To utsagn stikker ut i all den ros og heder alle deler av det politiske etablissementet utgyter for den republikansk senatoren John McCain, som døde sist lørdag.
Det første var fra Vermont-senator og tidligere presidentkandidat Bernie Sanders, som tvitret: «John McCain var en amerikansk helt, en mann av anstendighet og ære, og min venn. Han vil bli savnet, ikke bare i det amerikanske Senatet, men av alle amerikanere som respekterer integritet og uavhengighet.»
Det andre var fra DSA-medlemmet [Demokratic Socialists of Amerca - Amerkas demokratiske sosialister] og New-York-kongresskandidaten Alexandria Ocasio-Cortez, som tvitret: «John McCains arv representerer et uovertruffent eksempel på menneskelig anstendighet og amerikansk tjeneste. Som praktikant lærte jeg mye om menneskelighetens makt i regjering, gjennom hans dype vennskap med Senator Kennedy. Han betydde så mye, for så mange. Mine bønner er med hans familie.»
Sammen med sin tweet postet Ocasio-Cortez lederartikkelen fra Washington Post om McCains død, «John McCain, den uerstattelige amerikaneren», som roste McCain for hans arbeid med «nasjonalt forsvar og avskrekning av utenlandsk aggresjon» og for «[å ha hevet seg] over partipolitikk for å forfølge det han oppriktig så som den nasjonale interessen.»
Man er tvunget til å spørre, hva er det disse to individene som presenterer seg som figurer til venstre, og til og med som sosialister, snakker om? Hva er McCains arv av «menneskelig anstendighet og amerikansk tjeneste?» Hva gjorde ham til en «amerikansk helt»?
Var det hans menneskelige anstendighet som ble stilt til skue da han slapp bomber på det vietnamesiske folket, eller da han var en av de tidligste støttespillerne for invasjonen av Iraq i 2003 som førte til at en million mennesker døde? Var det hans heltemot som kom til uttrykk i hans oppfordring til bombingen av Iran, hans besøk til de islamske fundamentalistorganisasjonene som var spydspissen i den CIA-støttede borgerkrigen i Syria, eller i hans krav helt til sin siste dag for høynet aggresjon mot Russland?
Lista over land McCain oppfordret til bombing av er lang, og det er ingen krig USA har iverksatt som han ikke støttet. Politiske posisjoner har konsekvenser og McCain hadde mange hundre tusen menneskers blod på sine hender. En ekte sosialist ville ikke ha priset hans «menneskelige anstendighet», men ville ha krevd, var han fortsatt i live, at han skulle tiltales for krigsforbrytelser.
Ocasio-Cortez’ og Sanders’ hyllest av McCain er en kalkulert politisk beslutning. Den avslører alt om Det demokratiske partiets politikk, og den spesielle rollen disse figurene og de organisasjonene som fremmer dem spiller.
For Sanders del står hans solidaritetserklæring med McCain som en direkte videreføring fra hans egen valgkampanje for Det demokratiske partiet i 2016. Sanders proklamerte sin støtte til Obama-administrasjonens utenrikspolitikk, inkludert dens kriger i Midtøsten, og sa at en Sanders administrasjon ville benytte spesialtropper [Special Forces] og drone-angrep – «alt dét og mer». Etter at Sanders tapte primærvalgene og nominasjonen godkjente og støttet han Hillary Clintons kandidatur, og forsøkte å kanalisere den sosiale motstanden som var reflektert i støtten for hans kampanje inn bak militær-etterretnings-etablissementets kandidat.
Hva angår Ocasio-Cortez er hennes utvikling et eksempel på den generelle regelen om borgerlig politikk at jo dypere krisen er, jo raskere blir politiske tendenser og enkeltpersoner avslørt for hvem de egentlig er. Det er bare to måneder siden Ocasio-Cortez beseiret den sittende demokraten Joseph Crowley i primærvalget for det 14. kongressdistriktet i New York.
Hvor raskt har ikke denne «sosialisten» flyttet seg til å uttrykke sin troskap til etablissementets borgerlige politikk! Hun har tatt trekk for å distansere seg og avstå fra enhver tilknytning til sosialisme, rygget vekk fra sin tidligere kritikk av Israel, lovet sin støtte til «grensesikkerhet», stått ved Sanders’ side der han har gått god for demokratenes antiRussland-kampanje, og pøser nå uberettiget og smiskete ros over en av de mest reaksjonære krigshisserne i amerikansk politikk. Og enda er det to måneder igjen til valget.
Da Ocasio-Cortez vant primærvalget skrev World Socialist Web Site at «enhver som mener at hennes seier markerer et skifte til venstre for Det demokratiske partiet bør advares, uten omsvøp: Legg bånd på entusiasmen! DSA kjemper ikke for sosialisme, men for å styrke Det demokratiske partiet, et av de to vesentlige kapitalistpartiene i USA.»
Ocasio-Cortez’ kommentarer har blitt kritisert av mange som støttet hennes kampanje. Imidlertid må de som har blitt tiltrukket av DSA, basert på inntrykk av at det er en sosialistisk eller en antikrig-organisasjon, trekke de nødvendige konklusjonene.
Det demokratiske partiet er engasjert i en voldsom høyreorientert kampanje i sin konflikt med Trump-administrasjonen. Fokuset er ikke på Trumps fascistiske politikk eller hans egen krigshissing, men på kravet om at Trump ikke er tilstrekkelig forpliktet til krig i Midtøsten og aggresjon mot Russland. Demokratene har benyttet McCains død som del av en kalkulert strategi, og hever ham – sammen med figurer som tidligere CIA-direktør John Brennan – opp som politiske helter.
Sammen med foretaksmediene og Det republikanske partiets etablissement søker de å bruke McCains død som en mulighet til å flytte den offentlige opinionen til fordel for krig og politisk reaksjon.
I 2018-midtperiodevalgene stiller demokratene, som WSWS har dokumentert, med et uovertruffent antall tidligere etterretnings- og militæroperatører som kandidater. Promoteringen av grupper som DSA er en integrert del av denne strategien. Socialist Equality Party bemerket i resolusjonen som ble vedtatt på kongressen i forrige måned: «Politikken til ‘CIA-demokratene’ er ikke er i konflikt med, men korresponderer snarere med den øvre middelklassens pseudo-venstrepolitikk, slik den uttrykkes av organisasjoner som Amerikans demokratiske sosialister (DSA) og Den internasjonale sosialistiske organisasjon (ISO).»
Rollen for Ocasio-Cortez, Sanders, DSA og ISO er å gi en «sosialistisk» etikett til politikk som er helt i tråd med Den demokratiske partiets høyreorienterte, militaristiske og imperialistiske karakter.
Eleveringer av DSA representerer ikke en bevegelse i retning sosialisme, men snarere styringsklassens defensive reaksjon mot det de oppfatter som en eksistensiell fare. Den foretaks-finansielle eliten er vel inneforstått med meningsmålingene som viser økende støtte for sosialisme og motstand mot kapitalisme blant arbeidere og særlig blant unge. DSA blir derfor promotert av mediene (New York Times publiserte nok en prominent artikkel på søndag som blåste opp Ocasio-Cortez og DSA), samtidig som at ekte venstre- og antikrig-publikasjoner, fremfor alt World Socialist Web Site, konfronterer stadig mer direkte former for Internett-sensur.
Politikken til DSA og det bredere pseudo-venstre har langt mer til felles med McCains politikk enn den har med ekte sosialisme. Det kan ikke være noe spørsmål om hvilken rolle disse organisasjonene ville spille om de kom til maktposisjoner. En liknende utvikling har die Linke [partiet Venstre] allerede gjennomgått i Tyskland, der det har implementert innsparingstiltak og fremmet antiinnvandrerpolitikken til ytrehøyrepartiet AfD, og Syriza [Koalisjonen av det radikale venstre] i Hellas, som siden partiet kom til makten i 2015 har implementert de brutale tiltakene som de europeiske bankene krever.
Socialist Equality Party kjemper for å organisere arbeidere og ungdom på grunnlag av et sosialistisk program. Det betyr ikke milde og uoppriktige reformistiske krav for å gi dekke for Det demokratiske partiets høyreorienterte militaristiske politikk, men mobiliseringen av arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, for kapitalismens revolusjonære omveltning. Byggingen av en slik bevegelse må baseres på avsløringen av og kampen mot figurer som Ocasio-Cortez og Sanders, og den bedragerske politikken de representerer.