Ulikhet og det amerikanske demokratiets krise

20 August 2018

På torsdag rapporterte Economic Policy Institute at gjennomsnittlig lønnskompensasjon for administrerende direktører i Amerikas 350 største foretak økte med 17,6 prosent fra 2016 til 2017. Den typiske konsernsjefen fikk $ 18,9 millioner i lønn. Lønna til en typisk amerikansk arbeider derimot økte med ubetydelige 0,3 prosent.

Den typiske konsernsjefen i USA tjener nå 312 ganger det den gjennomsnittlige arbeideren får, opp fra forholdet 20-til-1 som gjaldt på 1960-tallet. Det betyr at en konsernsjef, i gjennomsnitt, på én enkelt dag tjener nesten like mye som den gjennomsnittlige arbeidstakeren gjør på et helt år.

Ti år etter at Bush og Obama-administrasjonene gjennomførte den største bankutkausjoneringen i historien som svar på 2008-finanskrasjet, er hver eneste indikator for sosial ulikhet svimlende høye.

I 2008 hadde de 400 rikeste menneskene i Amerika en samlet nettoformue på $ 1,5 billioner. Dette tallet er siden doblet og viser nå nærmere $ 3 billioner.

For ti år siden hadde Jeff Bezos, konsernsjefen for Amazon, en nettoformue på $ 8,7 milliarder. Nå står den på $ 140 milliarder – en 16-gangers økning. Facebooks adm. dir. Mark Zuckerberg hadde en nettoformue på $ 1,5 milliarder på tidspunktet for finanskrasjet. Hans formue står nå på $ 69 milliarder – en 46-gangers økning.

Ikke bare har de enkeltpersonene som sto for forbrytelsene som utløst finanskrisen unngått fengsel, de har også blitt langt mer velstående. Jamie Dimon, adm. dir. for JPMorgan Chase, og Lloyd Blankfein, forhenværende adm. dir. for Goldman Sachs, har begge blitt milliardærer i løpet av det siste tiåret – til tross for at de spilte nøkkelroller i å skape den huslånsikrede bobla, som de samtidig profitterte stort på ved å satse på at den ville sprekke.

I det niende året av den angivelige økonomiske gjenopprettingen, der økonomien nominelt nærmer seg full sysselsetting med det strammeste arbeidsmarkedet på flere tiår, fortsetter lønningene å falle år etter år. I løpet av de siste 12 månedene har lønningene falt 0,2 prosent i reelle termer, mens aksjekursene gikk opp med 12 prosent.

Når kapitalistmediene skriver om det vedvarende fallet i lønningene midt blant svimlende overskudd, klør skribentene seg i hodet av forvirring over hvorfor det oppskrytte frie markedets mekanismer – med sitt mantra om «et stigende tidevann som løfter alle båter» – har brutt sammen. Men i styringskretsene er det en åpen hemmelighet at veksten av sosial ulikhet var det ønskede resultatet av finansbobla, krasjet og utkausjoneringen.

Under opptakten til finanskrisen oppmuntret både demokratiske og republikanske administrasjoner – sammen med myndighetene som skulle regulere bankene – til etableringen av den ene finansbobla etter den andre. Etter krasjet ble ingen av de ansvarlige anklaget for kriminelle handlinger – alle bankenes dårlige satsninger ble dekket opp med offentlige midler – og Federal Reserve og Obama-administrasjonen oppmuntret til etableringen av nok ei massiv finansboble, for å berike styringseliten på bekostning av den arbeidende befolkningen.

Det historisk hittil usette nivået av sosial ulikhet er uforenlig med demokratiske former for regjering. For mer enn et tiår siden – som svar på det stjålne 2000-valget og opphevelsen av demokratiske rettigheter under påskudd av «krigen mot terror» – forklarte World Socialist Web Site at underliggende for destruksjonen av demokratiske rettigheter var veksten av sosial ulikhet.

I en forelesning i 2006 bemerket David North, styreleder for WSWS’ Internasjonale redaksjonsråd:

Det amerikanske samfunnet er dypt bristet. Nivået av sosial polarisering har antatt eksplosive dimensjoner. De i de fem øverste prosentene av samfunnet, eller den øverste prosenten, hva angår inntekt og formue, har ingen dyp forpliktelse til demokratiske rettigheter. Selvsagt er det unntak å finne innen denne sosiale kategorien. Men den objektive relasjonen mellom de mest formuende strata av samfunnet og demokrati, er av en helt annen karakter enn for de brede massene. For styringseliten er demokrati noe av en bekvemmelighet, ikke en nødvendighet. Som det har blitt demonstrert altfor ofte i det 20. århundre, fungerer diktatur for å beskytte rikdom, ikke for å true den.

I perioden etter 2008-krasjet har disse prosessene bare akselerert. I 2010 hevdet Obama-administrasjonen retten til å drepe amerikanske statsborgere med drone-missilangrep, selv innenfor USAs grenser, og drepte to amerikanske statsborgere i utlandet uten dom, som for å understreke poenget.

Varsleren Edward Snowden viste at amerikanske etterretningstjenester spionerer på den amerikanske befolkningen i en skala som får Richard Nixons rørleggere til å se ut som amatører. Han ble tvunget til eksil i Russland. Journalisten Julian Assange, som dokumenterte krigsforbrytelser og konspirasjoner mot demokratiet, var og forblir, effektivt sett fengslet i London, etter krav fra amerikanske myndigheter.

Mest faretruende av alt er at de største teknologiforetakene, på forlangende av de amerikanske etterretningstjenestene og ledende figurer i det politiske etablissementet, nå implementerer et internett-sensurregime usett i omfang og skala.

Krisen i det amerikanske demokratiet har nå gått inn i en ny fase. Donald Trump, som legemliggjør den kapitalistiske styringselitens korrupsjon og kriminalitet, skaper en stadig mer åpent autoritær regjering – som hviler på appeller til hans fascistiske base.

Men det er ikke det minste spor av demokratisk innhold i statens og styringsklassens opposisjon mot Trump. Figurer som forhenværende CIA-direktør John Brennan og James Clapper, den forhenværende Direktøren for nasjonal etterretning [Director of National Intelligence; koordineringsorganet for alle etterretningstjenestene; etablert som konsekvens av 9/11] gir uttrykk for de statlige etterretningstjenestenes direkte innblanding i det politiske liv – organer ansvarlige for utallige forbrytelser mot den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen – og med støtte fra Det demokratiske parti og mediene.

I stadig stigende grad anvender deler av media og styringseliten et språk som impliserer støtte for et militærkupp. På fredag publiserte New York Times en kronikk forfattet av Tim Weiner, som så godt som oppfordret til mytteri fra militæret og etterretningsbyråkratiet.

Han skrev:

John Brennan, som vet hva han snakker om, mener at presidenten er en trussel mot USAs sikkerhet – ikke mindre enn en kontra-etterretningstrussel, under Russlands president Vladimir Putins føring ... De sender en melding til aktive generaler og admiraler, soldater og spioner. Husk deres ed om å beskytte og forsvare grunnloven [the Constitution] mot alle fiender, utenlandske og innenlandske. Tenk dere om to ganger før dere følger [Trumps] ordre i en krisesituasjon.

Begge fraksjonene av styringsklassen, til tross for deres gjensidig drittkasting, representerer høyreorienterte, autoritære politiske tendenser.

Disse representantene for kapitalistoligarkiet må konfronteres med klassekampens metoder – det vil si, arbeiderklassens bevisste, selvstendige inngripen i det politiske livet. Over hele verden går arbeidere til kamp, fra UPS-arbeidere i USA til Ryanair-piloter og kabinpersonale i Europa. Meningsmåling etter meningsmåling viser voksende støtte for sosialisme blant arbeidere og unge.

Kampen for å bevæpne denne voksende arbeiderklassebevegelsen med et sosialistisk perspektiv er det eneste middel for å forsvare demokratiske rettigheter, som kun kan sikres ved å få en slutt på det kapitalistiske systemet – kilden til ulikhet, krig og autoritarisme.

Andre Damon