Kinas $ 60 milliarder i bistand og lån satt i sammenheng

Av Gabriel Black
18 September 2018

Tidligere denne måneden lovet den kinesiske presidenten Xi Jinping $ 60 milliarder i bistand og lån til afrikanske land over de neste tre årene.

Den forventede kunngjøringen kom under åpningsseremonien for konferansen Forum for Kina-Afrika Samarbeid (FOCAC) 2018, i Beijing den 3. og 4. september. Arrangementet, som avholdes hvert tredje år, samler afrikanske statsoverhoder og ledere fra Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Det er det viktigste forum for Beijings kunngjøring av nært forestående lån og bistandsforpliktelser til afrikanske land, og for styrkingen av økonomiske og politiske bånd.

Etter denne kunngjøringen var det en veritabel flom av artikler i amerikansk presse og i de viktigste allierte landenes presse, som stilte spørsmål om Kinas lån og hjelpepakker er, som Telegraph formulerte det: «en ny kolonialisme». Washington Post, for eksempel, refererte til ikke-navngitte «kritikere» som sa at «Kina lurer trengende land inn i ‘gjeldsfeller’.»

New York Times søkte bakstreversk å karakterisere kinesiske investeringer som fundamentalt forskjellige fra vestlige investeringer, fordi de kommer «uten krav til sikkerhet mot korrupsjon, utslipp og miljøskader». USA er beryktet for å utnytte bistand og lån, enten direkte eller gjennom Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB), for å fremme sine egne økonomiske og strategiske interesser. New York Times-artikkelen reflekterer bekymringer i Washington over at land kan vende seg til Kina som et middel til å manøvrere rundt amerikanske krav.

Kinas overordnede bistandspakke er noe vag og har mer preg av et siktemål enn en garantert forpliktelse. Ifølge Xi skal totalsummen inkludere $ 15 milliarder i tilskudd, rentefrie lån og konvensjonelle lån, som alle er en form for offisiell utviklingshjelp. Den inkluderer også $ 20 milliarder i kommersielle rentelinjer, et spesielt $ 10 milliarder fond for «utviklingsfinansiering» og et annet spesielt fond på $ 5 milliarder for finansiering av Kinas import fra Afrika.

Kinas rolle i den afrikanske økonomien og den afrikanske utviklingen har ekspandert dramatisk over de siste 15 årene. Eksempelvis har utenlandske direkteinvesteringer (FDI - Foreign Direct Invesments) økt fra mindre enn $ 1 milliard i 2003 til $ 40 milliarder i 2016. Til sammenligning gikk USAs FDI til afrikanske land fra $ 20 milliarder i 2003 opp til $ 69 milliarder i 2014, for deretter å falle tilbake til $ 52 milliarder i 2016. Mens Kinas FDI har økt, er landet fortsatt bak de tre største investorene – USA, Storbritannia ($ 58 milliarder i 2015) og Frankrike ($ 54 milliarder i 2015).

Mens Kinas rolle i Afrika er betydelig utvidet, spesielt innen sektorene energi og råvareressurser, kommer kritikerne av landets «nye kolonialisme» i stor grad fra de gamle kolonimaktene som delte Afrika opp i innflytelsessfærer, for mer enn et århundre tilbake. Kinas behov for energi og råvarer til sin industri – mye som er til forsyning av vestlige foretaksgiganter – bringer dem i konflikt med etablerte makter i Afrika og andre steder. Innsigelsene mot den kinesiske innflytelsen er rettet inn på å forsvare lenge-stående nykoloniale interesser, ved å nøre opp under antikinesiske sentiment og i siste instans, forberedelser for krig.

Mens den amerikanske pressen pisker opp bekymringer om «Kinas gjeldsfeller» i Afrika konkluderte tidligere i år et briefingdokument forfattet av Forskningsiniativet Kina Afrika [China Africa Reseach Initiative - CARI], drevet av Johns Hopkins i Washington DC, i hjertet av den amerikanske imperialismen, som følgende: «Vi finner at kinesiske lån for tiden ikke er noe vesentlig bidrag til tunge gjeldsbelastninger [debt distress] i Afrika.»

Dokumentet analyserte 17 afrikanske land som hadde tunge gjeldsbelastninger. Av disse 17 landene ble det avklart at åtte land enten hadde ingen gjeld til Kina, eller knapt noen gjeld. I seks andre land er «kinesiske lån større, men landene har også lånt tungt fra andre finanskilder».

Eksempelvis har Kina utstedt lån til det folkerike landet Etiopia ($ 12,1 milliarder siden år 2000), mens landet har en samlet gjeld på $ 29 milliarder, der resten er gjeld hovedsakelig til Verdensbanken (WB) og stater i Midtøsten. For å nevne et annet eksempel har Ghana $ 25 milliarder i statsgjeld, der mindre enn $ 4 milliarder er gjeld til Kina.

Rapporten fant at bare i tre av de gjeldsutsatte afrikanske landene – Djibouti, Republikken Kongo og Zambia – var Kina «den viktigste bidragsyteren til høy risiko for faktisk tung gjeldsbelastning» [actual debt distress]. For Kongos del er hovedtyngden av de kinesiske investeringene i utvinningen av kobber og kobolt, mineraler som er kritiske for produksjon av elektronikkvarer; disse varene produseres primært av utenlandske selskaper i Kina, for eksport.

Rapporten gjør det klart at mens kinesiske lån har vokst betydelig og spiller en viktig rolle for den afrikanske utviklingen, er de fortsatt stilt i skyggen av Verdensbanken og de store imperialistmaktene, som er ansvarlige for den vesentlige andelen av kontinentets gjeld.

Et annet område der dette uttrykkes er i den offisielle bistanden. I Xis kunngjøring denne måneden uttalte han at Kina ville gi $ 15 milliarder i utenlandsk bistand til afrikanske stater over de neste tre årene. Dette løftet om $ 5 milliarder per år er det største noensinne, men det er fortsatt mindre enn halvparten av USAs bistand, som var på $ 12,25 milliarder til afrikanske land i 2017.

Mens den kinesiske bistanden har økt har den totale forpliktelsen for rentebærende lån blitt redusert. I 2012 forpliktet Kina seg på toppmøtet i Johannesburg til $ 35 milliarder i rentebærende lån. For inneværende år har landet bare forpliktet seg til lån for $ 20 milliarder.

Dette gjenspeiler en generell nedgang for kinesiske lån til Afrika siden 2013. Ifølge data fra Forskningsinitiativet Kina Afrika (CARI) er kinesiske lån til Afrika, med et viktig unntak, redusert hvert år fra $ 18 milliarder i 2013 til $ 9 milliarder dollar i 2017. Denne nedgangen reflekterer både oppbremsingen av den økonomiske veksten i Kina såvel som nedgangen av eksport fra afrikanske land sør for Sahara.

I 2014 var det en kraftig nedgang i eksporten fra afrikanske land sør for Sahara, fra en verdi på om lag $ 450 milliarder i 2013 til $ 300 milliarder i 2014. Nedgangen er bare blitt marginalt reversert. Den underliggende årsaken til dette fallet var nedgangen i globale råvarepriser og andre lands innkjøp av råvarer, som følge av både en nedgang i veksten i Kina og en oljemetning i USA, som resultat av utbredt «fracking» [hydraulic fracturing].

Det resulterende fallet for kinesiske lån til Afrika fremhever den komplekse og motstridende karakteren for Kinas kapitalistiske utvikling, særlig landets urealiserte ambisjonen om å vokse ut av rollen som billigarbeidsplattform.

Det ene unntaket til nedgangen i kinesiske lån til Afrika var det massive lånet på $ 19 milliarder til Angola fra 2015 og 2016. I 2017 var Angola verdens nest-største oljeeksportør, med en oljeeksport for over $ 30,5 milliarder, som er nesten 4 prosent av den globale totaleksporten. Angola er Kinas tredje største kilde for oljeimport, etter Russland og Saudi-Arabia.

Olje er et vesentlig aspekt av kinesiske lån og utviklingshjelp til Afrika. Siden slutten av 1990-tallet har Kinas innenlandske oljeproduksjon ikke klart å møte landets økende etterspørsel, hovedsakelig på grunn av en fysisk mangel på oljeforekomster. Kinesiske lån til Angola, for infrastruktur og for å motstå råvarenedgangen, blir tilbakebetalt med olje. Den angolanske staten står imidlertid overfor en potensiell krise. Oljeproduksjonen er avtagende på grunn av oljefeltenes alder og utilstrekkelige investeringsmidler for den dyre offshore-utvinningen som skal til for å gjenopplive produksjonen.

En krise for den angolanske staten og økonomien ville true den kinesiske økonomien, eller i det minste tvinge landet til større avhengighet av olje produsert av USA og deres allierte. Kinas desperat behov for olje og landets vanskeligheter med å skaffe seg forsyninger ved egne midler, er også uttrykk for den komplekse og usikre karakteren av den kapitalistiske utviklingen, særlig i forholdet til imperialistmaktene.