Perspective

Venezuela og amerikansk imperialismes hykleri

Tirsdag den 11. september er 45-årsmarkeringen for en av de blodigste og mest tragiske hendelsene i den andre halvdel av det tjuende århundre: Det USA-støttede, fascistiske militærkuppet som åpnet opp for et kvart århundre av politistatdiktatur i det søramerikanske landet Chile.

Titusenvis av chilenske arbeidere, studenter og venstreorienterte intellektuelle ble samlet opp, fengslet, torturert og myrdet på ordre av en militærklikk anført av general Augusto Pinochet. Pinochet-regimet utførte disse forbrytelsene i det tetteste samarbeid med Nixons Hvite hus, Central Intelligence Agency (CIA) og Pentagon.

Det som hadde vært en situasjon med enormt revolusjonært potensial, preget av arbeidernes massemobiliseringer, streiker og fabrikkokkuperinger, ble omgjort til et blodig nederlag, et mareritt av drap og undertrykking. Det var takket være forræderiene fra Salvador Allendes Folkefront-regjering støttet av det stalinistiske chilenske Kommunistpartiet, som forsøkte å undertrykke de chilenske arbeidernes offensiv og brakte general Pinochet inn i Allendes regjeringskabinett.

At disse forbrytelsene ikke bare er en beklagelig arv fra en lenge svunnen fortid ble fastslått av to begivenheter i løpet av de siste to ukene.

Den første var den 94 år gamle Henry Kissingers hylling og lovprising av den republikanske senatoren John McCain ved hans begravelse. Kissinger er Amerikas fremste overlevende krigsforbryter. Som nasjonal sikkerhetsrådgiver og som utenriksminister under Richard Nixon var Kissinger nært involvert i både planleggingen av det chilenske kuppet og i den støtten Washington ga til de grusomhetene som ble gjennomført av Pinochet. Det var Kissinger som kom med det beryktede utsagnet: «Jeg forstår ikke hvorfor vi må stå og se et land bli kommunistisk på grunn av den egne befolkningens uansvarlighet.»

Den andre utviklingen var New York Times publisering på lørdag av en rapport om at amerikanske representanter fra høsten 2017 og til begynnelsen av i år gjentatte ganger møtte en gruppe venezuelanske militæroffiserer som søker amerikansk støtte for omveltningen av president Nicolas Maduros regjering.

Ifølge Times-beretningen var det var en offentlig uttalelse fra president Donald Trump i august i fjor der han luftet tanken om et amerikansk «militært alternativ» i Venezuela, som «oppmuntret opprørske venezuelanske militæroffiserer til å kontakte Washington»,.

Det var der han sto med med sin tidligere utenriksminister Rex Tillerson ved sin side – den forhenværende toppsjefen for ExxonMobil, som er etterfølgerforetaket for det konsernet som lenge dominerte Venezuelas oljeproduksjon – at Trump erklærte: «Venezuela er ikke så veldig langt unna, og folket lider. De dør. Vi har mange alternativer for Venezuela, inkludert et mulig militært alternativ, om nødvendig.»

Det har siden blitt klart at Trumps offentlige ytring så langt fra var en tilfeldig tirade, men at det reflekterte interne diskusjoner der han presset medhjelperne sine for planer om en amerikansk invasjon av Venezuela, et alternativ som han også diskuterte privat med utvalgte latinamerikanske statsoverhoder på sidelinjen av åpningssesjonen for FNs Generalforsamling for et år siden.

At dette har forblitt Washingtons politikk ble ytterliger klart i en tale Tillerson holdt i februar, der han påkalte den lange og blodige historien av USA-støttede kupp, fra omveltningen av Guatemalas Arbenz i 1954, til fjerningen av Goulart-regjeringen i Brasil et tiår senere, til Pinochet-kuppet i Chile, til det aborterte kuppet mot Venezuelas Hugo Chavez i 2002 og til Honduras-kuppet støttet av Obama-administrasjonen som veltet Manuel Zelaya i 2009.

Tillerson forklarte at «i Venezuela og de sydamerikanske landene er det mange ganger sånn at militæret er endringsagenten, når ting går så dårlig og lederskapet ikke lenger tjener folket.»

I Venezuela, som i alle landene før det, er ikke Washingtons bekymring hvorvidt regjeringen handler for å «tjene folket», men om den er tilstrekkelig underdanig til amerikanske utenrikspolitiske interesser og de amerikanske bankenes og konsernenes globale profittdriv.

Om amerikanske tjenestemenn bestemte seg for ikke å gi materiell støtte til de venezuelanske offiserene som først gjorde sine tilnærmelser i fjor, så var det fordi de mente at disse herrene ikke hadde kompetansen eller det nivå av støtte innen militæret som var nødvendig for å gjennomføre et vellykket kupp.

Den dypt korrupte militærkommandoen har vært en hovedstolpe for den borgerlige nasjonalistiske regjeringen som fremkom under den avdøde Hugo Chavez og som videreføres under Maduro. Den har beriket seg til og med mens arbeiderklassen har sett sin levestandard bli desimert. Washingtons strategi er å bringe landets økonomi til en slik tilstand av sammenbrudd at militæret blir drevet til å styrte regjeringen for å forsvare sine egne interesser, og voldelig undertrykke de fattige massene og etablere et regime helt underordnet amerikanske interesser.

Tirsdag markerer også at det er 17 år siden terrorangrepene den 11. september mot New York City og Washington, som krevde nesten 3.000 menneskers liv. Seremoniene som markerer årets jubileum vil være de mest nedtonede hittil. Det kommer i kjølvannet av et annonsert skifte i USAs nasjonale forsvarsstrategi fra den «globale krigen mot terror» til forberedelsen for «stormakt»-konfrontasjon – det vil si krig med atomvåpenbestykkede Russland og Kina – og under forhold der det amerikanske militæret og CIA opererer i en de facto allianse med al-Qaida i Syria, Jemen og andre steder.

USAs intervensjon i Venezuela er drevet av denne uttalte strategien om «inter-stat strategisk konkurranse», særlig av konflikten med Beijing over Kinas økende innflytelse i Latin-Amerika, som Washington lenge har betraktet som «sin egen bakgård».

Maduro-regjeringens sementering av tettere økonomiske bånd med både Kina og Russland vurderes som en undergraving av pådrivet for amerikansk imperialistisk hegemoni i Latin-Amerika og som en trussel for amerikanske energikonglomeraters interesser i et land som sitter på verdens største kartlagte oljereserver.

Kina har i løpet av det siste tiåret tilgjengeliggjort mer enn $ 50 milliarder til Venezuela gjennom olje-for-lån-avtaler, og for kun to måneder siden annonserte de ytterligere $ 250 millioner fra Den kinesiske utviklingsbanken for å øke Venezuelas oljeproduksjon. Russland har i mellomtiden tilført anslagsvis $ 6 milliarder inn i det statseide Petróleos de Venezuela (PDVSA) for motytelser i olje og petroleumsverdier.

For å sikre sine interesser i Venezuela, som over hele halvkula, er Washington beredt til å ty til – og diskuterer nå åpent – metoder som strekker seg fra å sulte befolkningen til et militærkupp, politiske drap og til direkte amerikansk invasjon.

I konteksten av amerikansk politikk i Venezuela og hele historien om Washingtons forhold til landene sør for seg, står hykleriet i kampanjen – ført av toneangivende sjikt av det amerikanske styringsetablissementet, Det demokratiske partiet, mediene og militær/etterretningsapparatet – om «russisk innblanding» skarpt eksponert. Ubelagte påstander om russisk datasnoking i Det demokratiske partiets datasystemer og den påståtte aktiviteten til sosialmedie-bots blekner til ubetydelighet i lys av Washingtons lange og blodige historikk av omveltning av valgte regjeringer, installering av morderiske diktaturer og gjennomføring av militære intervensjoner – og deres pågående forberedelser for lignende forbrytelser for fremtiden.

Amerikansk imperialisme er verdens største «innblander», med forferdelige konsekvenser for massene av mennesker over hele verden. Arbeiderklassen i USA må resolutt motsette seg dens intervensjoner og det foraktelige hykleriet som den omsvøper sin militærpolitikk i.

Hva angår Venezuela er det de venezuelanske arbeidernes oppgave å gjøre opp regnskap med Maduro og de korrupte militære og kapitalistiske elementene han representerer, ikke CIA og Pentagon.

Loading