Midt i enestående scener av kaos og konflikt ble Malcolm Turnbull i dag kastet som statsminister i Australia etter en politisk kampanje mot ham organisert av det regjerende Liberal Partys mest høyreorienterte fraksjon. De ekstraordinære begivenhetene den siste uka peker på den voksende ustabiliteten og gebrekkeligheten som hjemsøker den parlamentarisk ordenen.

Etter en tett parti-intern avstemming som endte med 45-40 for å kaste Turnbull vant finansminister Scott Morrison til slutt med tilsvarende margin over Turnbulls ekstreme ytrehøyreutfordrer, eks-innenriksministeren Peter Dutton. Turnbulls nestleder, utenriksminister Julie Bishop, ble eliminert i første runde av avstemmingen.

Australia, ofte feilaktig fremstilt som et eksepsjonelt og stabilt land, har blitt et av de mest slående eksemplene på hvordan gamle politiske partier og institusjoner bryter sammen under trykket av voksende geo-strategiske og klassespenninger internasjonalt.

Siden John Howard mistet sin egen plass i raset av et valgnederlag for den Liberal-Nasjonale koalisjonen i 2007, har hver eneste statsminister, enten fra Koalisjonen eller Labor, blitt kastet. Med Morrison har Australia nå hatt syv statsministre de siste 11 årene, derav fire som har blitt fjernet i bakromskupp innen deres egne partier.

Nedrivingen av Turnbull har overgått de tidligere lederskapskuppene hva angår bitterheten og aget begge fraksjoner fremviste i maktkampen om kontroll over regjeringen.

Et politisk og ideologisk skisma har åpnet seg innen Det liberale partiet [Liberal Party] fremprovosert av oppløsingen av etterkrigstidens globale orden og amerikansk imperialismes krigshissende forsøk på å opprettholde sin avtagende verdensdominans. Den australske kapitalistklassen har kommet under enormt press fra Washington for betingelsesløst å stille opp bak deres planer for en militærkonfrontasjon med Kina – som representer markeder vesentlige deler av den australske styringseliten er avhengig av. Dette er i sin tur blitt ført til nye høyder av Trump-administrasjonens nakne «America First»-program for handelskrig og militarisme.

Samtidig står den australske styringsklassen overfor utsiktene for et utbrudd av arbeiderklassens motstand mot flere tiår med fallende reallønner, sviktende sosiale betingelser og angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter. Den australske økonomien er dypt sårbar for nok en global finanskrise, eller for den del Kinas gjengjeldende handelstiltak for Canberras støtte til Washington.

Forsøket på å løfte frem Dutton er del av et pågående forsøk, støttet av deler av styringsklassen og de Rupert-Murdoch-eide mediene, på å omforme Det liberale partiet til en Trump-type ekstremt høyreorientert bevegelse. Siktemålet for Dutton-fløyen, som inkluderer den tidligere statsministeren Tony Abbott, er å forvirre deler av befolkningen med nasjonalisme og antiinnvandrer-fremmedhat, samtidig som de forsøker å smi en base til støtte for amerikansk-australsk militarisme mot Kina, og politi-stat-undertrykking av arbeiderklassen.

I brede termer er det ekstreme høyre i Australia en parallell til Trumps «alt-right» [«alternativ høyre»] i USA og til rekken av ultra-høyre og nyfascistiske partier som har kommet til prominens i Europa.

Andre deler av styringsklassen, personifisert av Turnbull – en millionær og forhenværende handelsbankmann – frykter de potensielt katastrofale implikasjonene for kapitaliststyre av å foreta et slikt skifte. De er alarmert over at det splittende og rasistiske programmet til ytrehøyrefløyen vil ytterligere radikalisere arbeidere og ungdommen, som allerede forflytter seg til venstre i opposisjon mot det stadig bredere gapet mellom de superrike og arbeiderklassen.

Turnbull fortalte en mediekonferanse i går at kuppet mot ham var «et meget bevisst tiltak for å trekke Det liberale partiet lenger til høyre». Han gikk videre og erklærte: «Realiteten er at en minoritet på partirommet, støttet av andre utenfor parlamentet, har forsøkt å mobbe og skremme andre til å foreta dette lederskapskiftet som de søker.»

Foretaksmedier tolket disse kommentarene som en referanse til strengt konservative antiTurnbull-stemmer i Murdoch-mediene, inkludert Sky TV og Sydneys Radio 2GB. Han kan imidlertid gjerne ha referert tilslørt til intervensjoner fra Washington eller fra de australske etterretningstjenestene.

Blant de som har ledet stormløpet mot Turnbull har det vært figurer som er tett assosiert med amerikansk-tilknyttede militær- og etterretningskrefter, som for eksempel eks-militærkommandørene Senator Jim Molan og Andrew Hastie, som er styreleder for parlamentets Etterretningskomité. I løpet av de siste to årene har en rekke nøkkelfigurer i den amerikanske styringseliten – James Clapper, forhenværende direktør for Den nasjonale etterretningen, forhenværende presidentkandidat Hillary Clinton og USAs visepresident Mike Pence – besøkt Australia for å insistere på at Canberra forblir fullstendig forpliktet til Washington geostrategisk konfrontasjon med Kina.

Siden han inntok embetet i 2015 har Turnbull gjort alt for å forsikre først Obamas Hvite hus og deretter Trumps, om hans usvikelige troskap til den amerikanske militær- og sikkerhetsalliansen, som den australske styringseliten har stolt på siden siden andre verdenskrig. Det måtte han gjøre fordi han i 2011, da han var i opposisjon, anklaget forhenværende statsminister Julia Gillards Labor-regjering for å gå for langt i å tegne seg for Obamas militære og strategiske «pivot to Asia» [vippe] for å konfrontere Kina, som blant annet innebar å være vertskap for amerikanske marinesoldater i Darwin.

Videre var Turnbull klar over at Gillards forgjenger Kevin Rudd ble fjernet i 2010 av fraksjonstungvektere innen Labor Party og fagforeningene, i samspill med den amerikanske ambassaden, fordi Rudd hadde foreslått at Washington burde gjøre tilpasninger til det fremvoksende Kina.

Tidligere denne måneden holdt imidlertid Turnbull en tale som ikke kan ha gledet den amerikanske styringseliten. Han sverget sin besluttsomhet for å opprettholde et «veldig dypt» og styrkende forhold til Kina – som er kilde til lukrative profitter for gruveselskaper, agribusinesser og universiteter. Trekket mot Turnbull møtte så visst ikke opposisjon i Washington, men heller stilltiende godkjenning.

Som en indikasjon på hvor mye som står på spill truet Turnbull sine kolleger med at han umiddelbart ville frasi seg sin plass i parlamentet dersom han ble erstattet av Dutton, og dermed oppheve regjeringens én-seters flertall, som muligens vil tvinge frem et tidlig valg. Han har ennå ikke indikert om han følger opp den trusselen, gitt at Morrison vant ledelsesavstemmingen.

Morrison – en forhenværende eiendoms- og turistdirektør – ble støttet av Turnbulls tilhengere og av finanseliten. Lederartikkelen i dagens Australian Financial Review sa at Morrison syntes å være Det liberale partiets «beste håp om å føre partiets krigsførende fraksjoner sammen» og kontrollere den «sydende» velgerharmen etter «at fire statsministerhoder rullet på åtte år».

En annen faktor i Morrisons seier kan godt ha vært Turnbulls siste-øyeblikk-bud for å blokkere Dutton, ved å insistere på at Solicitor-General Stephen Donaghue – den føderale regjeringens øverste juridiske representant – rådgir Det liberale partiet innen klokka 8:30 fredag den 24. august angående påstandene om at Dutton ikke er konstitusjonelt kvalifisert til å sitte i parlamentet fordi han og hans kone kontrollerer barnehager som mottar statsstøtte.

Donoghues mindre enn helt klare råd var at Dutton var «ikke ute av stand til å sitte», men det var «en viss risiko» for at Høyesterett kunne beslutte mot ham.

Morrison, selv en dypt høyreorientert figur, vil forsøke å bygge bro mellom Dutton-Abbott-fraksjonen og Turnbull-fløyen som representerer de mektigste, globalt forbundne finansielle businessinteressene. Som innvandringsminister initierte Morrison «Operation Sovereign Borders» [Operasjon suverene grenser] for militært å avvise flyktningebåter. Som sosialminister kuttet han velferdsutgiftene. Promovert til finansminister av Turnbull har han presidert over innstramminger og tiltak for å presse gjennom massive skattereduksjoner for foretak.

Uansett hvilke overtyrer Morrison måtte gjøre for å oppnå «enhet» etterlater den smale marginen i ledelsesavstemmingen ingen tvil om at uroen som omsvøper koalisjonen vil fortsette, hvilket øker muligheten for en splittelse av Det liberale partiet. Mens Dutton mislyktes i forsøket på å overta ledelsen vil hans fraksjon søke å diktere regjeringens politiske agenda som prisen for sin angivelige lojalitet. Den vil avvente sin tid og sannsynligvis lansere en utfordring mot Morrison ved første anledning.

Krisen som rir Det liberale partiet kan godt bane vei for en retur av en Labor-regjering. Enhver slik regjering, ledet av Bill Shorten – den forhenværende fagforeningssjefen og nøkkelministeren for både Rudd og Gillard – ville ikke være mindre forpliktet enn en Koalisjon-regjering til den amerikanske alliansen, og til å pålegge den styrende kapitalistklassens krav, inkludert å piske opp nasjonalistisk og antiinnvandrer-xenofobi som et middel til å splitte arbeiderklassen.