De globale implikasjonene av den tyrkiske lira-krisen

16 August 2018

Når tiårsjubiléet for utbruddet av den globale finanskrisen i 2008 nærmer seg er den pågående uroen som omgir den tyrkiske lira et slag på varselsklokka om at alle betingelsene som forårsaket krasjet er tilstede.

Faktisk har nettopp de tiltakene regjeringene og sentralbankene i de største kapitalistlandene iverksatte som respons på nedsmeltingen forverret dem. Dette har satt scenen for utbruddet av nok en økonomisk katastrofe, potensielt enda mer signifikant enn for et tiår siden.

Innsprøytingen av billioner av dollar i de globale finansmarkedene og det medfølgende ultra-lave renteregimet, som har produsert en bonanza for nettopp de finanshusene som med sine spekulative aktiviteter utløste finanskatastrofen, har reist et nytt finansielt korthus.

Men i en grad som var nesten utenkelig i 2008 er nå alle verdens ledende økonomier låst inn i en fortløpende og økende syklus av økonomisk krigføring. Spydspissen for denne globale handelskrigen er Trumps Hvite hus, som ser handelssanksjoner og tolltariffer – sånn som angrepet de har lansert mot Tyrkia – som en integrert del av sitt pådriv for å sikre USAs geopolitiske og økonomiske interesser, like mye på bekostning av venner som fiender.

Verdensøkonomiens karakter har gjennomgått en stor forandring i løpet det siste tiåret, der økonomisk vekst – i den utstrekning den forekommer – ikke drives av utviklingen av produksjon og nye investeringer, men av pengestrømmer fra en kilde for spekulasjon og parasittisk aktivitet til den neste.

Følgelig har penger strømmet inn i såkalte fremvoksende markeder – som for eksempel Tyrkia – der utsiktene for høyere avkastning og raskere vekstnivå som følge av regjeringers og foretaks muligheter til å ta ut dollar-denominerte og andre utenlandsvalutalån til meget lave renter, har gitt muligheten for raske profitter.

Omfanget av denne pengeflommen indikeres av tallene utarbeidet av Det internasjonale finansinstituttet [Institute of International Finance]. Ifølge deres data økte den samlede forgjeldingen til 30 store fremvoksende markeder fra 163 prosent av bruttonasjonalproduktet ved utgangen av 2011, til 211 prosent i første kvartal inneværende år. I form av penger betyr dét en gjeldsøkning på $ 40 billioner for de fremvoksende markedsøkonomiene.

Så lenge rentenivåene og verdien av den amerikanske dollaren holdt seg lave kunne denne prosessen fortsette. Men US Federal Reserves trekk med å heve rentenivået og avslutte sitt program med «kvantitativ lettelse» [QE - quantitative easing] og dollarens påfølgende oppadgående kurs, betyr at gjeldsbyrden for dollar-denominerte lån øker raskt. Dette har forårsaket et stormløp mot utgangene [«run for the exit»], som har fått verdien av den tyrkiske lira til å stupe med så mye som 40 prosent inneværende år.

Men den tyrkiske krisen er bare det hittil mest slående uttrykket for en mye mer utbredt utvikling. Den sydafrikanske rand har falt med så mye som 10 prosent, den brasilianske real har vært under press ned i hele år, og denne uka falt den indiske rupi til sitt historisk laveste nivå mot den amerikanske dollaren. Med utbruddet av den tyrkiske krisen har Argentina – som i juni søkt nødhjelp fra Det internasjonale pengefondet [IMF- International Monetary Fund] i sitt forsøk på å stoppe stupet av den argentinske peso – hevet sentralbankens rentesats med 5 prosentpoeng til 45 prosent, for å stagge den finansielle blødningen.

Uroen i fremvoksende markedsøkonomier har en slående likhet med den asiatiske finanskrisen fra 1997 til 98, da sammenbruddet av den thailandske valutaen baht utløste et fall for valutaer over hele regionen. Asia-krisen – i følge den amerikanske presidenten Bill Clinton et «feilskjær» [a glitch] på veien mot globalisering – resulterte i en dyp resesjon over hele regionen. Den førte i sin tur til en krise for den russiske rubelen, som spilte en sentral rolle for kollapsen av det amerikanske investeringsfondet Long Term Capital Management, som ble kausjonert ut av New York Federal Reserve da det var frykt for at fallitten skulle utløse en krise for hele det amerikanske finanssystemet.

På samme måte er alle ingrediensene til stede i dagens situasjon for spredningen av «smitte» fra Tyrkia og andre fremvoksende markeder, men på et mer fremskredent nivå med store europeiske banker som har lånt ut hundrevis av milliarder dollar.

Men samtidig som det er likheter med tidligere kriser er det også store forskjeller. Disse relaterer seg til det geopolitiske miljøet, som i dag preges av oppløsingen av alle de etterkrigsordningene og mekanismene som stormaktene kom sammen om – for å søke å regulere og kontrollere de økonomiske motsetningene i systemet de presiderer over.

I juni brøt stormaktenes G7-møte sammen i forbitrelser over tariff- og handelskrigstiltakene initiert av USA – til tross for fortløpende løfter siden 2008 om aldri igjen å gå tilbake til beggar-thy-neighbour-politikken [alle-mot-alle-handelskrig] som førte til Den store depresjonen på 1930-tallet.

Mindre enn tre måneder senere kan man se konsekvensene av dette sammenbruddet klart. Det er høyst signifikant at den umiddelbare gnisten for lira-krisen var Trump-administrasjonens beslutning om å doble ståltariffene pålagt Tyrkia, i et forsøk på å underordne landet til sin utenrikspolitikk og sine militære mål i Midtøsten. Som det i stor grad har blitt bemerket har USA i tidligere kriser intervenert for å forsøke å berolige situasjonen, i samarbeid med andre stormakter.

Men dét er av bordet under «America First»-agendaen til den nåværende amerikanske administrasjonen. USA må ha forstått konsekvensene av sin Tyrkia-intervensjon for europeiske banker, som har investert tungt i landet. Men for hva det angår Washington kan det gjerne ha blitt sett som en ekstra fordel, når Trump likevel har karakteriset Europa som en økonomisk «fiende».

Veksten av handelskrig er ikke begrenset til USA. Med sammenbruddet av etterkrigstidens mekanismer for økonomisk og finansiell regulering ser alle stormaktene på egne interesser – som nødvendigvis fører til en eskalering av økonomisk krigføring og til slutt til militærkonflikt. Motsigelsen mellom verdensøkonomien og oppsplittingen av verden i rivaliserende nasjon-stater og stormakter, antar stadig mer konkrete og håndfaste former.

Men samtidig som de er dypt splittet med hensyn til sine økonomiske og geopolitiske siktemål er de kapitalistiske styringsklassene skjønt forenet om ett viktig saksanliggende. Uansett hvordan den neste fasen av verdenskapitalismens pågående sammenbrudd utspiller seg vil de med alle midler ansett som nødvendige bestrebe seg på å få arbeiderklassen verden over til å betale for det.

Det er lærdommen fra det siste tiåret, der alle land har sett et forsterket angrep på lønninger, sosiale forhold og levestandarder, mens rikdom omfordeles oppover på inntektsskalaen og har økt den sosiale ulikheten til hittil uante høyder.

I 2008 høstet kapitalistregjeringer over hele verden – fremfor alt i USA – enorme fordeler av fagforeningenes og det politiske etablissementets partiers tiår-lange undertrykking av klassekampen. Redningsaksjonen de utførte på vegne av parasittisk og kriminell finanskapital ville ikke ha vært mulig uten.

Men betingelsene endrer seg nå. Året 2018 har sett en oppblomstring av klassekampen internasjonalt. I de øvre lag av regjeringer, statsapparat og finans var det vel kjent at tiltakene som ble iverksatt etter 2008 ikke ville gjøre noe for å overvinne forutsetningene som forårsaket krasjet, og at før eller senere ville en ny krise bryte ut. Følgelig har de forberedt seg på en slik situasjon, gjennom utviklingen av stadig mer autoritære styringsformer basert på militær-politi-vold og sensur.

Den internasjonale arbeiderklassen må også gjøre sine forberedelser til kampen som den kastes ut i. Det innebærer utvikling av uavhengige organisasjonsformer utenfor de reaksjonære fagforeningenes kontroll – og på det mest fundamentale planet: utviklingen av et internasjonalt sosialistisk program og byggingen av verdenspartiet for sosialistisk revolusjon – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – for å lede kampen for programmet.

Nick Beams