Handelskrigen mellom USA og Kina intensiveres

Av Nick Beams
26 September 2018

Kina har utelukket alle ytterligere handelsforhandlinger med USA så lenge Trump-administrasjonen fortsetter med å true og pålegge flere tariffer på landets eksport.

Den siste runden av tiltak – innføringen av en 10 prosent tolltariff på varer til en verdi av $ 200 milliarder, satt til å heves til 25 prosent neste år – trådte i kraft på mandag. Bare en time etter at de nye takstene ble aktivert offentliggjorde det offisielle nyhetsbyrået Xinhua et autoritativt dokument som beskriver Beijings posisjon – i form av en hvitbok.

Der står det at «døra for handelssamtaler alltid er åpen» men at «forhandlinger må føres i et miljø av gjensidig respekt» og kan ikke føres under en trussel om tariffer.

I tillegg til en potensiell eskalering av de siste tariffene til en sats på 25 prosent, har Trump også truet med å pålegge avgifter på kinesiske varer verdt ytterligere $ 267 milliarder. Skulle det bli gjennomført vil det bety at alle Kinas eksportprodukter vil ha en eller annen form for tolltariff.

Spenningene blet ytterligere høynet med innføringen av utenriksdepartementets sanksjoner mot et kinesisk militærbyrå for anskaffelser av militærutstyr fra Russland, på tross av det ensidige forbudet USA hadde innført på grunn av Russlands angivelige innblanding i 2016-presidentvalget.

Utenriksminister Mike Pompeo gjorde det klart i uttalelser til Fox News på søndag at USA har til hensikt å eskalere sine tiltak, der han sa at Trump ikke begynte en handelskrig men engasjerte seg i en som allerede var på gang. Trump-administrasjonens synspunkt er at siden Kina ble med i Verdenshandelsorganisasjonen [WTO] i 2001, har alle landets fordeler vært på USAs bekostning.

«Kinas handelskrig mot USA har pågått i årevis,» sa Pompeo. «I den grad man velger å kalle dette en handelskrig er vi fast bestemt på å vinne den.»

Den amerikanske handelsrepresentanten Robert Lighthizer er dokumentert med uttalelsen om at USAs beslutning om å støtte Kinas tiltredelse til verdenshandelsorganisasjonen [WTO] var en feil.

Eskaleringen av konflikten og den voksende erkjennelsen av at den ikke er en midlertidig uoverenskomst som kan løses gjennom forhandlinger, har ført til bekymringer i deler av finanspressen.

I et kommentarartikkel skrev Financial Times spaltist Rana Foroohar at mens det kunne være lett å se den siste runden av tariffer som bare nok et provoserende skudd fyrt av fra en president med behov for oversjøiske avledninger, ville det være feil.

«Faktisk, så langt fra å være en dårlig vurdert og hastig politisk beslutning som stammer utelukkende fra Donald Trumps Hvite hus representerer denne siste tariffrunden noe mye farligere og mer varig: en ekte tilbakestilling [reset] av økonomiske og politiske relasjoner mellom USA og Kina, og begynnelsen på noe som ser mer ut som en kald krig enn en handelskrig.»

Foroohar fortsatte ved å påpeke at «tilbakestillingen» støttes av deler av det politiske etablissementet som strekker seg langt forbi Trump, og som inkluderer Pentagon og hva hun kalte «arbeidselementer av det progressive venstre» – dvs. fagforeningene. Til denne lista kan tillegges demokratene, som er like krigerske mot Kina som Trump, om ikke enda mer.

«De har forskjellige agendaer, men de samler seg rundt idéen om at USA og Kina er i en langsiktig strategisk rivalisering, og resultatet er at USAs handelspolitikk og nasjonale sikkerhetspolitikk derfor ikke lenger skal kunne adskilles,» skrev hun.

Denne sammenhengen har allerede blitt klarlagt i den siste Nasjonale forsvarsstrategien utstedt av Pentagon i januar i år, som karakteriserer Kina som USAs «strategiske konkurrent» som anvender «rovgrisk økonomi» [predatory economics] for å fremme sin regionale og globale posisjon.

Sett i denne sammenhengen er det å karakterisere konflikten med Kina bare som starten av en «kald krig» – og derved trekke en parallell til forholdet mellom USA og det tidligere Sovjetunionen – misvisende. USA betraktet aldri Sovjetunionen som en økonomisk trussel som kunne undergrave amerikansk hegemoni. Men nettopp dét er en sentral bekymring for antiKina-haukene i administrasjonen og deres støttespillere i det bredere politiske etablissementet.

De frykter at den økonomisk utviklingens tidevann – med Kinas raske ekspansjon, spesielt siden landets inntreden i WTO – skifter i USAs disfavør, og truer deres økonomiske og i siste instans militære dominans. Den tendensen må forebygges med alle nødvendige midler.

Kinas inntreden i WTO ble promotert av Clinton-administrasjonen og gjennomført i 2001. Synspunktet den gangen var at Kinas lavprisproduksjon og montering av forbruksvarer, som hadde vist seg å være svært gunstig for USA på 1990-tallet, ville fortsette, og at Kina ville forbli i de nedre ledd av de globale verdikjedene.

Den kapitalistiske økonomien har imidlertid sin egen, innebygde objektive logikk, og Kina har ikke forblitt i den posisjonen. Landet fortsetter å levere billigere forbrukerprodukter, men det siste halvannet tiåret har sett Kina bevege seg raskt oppover i verdikjeden.

Kina gikk forbi Tyskland som verdens største vareeksportør i 2009 og andelen av den globale handelsvareeksporten har ekspandert fra 12 til 18 prosent det siste tiåret.

Xu Bin, en professor ved China Europe International Business School, fortalte til Financial Times: «Kinesiske selskaper forlater lav-nivå-varer for å flytte seg til mellom-nivå-varer, og det er faktisk en veldig rask endring.»

Magasinet rapporterte: «Kina er nå den dominerende produsenten i mellomnivå, høyteknologiske næringer, med en global andel som ble nesten tredoblet i løpet av det siste tiåret til 32 prosent, ifølge US National Science Board [USAs Nasjonale vitenskapsråd], og i denne sektoren gikk landet forbi USA på slutten av 2000-tallet, og forbi EU dette tiåret.»

Telekommunikasjoner, transportutstyr og bildeler har vokst som andel av Kinas eksport til USA, mens andelen tekstiler og fottøy har gått ned. Ifølge Verdensbanken [WB] økte Kinas andel av det globale kapitalvaremarkedet i løpet av årene 2007 til 2016, fra 5 til 20 prosent.

Handelskrigen utløst av USA er drevet av en besluttsom vilje til å stoppe neste fase av Kinas økonomiske ekspansjon, der landet tar sikte på å utvide sin industrielle og teknologiske base under planen «Made in China 2025».

Den offisielle posisjonen fra Det hvite hus ble uttrykt av visepressesekretær Lindsay Walters i en uttalelse på lørdag, da de siste handelstiltakene skulle tre i kraft. «Vi er åpne for fortsatte diskusjoner med Kina, men Kina må på en meningsfull måte ta fatt på deres urettferdig handelspraksis,» sa hun.

Slik «meningsfylt» engasjement går langt utover enhver handling fra Kinas side for å redusere sitt handelsunderskudd med USA. Kina har allerede fremmet forslag for å øke sin import fra USA, men de har blitt avvist som utilstrekkelige.

Den amerikanske administrasjonens sentrale krav er at Kina opphører med sine angivelige tyveri og oppkjøp av immateriell eiendom – en praksis Kina uten tvil er involvert i, slik alle andre kapitalistmakter har vært, inkludert USA – og slutter med sin statsstøtte til nøkkelindustrier via promoteringen av «nasjonale mestere», og annen såkalt «markedsforvrengende» politikk: med andre ord at Beijing i det vesentlige oppgir sin sentrale økonomiske strategi.

På nåværende tidspunkt ligger Kina fortsatt bak USA og andre stormakter i det neste stadium av teknologisk utvikling. Men på grunnlag av de store endringene det siste halvannet tiåret fryktes det at denne situasjonen raskt kan endre seg og utgjøre en direkte trussel mot amerikansk økonomisk dominans.

Dette er den avgjørende drivkraften for den amerikanske handelskrigen som landet har til hensikt å føre med alle midler det har til rådighet, både økonomisk og om nødvendig, militært.