Utbrudd av borgerkrigsammenstøt i Libya

Av Marianne Arens
10 September 2018

En skjør våpenhvile råder nå i den libyske hovedstaden Tripoli etter harde kamper i forrige uke. Byens flyplass Mitiga er stengt mens kamphandlingene fortsetter på sørsiden av byen.

Konflikten som brøt ut mellom væpnede militser den 27. august ble utkjempet med stridsvogner og tungt artilleri. Hele nabolag gikk opp i flammer. De lokale helsemyndighetene rapporterte 63 døde og 171 skadde. Anslagsvis 2.000 mennesker har blitt fordrevet fra sine hjem og skjebnen til ca. 8.000 flyktninger innesperret i leirene i Tripoli er fortsatt usikker.

Den siste runden av borgerkrigstridigheter understreker imperialistmaktenes nykoloniale ambisjoner. EU og USA har reagert med bekymring på kampene i landet, som er deres inngangsport til Afrika og tilgangen til store olje- og gassressurser. EU er spesielt foruroliget for fremtiden for Fayez-al-Sarraj-marionettregimet, som de setter sin lit til for å holde flyktninger ute av Europa.

Kampene i Tripoli har også gjenopplivet vedvarende konflikter mellom Italia og Frankrike og har ikke bare forverret de politiske interessene til regjeringene i Roma og Paris, men også rivaliseringen mellom Eni og Total, de repektive landenes største olje- og energiselskaper. Libya har de største olje- og gassfeltene i Afrika, som regnes som de niende største i verden.

Eni har hatt aktive operasjoner i den tidligere italienske kolonien siden 1959 og hadde en kvasi-monopolstilling i den libyske olje- og gassektoren før den NATO-ledede omveltningen av Gaddafi i 2011. Siden da har Total forsøkt å overgå Eni, der hvert selskap støtter forskjellige militser i sin higen etter forrang innen olje- og gassvirksomheten.

Den italienske innenriksministeren Matteo Salvini, som er leder for ytrehøyrepartiet Lega, har åpent anklaget Frankrike for å være ansvarlig for kaoset i Libya. «Åpenbart er det noen bak dette,» sa Salvini til journalister den 4. september, « ... noe slikt skjer ikke ved en tilfeldighet.» «For nasjonale økonomiske interesser truer de som står bak ... stabiliteten i hele Nord-Afrika og dermed også Europa» fortsatte Salvini, og la til: «Spør Paris!»

Den italienske forsvarsminister Elisabetta Trenta (Femstjernerbevegelsen - M5S) skyldte også på Frankrike for den væpnede konflikten. «Det kan ikke benektes at Libya er i denne situasjonen i dag fordi noen i 2011 satte sine egne interesser over libyernes og over hele Europas,» skrev hun på Facebook. «Frankrike har et ansvar, vi kan ikke ignorere det.»

I flere måneder har den italienske regjeringen anklaget den franske presidenten Emmanuel Macron for å ha grepet inn i Libya uten å konsultere sine EU-partnere. På slutten av mai i år inviterte Macron to av maktkontrahendene, Sarraj og general Khalifa Haftar, til Paris for å enes om en plan for det libyske parlamentsvalget kommende desember. Den italienske regjeringen – som betrakter Libya som sin koloni-bakgård – ser på Macrons initiativ som uakseptabel innblanding.

I motsetning til Italia jobber Frankrike tett med general Haftar, som representerer det alternative parlamentet i Tobruk. Den libyske frigjøringshæren LNA, anført av Haftar, kontrollerer mesteparten av oljeområdene på den nordøstlige kysten av Libya. Haftar har også støtte fra regionalmaktene Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), mens Qatar, Iran og Tyrkia støtter «enhetsregeringen» ledet av Sarraj i Tripoli, som FN har anerkjent.

Salvini satser også på Sarraj, fordi han trenger den libyske kystvakten som en styrke til å forsegle Middelhavet fra flyktninger. Nylig undertegnet Italia en allianse med enhetsregeringen om å forsyne kystvakten med våpen, logistikk og havgående båter verdt flere millioner euro.

Italia har siden 2014 utvidet sin militære tilstedeværelse i Libya. I dag opprettholder den italienske hæren en enhet på 350 tropper i Misrata, der oppdraget offisielt er å sikre et militærhospital, mens mandatet fra den italienske regjeringen i virkeligheten er å «beskytte visse følsomme områder i Libya, inkludert oljebrønnene». Hæren har også som oppgave å trene den libyske kystvakten til å forhindre innvandrere fra å nå Europa, med alle tilgjengelige midler.

Konfliktene mellom Frankrike og Italia går tilbake til NATO-krigen mot Libya for syv år siden. Den gangen tilintetgjorde NATO den fungerende statstrukturen i Libya og drepte brutalt landets leder Muammar al-Gaddafi. Siden den gang har landet blitt kastet ut i kaos og borgerkrig.

Italia avviste i utgangspunktet NATO-intervensjonen anført av Frankrike, USA og Storbritannia. Den italienske statsministeren da var Silvio Berlusconi, som hadde inngått en samarbeidsavtale med Gaddafi i 2008. Den traktaten innebar en elendig kompensasjon for de historiske forbrytelsene som var resultat av Italias kolonistyre, samtidig som den garanterte den italienske oljeindustrien privilegerte handelsforbindelser med Tripoli. Gaddafi lovet også å forhindre afrikanske flyktningers flukt til Europa.

I løpet av krigen endret imidlertid Italia sin holdning, for ikke å ende opp tomhendt når det var tid for fordelingen av krigsbyttet. Landet stilte logistisk støtte og missilutskytningsramper på Sicilia til rådighet for krigen. Ikke desto mindre beskylder italienske politikere fortløpende Frankrikes rolle i 2011-krigen for å være opphavet for Italias flyktningekrise. Roberto Fico (M5S), den italienske parlamentspresidenten, beskrev den libyske situasjonen som et «alvorlig problem vi fikk servert av Frankrike».

For sin del har den tyske regjeringen for øyeblikket ingen interesse av en intra-europeisk konflikt. Den 5. september forsøkte den tyske utenriksministeren Heiko Maas å forfølge en politisk kurs for tilrettelegging for ro og orden i Libya: «Våpnene må tie, enhver ny eskalering må unngås,» lød en erklæring fra utenriksdepartementet i Berlin.

Dette betyr ikke at Tyskland holder seg utenfor det nykoloniale løpet mot Afrika. Tvert imot så forsøker Tyskland, som del av sin utenriks- og sikkerhetspolitiske reversering, å korrigere «feilene» fra sin utenrikspolitikk i 2011 – dvs. at de ikke deltok i den libyske krigen. Berlin har nå til hensikt å bygge opp sin militære tilstedeværelse i Afrika. For tiden er Bundeswehr utplassert i land som omgir Libya – i Mali, Marokko, Tunisia, Sudan, Sør-Sudan og på Middelhavet.

USA forbereder også for nye militærintervensjoner i Nord-Afrika. I ørkenbyen Agadez i Niger – et knutepunkt for de nomadiske tradisjonbaserte Tuareg-stammene – utvider US Air Force sin base Niger Airbase 201, for droner og kampfly. Fra baser i Italia har amerikanske jagerfly jevnlig bombet Libya i senere år.

Tysklands største økonomiske rival i Afrika er imidlertid Kina. Folkerepublikken har blitt den største investoren i Afrika og bekjentgjore for få dager siden nye investeringer for flere milliarder dollar på et Afrika-toppmøte i Beijing, der statsledere fra så godt som alle afrikanske land deltok.

Tysklands kansler Angela Merkel (Den kristelig-demokratiske union - CDU) besøkte nylig flere afrikanske land og lovet dem tysk bistand for industrialisering og infrastruktur. I Sahel-landene bidrar Bundeswehr og Frankrike til byggingen av den nye G5 Sahel Resilience Force, som har rundt 5.000 soldater stasjonert i Mali, Mauritania, Niger, Tsjad og Burkina Faso.

Av disse grunner favoriserer det tyske borgerskapet en forent EU-posisjon angående Libya. En «bærekraftig løsning» kan bare oppnås «under FNs regi» står det i en uttalelse fra utenriksdepartementet i Berlin. FN er imidlertid langt fra å løse problemene i Libya.

Den 5. september sa Ghassan Salamé, FNs spesialutsending til Libya, i en videomelding at «bare en fasade av ro» råder i Tripoli og at den libyske hovedstaden er «på randen av en fullskala krig». Han forlangte at den FN-støttede Sarraj-regjeringen endelig implementerer sikkerhetsbestemmelsene fastlagt i Skhirat-avtalen fra 2015 og avvæpner alle militser.

Sarraj-marionettregimet mangler imidlertid midler til å kunne gjøre det. Siden Gaddafi-omveltningen for sju år siden har landets militærstyrker blitt oppsplittet og er i hendene på rivaliserende militser, som har plyndret alt som var igjen av Gaddafi-staten. De kontrollerer oljefeltene og de økonomiske fasilitetene, krever beskyttelsespenger, opererer mordskvadroner, administrerer de mange fengslene og flyktningleirene og tilbyr sine tjenester til varierende imperialistmakter for store summer i utenlandsk valuta.

De siste opptøyene brøt ut da den 7. Tarhuna-brigaden invaderte Sør-Tripoli. Denne brigaden, som opprinnelig ble grunnlagt av kong Idris Senussi og som også tjente Gaddafi, teller fortsatt en rekke Gaddafi-lojalister blant sine offiserer. Da Sarraj-regjeringen prøvde å kutte dens budsjett i august, slo brigaden tilbake og hevdet at den ønsket å gjøre opp med det korrupte militskartellet som den tidligere hadde tilhørt.

Den 7. brigaden ble til slutt slått tilbake av støttetropper fra Misrata. Ikke mindre enn fire forskjellige militser er for tiden aktive i Tripoli.

Disse militsene har et strupetak på Libya og fordømmer befolkningen til ufattelig fattigdom og mangel på alle utsikter. I landet hvor tilgangen til skoler og sykehus var gratis, er det nå ikke engang garanti for rent drikkevann, elektrisitet eller et fungerende kloakksystem. Mange matvarer og grunnleggende basisvarer er bare tilgjengelige på det svarte markedet og til uhørte priser.