For ti år siden, den 15. september 2008, gikk det globale kapitalistsystemet inn i sin mest vidtrekkende og ødeleggende krise siden Den store depresjonen på 1930-tallet. Et tiår senere har ingen av motsetningene som var opphav for finanskrisen hverken blitt lindret, eller langt mindre overvunnet. Dessuten har nettopp de politiske tiltakene som ble truffet for å forhindre en total nedsmeltning av finanssystemet – US Federal Reserves og andre store sentralbankers tilgjengeliggjøring av billioner av dollar – bare skapt betingelsene for en enda større katastrofe.

Den umiddelbare utløseren for utbruddet av krisen var amerikanske finansmyndigheters beslutning om ikke å kausjonere ut investeringsbanken Lehman Brothers, for å forhindre bankens konkurs etter 158 års drift. Det foreligger betydelig belegg som viser at dette var en bevisst beslutning fra Federal Reserves side for å skape de nødvendige forutsetningene for det de visste måtte bli en massiv utkausjonering [bailout] – ikke bare for en rekke banker, men for hele finanssystemet.

I mars året før hadde Federal Reserve organisert en $ 30 milliarder redningspakke for Bear Stearns, da den banken ble overtatt av JP Morgan. Men som Feds egne møteprotokoller fra den tiden gjør det klart – Bear-Stearns-krisen var bare toppen av et stort finansielt isfjell. Fed bemerket at «gitt de skjøre forholdene for finansmarkedene på den tiden» og den «forventede smitteeffekten» som ville oppstå som følge av bankens opphør, var det nødvendig å organisere en redning [bailout]. Som Fed-styreformann Ben Bernanke senere ga vitneutsagn om ville en plutselig fallitt ha ført til en «kaotisk avvikling» av posisjoner i finansmarkedene. Utkausjoneringen for Bear Stearns var ikke en løsning, men en utsettelsesoperasjon for å prøve å kjøpe seg tid til å kunne forberede seg på det som skulle komme.

Mens fallitten og opphøret av Lehmans var den initielle utløseren var den viktigere begivenheten en forestående konkurs – avslørt bare to dager senere – for det amerikanske forsikringsselskapet AIG, som var i sentrum av et system av komplekse finansielle produkter som beløp seg til billioner av dollar.

På grunn av det globale finanssystemets sammenfletting utvidet krisen seg raskt til finansmarkeder over hele verden, fremfor alt til den andre siden av Atlanterhavet og Europa, der bankene hadde vært vesentlige investorer i de uforståelige finansinstrumentene som ble utviklet rundt det amerikanske sub-prime boliglånmarkedet [sub-prime: lån med dårlig dekning], som da de brøt sammen var krisens umiddelbare utløser.

Det har med rette blitt sagt at verdien av enhver krise er at den avslører og legger nådesløst åpent i dagen de underliggende sosioøkonomiske og politiske forholdene, som i «normale» tider er skjult. Kollapsen i 2008 er ikke noe unntak.

I de tjue årene og mer forut for krisen, spesielt i etterdønningene av Sovjetunionens likvidering i 1991, hadde borgerskapet og dets ideologer ikke bare proklamert det kapitalistiske «frie markedets» overlegenhet, men også at det var den eneste mulige sosioøkonomisk organisasjonsformen. Der de baserte seg på den falske identifiseringen av det stalinistiske regimet med sosialisme hevdet de at likvideringen av Sovjetunionen innebar at marxismen var for alltid død og begravet. Helt spesielt var deres påstand den at Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonsmetodens fundamentale og uløselige motsetninger hadde vist seg å være falsk. Ifølge det sentrale fundamentet for det som gikk for å være teoretisk analyse – den såkalte «hypotesen om effektive markeder» – var en finansiell nedsmeltning umulig, fordi med utviklingen av avansert teknologi var all relevant informasjon priset inn i beslutningsprosessene og følgelig var en finanskollaps umulig.

Sjelden har borgerskapets nostrum [latin: vår (underforstått: resept); en kvakksalvers remedier] og dets ideologer blitt så billedlig avkledd og eksponert.

To dager etter at krisen brøt ut erklærte president George W. Bush «denne stakkar’n går ned» [this sucker’s going down]. Senere avla kapitalismens og det frie markedets yppersteprest – den nå forvirrede, forhenværende styreformannen for Federal Reserve Alan Greenspan – vitnesprov for Kongressen om at han hadde blitt helt forundret over at markedene ikke oppførte seg etter hans «modell» og dens forutsetninger.

Krisen eksponerte også for fullt innsyn en annen av de sentrale mytene om den kapitalistiske orden – at staten på en eller annen måte er en nøytral, eller en uavhengig organisasjon forpliktet til å regulere sosiale og økonomiske forhold i henhold til samfunnets interesser som helhet.

Den bekreftet også et annet av marxismens sentrale prinsipper, utlagt for mer enn 170 år siden, nemlig at «den moderne statens utøvende myndigheter [regjeringen] ikke er annet enn en komité for forvaltningen av borgerskapets fellesanliggender».

Dette ble eksemplifisert i den nakne klasseresponsen på finansnedsmeltningen. Planene – allerede utviklet av Federal Reserve og andre myndigheter for å dekke den finansielle elitens tap, som med sine spekulative og i mange tilfeller direkte kriminelle aktiviteter hadde utløst krisen – ble satt ut i livet.

I oppløpet til presidentvalget den 4. november dreide Wall Street sin støtte inn bak Obama – med mediene som promoterte ham som «håpets» kandidat for «forandringer dere kan tro på» – til McCains disfavør. Demokratene hadde forpliktet seg til utkausjoneringen, og sikret vedtaket i Kongressen for TARP-programmet og oppkjøp av verdipapirer for $ 700 milliarder. Denne massive økningen av USAs statsgjeld ble godkjent med så godt som ingen debatt.

Selvfølgelig ble det umiddelbart fremmet en ny politisk fiksjon. Offentligheten ble fortalt at det var nødvendig å kausjonere ut Wall Street først, for så å kunne bistå Main Street. Denne løgnen ble imidlertid raskt avslørt. Krisen var utgangspunktet for et massivt angrep på arbeiderklassen. Mens bankfolk og finansspekulanter fortsatte å motta sine bonuser, mistet millioner av amerikanske familier sine hjem. Titalls millioner ble gjort arbeidsløse.

I det påfølgende året resulterte redningsoperasjonen som Obama-administrasjonen organiserte for Chrysler og General Motors – med aktivt og helhjertet kollaborering fra United Autoworkers Union – i utviklingen av nye former for utnyttelse, fremfor alt gjennom det todelte lønnsystemet, som banet vei for de enda mer brutale systemene som Amazon har vært pioner for.

Dette var den andre siden av utkausjoneringen av Wall Street – en massiv restrukturering av klasserelasjonene, i tråd med proklamasjonen fra Obamas engang stabssjef Rahm Emanuel: «la aldri en alvorlig krise gå til spille» fordi den byr «en anledning til å gjøre ting du før ikke trodde du kunne gjøre».

Den samme klasseresponsen ble stilt til skue andre steder. Etter at krisens innledende konsekvenser var overvunnet innledet det europeiske borgerskapet et pådriv for innstramminger som tvang ungdomsarbeidsledigheten til rekordnivåer. I Storbritannia har arbeidere opplevd en vedvarende nedgang i reallønna som de ikke har sett maken til på over et århundre.

Det mest ekstreme uttrykket for denne klasselogikken ble brakt til torgs i Hellas, med påføringen av fattigdomsnivå som sist ble sett under Den store depresjonen på 1930-tallet. De mange utkausjoneringsoperasjonene var aldri rettet inn mot å «redde» den greske økonomien og landets befolkning, men innrettet på å utvinne ressursene for å tilbakebetale storbankene og finansinstitusjonene.

Krisen avslørte det borgerlige demokratiets egentlige karakter. Eurosonen og EU ble eksponert som ingenting annet enn en mekanisme for den europeiske finanskapitalens diktatur. Som den tidligere tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, en av de øverste håndheverne av dens diktater, erklærte konfrontert med den folkelige opposisjonen: «valg kan ikke tillates å endre finanspolitikken.»

Mens arbeiderklassen i alle land konfronterer stagnerende og avtagende lønninger, fallende levestandarder, avskaffelsen av sikker sysselsetting og angrep på sosialtjenester som fører til voksende helsekonsekvenser og andre problemer, tegner utallige rapporter og data kartet over utviklingen av et globalt system der rikdom etter hevertprinsippet flyttes oppover inntektsskalaen.

Ifølge den nylig publiserte «Wealth-X World Ultra Wealth Report» eier 255.810 individer med «ultrahøye formuer» – dvs. individer med minst $ 30 millioner i formue – nå tilsammen $ 31,5 billioner, som er mer enn de minst formuende 80 prosent av verdens befolkning har, som tilsammen utgjør 5,6 milliarder mennesker. Samlet sett økte denne ultrarike kohortens formuer med 16,3 prosent fra 2016 til 2017 – opp 13,1 prosent i Nord-Amerika, 13,5 prosent i Europa og 26,7 prosent i Asia.

Den hele og fulle betydningen av utkausjoneringen av finanssystemet og den påfølgende tilgjengeliggjøringen av billioner av dollar er åpenbar. Det har ført til institusjonaliseringen av en prosess som var under utvikling over de foregående tiårene, der finanssystemet – med aksjemarkedet i sentrum – fungerer som en mekanisme for overføring av rikdom opp til samfunnets høyder.

Fra finanskrisen brøt ut insisterte World Socialist Web Site i sin analyse at dette ikke var en normal konjunkturell utvikling som ville etterfølges av en «gjenoppretting», men at det dreide seg om et sammenbrudd for hele den kapitalistiske produksjonsmåten.

Denne analysen har blitt fullstendig bekreftet. Mens en total finansiell nedsmelting ble forhindret er ingen av profittsystemets grunnleggende sykdommer – som var opphav til krisen – overvunnet. Snarere har de spredt seg som en kreftforekomst, og mutert til nye og enda mer ondartede former.

US Federal Reserves og andre vesentlige sentralbankers tiltak med pumping av billioner av dollar inn i finanssystemet for å «redde» det, og for videreføringen av nettopp de spekulasjonene som førte til krisen, har bare skapt betingelsene for en ny katastrofe, der sentralbankene selv vil være direkte involverte.

Dette er et faktum i det økonomiske og finansielle liv, som man nå til og med kan se i kommentarene fra borgerlige analytikere og meningsberettigede i anledning av krisens tiårsmarkering. Mens de generelt fastslår at finanssystemet har blitt «styrket» siden 2008 – en helt verdiløs påstand gitt at systemet ble holdt for å være sterkt i opptakten til krasjet og at alle advarsler om voksende risiko ble avvist av slike lyse hoder som den tidligere amerikanske finansministeren Lawrence Summers som å være «Luddite» [o. anm.: maskinstormerne fra 1800-tallet] – tør ingen å forkynne at de underliggende problemene har blitt løst.

I steden har de lagt seg advarselen fra JP Morgan-sjefen Jamie Dimon på minnet – den neste krisens utløser vil ikke være den samme som den foregående, men «det vil bli nok en krise» – og derfor skanner de nervøst horisonten etter tegn på hvor den kan komme fra.

Noen analytikere peker på økningen av den globale gjelden – nå 217 prosent av bruttoglobalproduktet [alle lands BNP], som er en økning på 40 prosentpoeng siden 2007 – stikk i strid med alle forventninger, siden gjeld var en vesentlig årsak til 2008-krisen, om en viss nedtrapping.

Andre blinker ut de voksende problemene i såkalte fremvoksende markeder, som står overfor tilbakebetalinger på dollar-denominerte lån, som var en kilde til spekulasjon da rentene var på rekordlave nivå, men som nå presenterer store refinansieringsproblemer etter hvert som rentene har begynt å stige.

Den tilsynelatende ustoppelige veksten i aksjemarkedene, drevet av forsyningen av ultra-billige penger fra Federal Reserve og andre sentralbanker, er også en årsak til bekymring. Den økte bruken av passive investeringsfond knyttet til globale indekser via databaserte handelssystemer tenderer til å forsterke kursnedganger [downswings] som man har sett i en serie «bråstup» [flash crashes] som for eksempel i februar i fjor da Wall Street falt med så mye som 1.600 poeng i intra-dag-handel.

Den største kilden til angst, selv om det ikke nevnes så mye offentlig, er gjenkomsten av arbeiderklassen på scenen og dens press for økte lønninger. I den utstrekning det diskuteres offentlig er denne frykten – som er manifestert i fall i aksjemarkedet generert av nyheter om relativt små lønnsøkninger – vanligvis svøpt i formuleringer som «politiske spenninger» forårsaket av økt sosial ulikhet.

Et ytterligere uttrykk for den kapitalistiske ordens pågående og utdypende sammenbrudd er oppløsningen av alle de geo-politiske strukturene og relasjonene som har utgjort rammeverket som den kapitalistiske økonomien og finansen har operert innenfor gjennom hele etterkrigsperioden.

I kjølvannet av 2008-krisen samlet G20-lederne seg i april 2009, midt under et sammenbrudd i verdenshandelen med en raskere utviklingshastighet enn i 1930. De sverget aldri å gå ned veien mot den proteksjonistiske tariffpolitikken som hadde spilt en så katastrofal rolle i Den store depresjonen, og som i vesentlig grad hadde skapt forutsetningene for utbruddet av Den andre verdenskrigen, bare ti år etter krasjet på Wall Street i oktober 1929.

Den forpliktelsen ligger nå i papirkurva der Trump-administrasjonen – i sine forsøk på å motvirke USAs økonomiske nedgang, så billedlig avslørt av 2008-kollapsen – går til stadig mer vidtrekkende handelskrigstiltak.

Hovedmålet, i hvertfall hittil, er Kina. Men Trump-administrasjonen har utpekt EU som en økonomisk «fiende», og har allerede iverksatt handelskrigstiltak mot unionen, med flere på vei.

G7 – grupperingen av store kapitalistmakter opprettet i kjølvannet av verdensresesjonen i årene 1974 og 75 og slutten av etterkrigs-boomen, for å forsøke å regulere verdenskapitalismens affærer – eksisterer bare i navnet, etter den bitre og gjensidig anklagende splittelsen ved møtet i juni, med den amerikanske beslutningen om å pålegge tariffer mot sine nominelt «strategiske allierte».

Verdenskrig har enda ikke brutt ut. Men det er utallige tennpunkter – i Midtøsten, i Øst-Europa, i Nord-Øst-Asia og i Sør-Kinahavet, bare for å nevne noen eksempler – hvor det kan bryte ut en konflikt mellom atomvåpenbestykkede makter. Drivkraften for en katastrofal ny verdensbrann er den amerikanske imperialismens pådriv for å motvirke sin økonomiske nedgangen ved å hevde sin dominans over den eurasiske landmassen på bekostning av sine fiender og allierte.

Det er av enorm betydning at borgerkrigen som har brutt ut innen det amerikanske statsapparatet mellom stats- og militær-etterretningsapparatet – som Det demokratisk partiet er talerør for – og Trump-administrasjonen, er over hvordan dette målet skal oppnås; dvs. om det amerikanske pådrivet i første omgang skal rettes mot Russland eller mot Kina. Samtidig øker alle stormaktene sine militærbudsjetter i forberedelse for eskalering av militære konflikter.

Det politiske system i alle land er ridd av dyp krise. Nettopp krisens meget hurtige utviklingstakt fremhever motsetningene mellom de objektive farene og nivået for klassebevisstheten. Hovedhindringen for oppnåelsen av den nødvendige tilpasningen av arbeiderklassens selvbevissthet til den objektive realiteten av den kapitalistiske krisen på verdensplan, er fortsatt den reaksjonære politiske rollen spilt av de gamle byråkratiserte arbeider- og fagforeningsorganisasjonene, støttet av de ulike pseudo-venstre-tendensene, i undertrykkingen av klassekampen. Men forutsetningene for at disse sjaklene brytes utvikler seg.

I stiftelsesprogrammet til Den fjerde internasjonale skrev Leo Trotskij: «Massens orientering bestemmes først og fremst av den forvitrende kapitalismens objektive forhold, og deretter av de gamle arbeiderorganisasjonenes forræderske politikk. Av disse to faktorene er den første selvfølgelig den avgjørende: historiens lovmessighet er sterkere enn det byråkratiske apparatet.»

Dette perspektivet blir nå bekreftet i gjenkomsten av klassekampen internasjonalt, fremfor alt i verdenskapitalismens sentrum – i USA.

Styringsklassene i alle land har – bevisst om deres dype svakhet konfrontert med en slik bevegelse, og fullt klar over de revolusjonære implikasjonene – utviklet stadig mer autoritære former for styre.

Deres største frykt er utviklingen av politisk bevissthet – dvs. forståelsen i større deler av arbeiderklassen og fremfor alt blant ungdommen, av deres virkelige situasjon – om at fienden er hele det kapitalistiske systemet. Fremfor alt frykter de styrende elitene utviklingen av en revolusjonær sosialistisk bevegelse, basert på Den fjerde internasjonales prinsipper og program. Det er årsaken til at World Socialist Web Site er det sentrale målet for internettsensur. Det er også grunnen til eskaleringen av den tyske koalisjonsregjeringens angrep på Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Men tiltakene for å undertrykke Den internasjonale komiéens arbeid vil mislykkes. Gjenoppblomstringen av klassekampen vil fremskaffe nye krefter for utviklingen av ICFIs arbeid over hele verden.

Nedsmeltingen i 2008 viste fremfor alt at arbeiderklassen konfronterer en global krise. Krisen kan derfor bare løses i et globalt perspektiv, ved foreningen av arbeiderklassen på tvers av landegrenser og barrierer, på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program for gjenoppbyggingen av samfunnet for å møte menneskelige behov og ikke profitt.