav.

I mai, da han kunngjorde at USA torpederte Iran-avtalen, gjorde Trump fortsatt et siste forsøk, om enn et tåpelig et, på å argumentere for at Iran brøt avtalens «ånd». I går forsaket han enhver slik forestilling. Han erklærte ganske enkelt at avtalen ikke var i henhold til USAs «nasjonale sikkerhetsinteresser» og at Washington ville føre økonomisk krig mot Iran – det han kalte «anvende maksimalt økonomisk press» – til den ble «reforhandlet» til USAs tilfredshet.

Kravene som Trump og antiIran-haukene han har hevet til topp-poster i sin administrasjon – den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton og utenriksministeren Mike Pompeo – har satt til en ny «avtale» ville medføre at Irans borgerlig-nasjonalistiske regime effektivt sett godtar ensidig nedrustning, at de for all evighet avstår fra utviklingen av et sivilt atomprogram, og aksepterer uhemmet amerikansk dominans over Midtøsten. Disse kravene inkluderer: å kullkaste landets ballistiske missilprogram; å gi IAEA rett til å inspisere ethvert iransk militæranlegg til enhver tid; å trekke alle

styrker fra Den islamske revolusjonsgarden tilbake fra Syria og forøvrig avslutte deres «ondartede» aktiviteter; og avslutte logistisk støtte til Midtøsten-grupper som oppfattes som hindringer for amerikansk utenrikspolitikk, eksempelvis Hizbollah, Hamas og Houthi-opprørerne i Jemen.

Da han signerte gårsdagens forordning truet Trump også resten av verden, inkludert Washingtons angivelige europeiske og asiatiske allierte. De som ikke overholder Washingtons sanksjoner, og fortsetter å handle og investere i Iran, «risikerer alvorlige konsekvenser» erklærte han.

I henhold til eksisterende amerikansk lovgivning står foretak og land som ikke overholder de ensidige og utenomrettslige amerikanske sanksjonene mot Iran overfor store bøter, utestenging fra det amerikanske markedet – og ikke mindre truende, en utelukkelse fra det USA-dominerte verdensfinansielle systemet.

Sanksjonene som trer i kraft i dag legger embargo på handel med Iran som omfatter kommersielle fly, biler og bildeler, gull og andre edle metaller, kull, aluminium og stål, så vel som iransk eksport av tepper og pistasjenøtter.

Gårdagens forordning oppfylte også alle krav i amerikansk lovgivning om automatisk pålegging av en bølge nummer to med enda mer straffende sanksjoner fra den 5. november. Disse retter seg mot alle Irans sentralbanks utenlandstransaksjoner, med det formål å ta strupetak på landets utenrikshandel og landets oljeeksport, som finansierer brorparten av statsbudsjettet.

Japan, Sør-Korea og India har alle søkt unntak fra de forestående amerikanske oljesanksjonene, tilsvarende de som ble innvilget under Obama-administrasjonen, der de fortløpende reduserte, men ikke helt kuttet oljeimporten fra Iran. Trump-administrasjonen derimot nekter å innvilge noen unntak. Den insisterer på at landene må trappe ned oljeimporten fra Iran, fra nå av og opphøre helt innen begynnelsen av november. USAs mål er å strupe all iransk oljeeksport fullstendig, og det så nært som mulig sanksjonsfristen den 5. november.

Ifølge New York Times skrøyt «seniorrepresentanter i administrasjonen» i en telefonkonferanse med journalister i går, av virkningen sanksjonstrusselen allerede har hatt på Irans økonomi. Den iranske valutaen rial har falt brått i verdi siden Trump avviste Iran-atomavtalen i mai og er nå omtrent halvparten i amerikanske dollar av verdien i april.

Økende krise i Iran

Irans regjering, som konfronterer voksende protester fra et spekter av forskjellige sosiale sjikt –deriblant arbeidsledige, lærere som protesterer mot lav lønn, og bazaar-kjøpmenn og andre bedrestilte som raser over valutakontroll – avsatte i forrige uke sjefen for sentralbanken og opphevet på søndag forsøket på å begrense handelen i rial til en fast vekslingskurs.

Den iranske presidenten Hassan Rouhani appellerte til «enhet» i en nasjonalt kringkastet tv-opptreden i går, der han varslet om ytterligere økonomisk uro. Han fordømte Trumps nylige tilbud om «samtaler» med presidenten og andre ledere av Den islamske republikken, som et hån og en provokasjon, og la til at forutsetningen for enhver meningsfull samtale måtte være hevingen av alle sanksjoner og Washingtons gjenopptagelse av den FN-støttede Iran-atomavtalen.

«Stikker du noen med kniv for deretter å si du vil ha samtaler, da er det første du har å gjøre å fjerne kniven,» sa Rouhani.

«Vi foretrekker alltid diplomati og samtaler,» fortsatte presidenten, som kom til makten i 2013 som en talsmann for Irans tilnærming til Washington. «Men samtaler fordrer ærlighet. Trumps oppfordring til direkte samtaler er bare for amerikansk innenrikskonsum før valgene ... og for å skape kaos i Iran.»

USAs tiltak for å krasje Irans økonomi er både en massiv eskalering av den fire-tiår-lange kampanjen amerikansk imperialisme har ført for å få Iran tilbake til den typen nykolonial underkastelse som eksisterte under sjahen, og en videreføring av serien av ødeleggende kriger Washington har påført Midtøsten siden 1991, i et forsøk på å utøve uhemmet dominans over verdens viktigste oljeeksporterende region.

Både demokratiske og republikanske administrasjoner har ført disse krigene og den tilhørende kampanjen for regime-endring i Teheran, og begge partiene er i dag forente i støtten for en mer aggressiv holdning mot Iran.

Men, betydelige deler av det amerikanske militær-etterretningsapparatet og Det demokratiske partiet motsetter seg imidlertid Trumps kullkasting av Iran-atomoverenskomsten. Det skyldes at de mener amerikanske imperialistiske interesser ville være bedre tjent med å fokusere på den amerikanske militær-strategiske offensiven mot Russland og

forberedelsen på konflikt med Kina, og at en mer begrenset eskalering mot Iran, spesielt i Syria, ville være tilstrekkelig.
Geopolitiske sjokkbølger

Uansett disse rivningene, så har pålegget av straffende økonomiske sanksjoner mot Teheran satt USA på hurtigsporet mot en militærkonfrontasjon med Iran, og satt USAs geopolitiske prestisje og makt demonstrativt i spill, og sendt sjokkbølger rundt verden.

De forskjellige stormaktene må nå veie hvordan de responderer på Washingtons forsøk på å tvinge dem til å innføre sanksjoner mot Iran, i flagrant brudd på en avtale de selv bidro til å fremforhandle og til den økende sannsynligheten for en militærkonfrontasjon mellom Iran og USA. En slik krig ville raskt omslutte hele Midt-Østen og – siden skjebnen til mye av verdens oljereserver og dominansen over hengslen som forener Europa, Asia og Afrika, ville være på spill – true med å bli forværelset til en verdensbrann.I går bekreftet igjen utenriksministrene i Tyskland, Frankrike og Storbritannia, samt EUs utenrikspolitiske leder Federica Mogherini, sin støtte til Iran-atomavtalen. I en fellesuttalelse sa de at den «fungerer etter sin hensikt, nemlig til å sikre at det iranske [atom] programmet forblir utelukkende fredelig», og sverget å «beskytte europeiske økonomiske aktører som engasjerer seg i legitim forretningsvirksomhet med Iran.»

Det tysk- og fransk-ledede EU sa også på mandag at unionen fra den 7. august ville aktivere en antisanksjonslov som gjør det ulovlig for europeiske selskap å overholde ekstraterritoriale amerikanske sanksjoner og forbyr europeiske domstoler å håndheve amerikanske sanksjonsstraffer.

EUs antisanksjoner står imidlertid ikke til troende da et stort antall vesentlige og politisk godt koblede europeiske foretak, deriblant oljegiganten Total, rederiet Maersk og bilprodusentene Peugeot og Daimler, allerede har annonsert at de trekker seg fra det iranske markedet, av frykt for amerikanske straffetiltak. For bare tre år siden betalte den franske banken BNP Paribas en bot på $ 8,9 milliarder for å ha krenket amerikanske sanksjoner mot Iran og Cuba.

Det som er ubestridelig er at Washingtons tiltak vil ytterligere forverre spenningene mellom USA og Europa og gi et nytt dytt til alle de vesentlige europeiske imperialistmaktenes hast med å gjenoppruste for å kunne hevde sine egne rovinteresser, uavhengig av og om nødvendig i opposisjon til USA.

Kina, som allerede er dypt forviklet i en stadig ekspanderende handelskrig med Washington, har bekjentgjort at landet ikke vil redusere, enn si stoppe, sin oljeimport fra Iran. Ifølge Bloomberg var den eneste konsesjonen Irans største oljekunde Kina ville innrømme USA i samtaler i forrige uke, et løfte om ikke å skru opp oljehandelen fra Iran for å kompensere andre lands reduksjon av deres egen i samsvar med amerikanske krav.

Russland har fordømt at USA forkastet Iran-avtalen og amerikanske kritikere av Trumps politikk advarer om at det kan styrke Teherans bånd med både Moskva og Beijing. Imidlertid har Moskva i de siste månedene signalisert at de er klar til å hjelpe USA og Israel med å presse iranske styrker ut av Syria, ikke minst ved å gi grønt lys for israelske luftangrep på iranske styrker, som del av Kremls eget forsøk på å nå en tilpasning til Washington.