Israel bomber mål nær Damascus mens krigen i Syria truer å eskalere

Sent lørdag kveld gikk Israel til en serie rakettangrep mot mål nær Damaskus internasjonale flyplass. Angrepene, som er de siste i en lang rekke av Tel Avivs aggressive intervensjoner i den syriske konflikten, var angivelig for å ødelegge et våpenlager for iranske styrker eller den libanesiske militsen Hizbollah.

Ifølge den syriske regjeringens nyhetsbyrå SANA var de israelske missilene innsiktet på flyplassen, men ble avskåret av luftforsvaret. Det syriske observatoriet for menneskerettigheter [SOHR], en britisk-basert gruppe med bånd til antiAssad-opposisjonen, rapporterte at målet ikke var flyplassen, men det nærliggende våpendepotet.

Mens den israelske regjeringen som sedvanlig hverken ville bekrefte eller benekte angrepet var statsminister Benjamin Netanyahus kommentarer på søndag så godt som en bekreftelse for Tel Avivs involvering. «Israel jobber kontinuerlig for å forhindre at våre fiender bevæpner seg med avanserte våpen,» erklærte Netanyahu, etter rapportene om angrepet. «Våre røde linjer er så skarpe som noen gang, og vår vilje til å håndheve dem er like sterk som alltid.»

Om Netanyahus høyreorienterte regjering kan gå så aggressivt frem i Syria er det fordi deres provoserende luftangrep nyter full støtte fra Washington. Trump-administrasjonen, sammen med hele det politiske og militære etablissementet, ser Israel som en viktig alliert for å drive Iran ut av Syria, og for forberedelsene til krig med Teheran – en krig som ville ha katastrofale konsekvenser for hele Midtøsten og utover.

Tidligere denne måneden angrep israelske kampfly iranske posisjoner i byen Hama i det nordvestlige Syria. I august beskyldte syriske medier den israelske etterretningstjenesten Mossad for drapet på Aziz Asber, en statsansatt forsker som israelske medier påstod opererte et anlegg for utvikling av kjemivåpen i Masyaf. Tidlig i september bekreftet en israelsk militærtalsmann at Tel Aviv i løpet av de siste 18 månedene har avfyrt over 800 missiler mot Syria, og truffet 200 mål.

I mai benyttet Israel Trumps kullkasting av den iranske atomavtalen til å starte en serie luftangrep mot iranske posisjoner i Syria, som drepte minst 14 personer og brakte regionen til randen av krig. De to partene kom nesten til en fullskalakonflikt etter at opptil 20 prosjektiler ble skutt mot israelske stillinger på Golan-høydene som gjengjeldelse for flyangrepene, som sin tur fikk det israelske luftvåpenet til å respondere med ytterligere missilangrep.

Tel Avivs siste intervensjon kommer mens faren for krig i Syria mellom stormaktene øker kraftig. I løpet av de siste to ukene har Washington og deres europeiske allierte anvendt samordnet press på Assad-regimet og deres russiske allierte, inkludert trusselen om et fullskala militærangrep om Damaskus og Moskva viderefører sine planer om militært å knuse Al-Qaida-tilknyttede krigere i Idlib provinsen. For ti dager siden utplasserte Pentagon mer enn 100 marinesoldater til det sørøstlige Syria, der de gjennomførte artilleri- og luftangrepøvelser som skremsel for Russland.

USAs aggressive militæroppbygging, som hadde til hensikt å styrke en base ved den syrisk-irakiske grensen som har fungert som et treningsområde for islamistisk antiAssad-militser, ble kynisk berettiget av Trump-administrasjonsrepresentanter og foretaksmediene med referanser til trusselen for «menneskerettighetene» i Idlib. I et intervju med Fox News sist onsdag hevdet USAs FN-ambassadør Niki Haley at hun var opptatt av Idlibs sivilbefolkning, mens New York Times og Washington Post har kommet med advarsler om krigens største «humanitære» katastrofe.

Hykleriet fra slike talspersoner for den amerikanske imperialistvolden har ingen grenser. I tillegg til å være hovedansvarlig for det syriske blodbadet med sin støtte til de islamistiske opprørerne, med sikte på å få til en regimeendring i Damaskus, har USA vært involvert i noen av de mest uhyrlige forbrytelsene mot sivilbefolkningen i Syria og i nabolandet Irak i løpet av den nåværende konflikten. De brutale USA-ledede offensivene for å gjenvinne byene Mosul og Raqqa kostet titusenvis av menneskeliv, mens de etterlot mye av områdene i ruiner.

Washington har forfulgt denne hensynsløse agendaen fordi de er fast bestemt på å konsolidere sin uinnskrenkede kontroll over det energirike og strategisk viktige Midtøsten. Den amerikanske styringseliten ønsker for enhver pris å forhindre Assad fra å gjenvinne kontroll over hele Syria med russisk og iransk støtte, da det ville føre til Washingtons faktiske utestengning fra å kunne påvirke etter-krigens Syria, og fordi det ville være et alvorlig tilbakeslag i det bredere pådrivet for å begrense og kontrollere Iran, under forberedelsene til krig.

På fredag bekreftet Moskva at den syriske regjeringens offensiv mot Idlib var utsatt. Russlands president Vladimir Putin skal i dag møte den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan for et hastig forberedt toppmøte, for å bli enige om de neste trekkene angående Idlib.

Erdogan har gjort det klart at Ankara ikke vil tolerere en russisk-støttet offensiv. Frykten for at et angrep på Idlib vil sende en stor del av regionens 3 millioner innbyggere strømmende over den tyrkiske grensen fikk Erdogan til å beordre forsterkninger utplassert til de tyrkiske troppeposisjonene i Idlib, som en advarsel til angriperne. Tyrkia har en rekke militære kontrollpunkter i Idlib etter en tidligere avtale landet inngikk med Iran og Russland om å gjøre provinsen til en nedskalert konfliktsone [deconfliction zone].

Alliansen mellom Russland, Iran og Tyrkia var fra starten av en bekvemmelighetsavtale, der hvert land forfulgte sine egne og til tider motstridende interesser i den syriske konflikten. Mens Tyrkia i utgangspunktet søkte Assads omveltning, håpet Iran gjennom sin intervensjon på Damaskus’ side å utvide sin innflytelse i Syria og styrke sine regionale maktambisjoner vis-a-vis Saudi-Arabia og Israel. Russlands intervensjon har hovedsakelig vært fokusert på å holde Assad, Kremls eneste allierte i Midtøsten, ved makten.

Imidlertid kom Tyrkia på kant med sin NATO-partner i Washington over USAs anvendelse av kurdiske militser tilknyttet Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) for sine antiISIS-operasjoner, siden Ankara har ført krig mot PKK-geriljaen i over tre tiår. Erdogan gjorde opp sine meningsforskjeller med Putin etter at Tyrkia hadde skutt ned et russisk kampfly på slutten av 2015, før han lanserte to store militæroffensiver i Nord-Syria for å presse tilbake kurdiske styrker fra den tyrkiske grensen og forhindre at det oppsto et sammenhengende territorium under kurdisk kontroll.

Det er fortsatt uklart om Erdogan og Putin vil kunne oppnå en gjensidig innordning. Ifølge noen rapporter skal ett scenario til vurdering omfatte at Ankara samtykker i russiske luftangrep mot kjente al-Qaida-stillinger i Idlib, men at Ankara motsetter seg en fullskalaoffensiv av syriske tropper. Tyrkia er hovedsponsor for Den frie syriske hæren [Free Syrian Army] i og rundt Idlib, og oppfordrer til en diplomatisk løsning.

Skulle det imidlertid komme til en stor USA-ledet militærintervensjon kunne Tyrkia igjen komme til å distansere seg fra Russland. Ankara har appellert til både Washington og Europa om støtte i håndteringen av Idlib.

Alle indikasjoner tyder på at en USA-ledet militæraksjon ville være et mye større angrep enn missilangrepene i april 2017 og april 2018. Washington har ikke bare oppfordret Frankrike og Storbritannia til å delta i militærhandlinger, men har også oppfordret Tyskland til å delta i en ny «koalisjon av de villige». Som James Jeffrey, Trump-administrasjonens nye rådgiver for Syria, uttalte på torsdag under et besøk til Berlin: «Den beste måten å vise politisk støtte på, er ikke med en tale, men med militær solidaritet.»

Loading