Det er nå klare indikasjoner på at stupet i verdi for argentinske peso og tyrkiske lira de siste ukene er de hittil mest grafiske uttrykk for en krise med globale implikasjoner under utvikling i de fremvoksende markedene.

Argentina er fortsatt i stormens øyne der nødtiltak, deriblant hevingen av bankrenta til 60 prosent, intervensjon fra Det internasjonale pengefondet [IMF] og forpliktelser til å iverksette ytterligere innstrammingstiltak, ikke har klart å stagge kapitalflukten.

De sosiale konsekvensene er umiddelbart synlige. En stor universitetsstudie har rapportert at den på forhånd utarmede kjøpekraften til landets pensjonister har falt med minst 30 prosent siden president Mauricio Macri kom til makten på slutten av 2015 og nå er nede på det nivå den var ved sammenbruddet av landets økonomi i 2001. Ytterligere angrep blir nå rettet mot stadig bredere deler av befolkningen, som svar på den siste kollapsen.

Fallet i den tyrkiske lira har avtatt noe de siste dagene. Men det kan når som helst bli presserende igjen om ikke sentralbanken handler for å heve renta på sitt møte neste torsdag.

Valutakaoset sprer seg nå over spekteret av fremvoksende markeder [EM – emerging markets], med én aksjemarkedsindeks for disse landene som er mer enn 20 prosent ned siden januar og på vei inn i «bear market»-terreng [lang nedadgående trend].

I går falt den indonesiske rupiah og ved børsslutt var den på sitt laveste nivå siden Asia-krisen i 1998. Landets aksjemarked hadde sin verste dagen på to år, med et fall på 3,8 prosent, mens avkastningen for statsobligasjoner steg til 8,49 prosent, som er den høyeste siden januar 2016. Indonesia, som har blitt beskrevet som det nærmest sammenlignbare til Argentina og Tyrkia i Asia-regionen, har kommet under økonomisk press på grunn av sin dollargjeld og underskuddet på betalingsbalansen [current accounts].

I Filippinene falt landets peso til sitt laveste nivå på 12 år mot amerikansk dollar, med bekymringer over inflasjonen og konsekvensene av en videre styrkning av dollaren.

Sør-Afrikas rand har falt til sitt laveste nivå på to år etter offentliggjøringen av data som viser at landet opplevde to påfølgende kvartaler med negativ vekst i første halvår. Totalproduksjonen i det mest industrialiserte av de afrikanske landene sør for Sahara falt med 0,7 prosent i andre kvartal, etter en nedgang på 2,6 for de tre første månedene av året.

Den meksikanske pesoen har også kommet under press, ikke minst på grunn av usikkerhet om fremtiden for Den nordamerikanske frihandelsavtalen [NAFTA].

Mens spesielle anliggender gjelder for hvert av disse landene er fallet i valutaene et produkt av den styrkende amerikanske dollaren og hevingen av rentene, som begynner å suge kapital tilbake til amerikanske markeder og skaper likviditetsproblemer i dollar.

Dette er kombinert med økningen av usikkerhet, spesielt for råvareeksporterende land, som følge av USAs eskalering av handelskrigstiltakene mot Kina. Trump-administrasjonen er klar for å annonsere planer om innføring av tolltariffer på kinesiske varer for en verdi av ytterligere $ 200 milliarder i tillegg til tariffene allerede pålagt varer for $ 50 milliarder, muligens inneværende uke.

Financial Times rapporterte denne uka kommentarer fra det franske finansselskapet Société Générale, der analytikere spurte: «Kan EM-landene bla om og få igjen balansen etter angrepet i august? Forventningene er lave, og enda mer bekymringsfullt, hvis man ser på valutaer [som den australske dollaren] eller på europeiske aksjer, ser man sprekkdannelser i G10, der bekymringer over handel og vekst som følge av at tilstrammende forhold i EM-landene slår inn.»

Denne uka publiserte Bloomberg en betydelig rapport av den kjente finansanalytikeren Satyajit Das, som advarer for hva han kalte en «lærebok-krise i fremvoksende markeder», der stor gjeld er kombinert med en innenlandsk kredittboble, uøkonomiske prosjekter, finansspekulasjon, avhengighet av råvareeksport og utilstrekkelige valutareserver.

Han kommenterte at basert på disse kriteriene omfatter «antallet fremvoksende markeder i faresonen langt flere land enn Tyrkia og Argentina».

Den mest slående indikasjonen referert i rapporten på en krise under utvikling er eskaleringen av gjeldsbyrdene. Samlet gjeld for EM-landene økte i løpet av 10 år fra $ 21 billioner (145 prosent av BNP) i 2007 til $ 63 billioner (210 prosent av BNP) i 2017. I samme periode er disse landenes gjeld i utenlandsvaluta doblet til anslagsvist $ 9 billioner, med Kina, Indonesia, Malaysia, Sør-Afrika, Chile, Mexico, Brasil og noen østeuropeiske land påselet en gjeld i utenlandsvaluta på mellom 20 og 50 prosent av BNP.

Analytikeren Das bemerker at EM-låntakere totalt må tilbakebetale eller refinansiere utenlandsgjeld på $ 1,5 billioner i i 2019 og samme beløp for 2020, og at «mange ikke har stor nok inntjening til å oppfylle disse forpliktelsene».

Kombinert med en strammere global likviditet, som følge av rentestigninger i USA og spenninger som følge av handelskonflikter, vil «svakheter i realøkonomien og det finansielle systemet gjensidig fôre hverandre i en ond syklus».

Mens situasjonen vanligvis beskrives som en «EM-krise» er dette begrepet ikke så rent lite misvisende, da krisens opprinnelse ligger i hjertet av det finansielle systemet, og ikke i systemets ekstremiteter.

I årene etter utbruddet av den globale finanskrisen i 2008 pumpet US Federal Reserve [den privateide sentralbanken] – etter først å ha kausjonert ut bankene og finanshusene – billioner av dollar inn i finansmarkedene, og tilgjengeliggjorde ultra-billige penger, som dermed gjorde det mulig å fortsette spekulasjonen som hadde forårsaket krisen.

Med rentene i USA og i andre vesentlige økonomier på historiske lavnivå flommet penger fra banker og investeringsfond til de fremvoksende markedene, der ratene var høyere. Nå blir disse pengene trukket tilbake til USA der rentene nå begynner å stige.

Dette skjer under forhold der den potensielle volatiliteten [ustabiliteten] i det globale finanssystemet i løpet av de ti årene siden finanskrisen har steget til nye høyder, som resultat av den raske økningen i bruk av databaserte handler, som akselererer hastigheten for flyttingen av massive fond inn og ut av markeder.

Forretningskanalen CNBC rapporterte denne uka om en analyse utført av Marko Kolanovic, en av JPMorgan Chases ledende finansanalytikere, som advarte for at en ny finanskrise kunne ta form av «flash crash» [brå sammenbrudd], som for eksempel intra-dag-fallet på 1.600 punkter på Wall Street i februar.

Så langt har slikt kaos skjedd under betingelser av økonomiske ekspansjon i USA, mens «det nye markedet» har ikke blitt testet under en resesjon. Under slike forhold kunne det bli et rush for å selge, som fjerner likviditet og fører til et fossefall av stupende priser.

«Plutselig er hvert eneste pensjonsfond i USA sterkt underfinansiert, investorer i detaljhandelen får panikk og selger, mens enkeltindividene holder på pengene sine,» sa han.

Han konkluderte, der han pekte på de sosiale og politiske konsekvensene, med at: «Den neste krisen vil også sannsynligvis føre til sosiale spenninger som de vi så for 50 år siden, i 1968.»

Kaoset i de fremvoksende markedene og deres tilknytninger til storbanker og investeringshus er en sikker indikasjon på at ingen av motsetningene i det globale finanssystemet som eksploderte i 2008 har blitt overvunnet. Faktisk har politikken til de vesentlige kapitalistregjeringene og sentralbankene bare skapt en ny rekke finansielle krutt-tønner.