Amerikanske Federal Reserve hever rentenivå og indikerer videre hevinger

Av Nick Beams
27 September 2018

US Federal Reserve har hevet sin basisrente for tredje gang i år og indikerte at de planlegger en ytterligere heving i desember.

Basisrenta ble satt i intervallet mellom 2 og 2,25 prosent, som er første gang den har gått over 2 prosent siden 2008. Hevingen var den åttende i den nåværende syklusen, etter at Fed begynte å heve sine renter i 2015.

I uttalelsen som fulgte med kunngjøringen droppet Fed ordet «imøtekommende» [accommodative] fra sitt utsyn, et trekk som styreleder Jerome Powell sa ikke signaliserte en endring i politikk-kursen, men at begrepet hadde tapt sin verdi da den amerikanske økonomien var styrket.

Beslutningen frembrakte kritikk fra president Trump, som fortalte på en pressekonferanse i New York at han «ikke var fornøyd» med beslutningen. Trump, som kritiserte en tidligere beslutning om å heve rentenivåene, sa at han heller ville se en nedbetaling av gjeld.

Spurt om kritikken på pressekonferansen feide Powell den til side. «Vi vurderer ikke politiske faktorer, eller ting som det,» sa han.

I sin skissering av situasjonen sa Powell at økonomien var «sterk». Arbeidsledigheten var ned, lønningene var opp, mens inflasjonen forble lav.

For første gang siden Fed begynte sitt lavrenteregime etter finanskrisen i 2008 er basisrenta nå over inflasjonsnivået.

Fed-uttalelsen refererte ikke til de voksende spenningene med Kina og virkningen av Trumps tarifftiltak. Powell sa at mens det hadde vært et «voksende kor» fra selskaper som var bekymret over handel og at det var mulig at tariffer ble ført videre til økte priser, så forelå det ikke noe bevis for det i data så langt.

Imidlertid uttrykte han bekymringer over veksten av tariffer og dreiningen til en mer proteksjonistisk verden og sa at det ville være «dårlig» for den amerikanske økonomien, og at Fed «fulgte det svært nøye».

Feds fremtidsperspektiv med rentehevinger tyder på at i tillegg til en sannsynlig heving på slutten av året kan det bli tre hevinger i 2019. Dette til tross for at inflasjonen fortsatt ligger under 2 prosent og det ikke er noen tegn på at den vil stige i umiddelbar fremtid.

Tidligere har Fed indikert at inflasjonen er hovedindikatoren for å bestemme en renteheving. Men med betingelser av lave prisvekst er hovedbekymringen økningen av lønninger og fallet i den offisielle arbeidsledigheten. Lønningene har økt med de høyeste nivå på ni år, men år-mot-år veksten på 2,9 prosent er fortsatt godt under nivåene erfart ved tidligere «gjenvinninger».

Stagnerende, og til og med fallende lønnsrater som er et resultat av omstruktureringen av den amerikanske økonomien i årene etter 2008, har vært en nøkkelfaktor for å opprettholde veksten i foretaksprofitter og oppturen i aksjemarkedene, og Fed er åpenbart besluttsomt bestemt på at et trykk nedad på lønningene må opprettholdes. Som Financial Times-kommentator John Authers bemerket i en nylig artikkel: «Lønnsinflasjon er sentralt for Feds reaksjonsfunksjon.»

Mens rentehevingen sannsynligvis ikke vil ha noen umiddelbar og betydelig innvirkning på den amerikanske økonomien så har den konsekvenser for verdensøkonomien som helhet, og spesielt i de såkalte fremvoksende markeder med høye lån nominert i dollar. Stigningen av amerikanske rentenivå og den konsekvent oppadgående kursutviklingen for den amerikanske dollaren øker gjelds- og rentebelastningen for disse landene, der spesielt Argentina og Tyrkia har opplevd en betydelig valutauro i de siste månedene.

Det internasjonale pengefondet (IMF) økte i går sitt utlån til Argentina med $ 7,1 milliarder, på toppen av det $ 50 milliarder kausjoneringsprogrammet som tidligere var annonsert. IMFs direktør Christine Lagarde sa at den reviderte planen ville være «instrumental» i å forsøke å gjenopprette markedets tillit til Argentina der landet går i gang med «reform»-planer som innebærer nedskjæringer på budsjettet.

De voksende problemene i de fremvoksende markedene var hovedtema for en pressekonferanse som Claudio Borio, lederen av den monetære og økonomiske avdelingen ved Bank for International Settlements (BIS - «sentralbankenes sentralbank»), da han presenterte deres siste kvartalsvise gjennomgang på søndag.

Han sa at divergens er «the name of the game» [spillets navn] og at mens «amerikanske finansmarkeder stormer fremover, møter fremvoksende markeder økende press». Mens finansmarkedene «gjennomsnittlig sett» fortsatte å forbedres var ikke det gjennomsnittet særlig meningsfylt og han sammenlignet det med en person der gjennomsnittstemperaturen var i orden, «bortsett fra at hodet sto i brann og føttene var frosne».

Han bemerket at siden den globale finanskrisen hadde utlån i amerikanske dollar til ikke-bank-entiteter i fremvoksende markeder mer enn doblet seg, og økt til anslagsvis $ 3,7 billioner. Dette tallet inkluderte ikke dollarlån gjennom valuta-swaps, som kunne være i tilsvarende størrelsesorden.

Han sa den voksende turbulensen i de fremvoksende markedene, der han minnet om den såkalte «taper tantrum» i 2013, da Fed først indikerte at de skulle begynne å trekke seg fra sitt «kvantitative lettelse»-program [QE - Quantitative Easing], og forstyrrelsene forårsaket av fallet i den kinesiske valutaen i 2015, kunne tilskrives tre faktorer.

Den første var kombinasjonen av en strammere amerikansk pengepolitikk og stigende verdi for den amerikanske dollaren. Den andre var eskaleringen av handelsspenninger som har rammet aksjemarkedene i de fremvoksende økonomiene. Den tredje var tegn på at den kinesiske økonomien kunne svekkes, der Kina har blitt «kritisk viktig» for råvareprodusenter og fremvoksende markedsøkonomier.

Ifølge Borio er volatiliteten i fremvoksende markeder symptomet på et «bredere sykdomsbilde». Den «svært ubalanserte» etter-finanskrise-gjenopplivingen hadde overbelastet sentralbankene. Mens den «kraftige medisinen» med uvanlige og vedvarende lave rentenivå hadde fyrt opp under økonomisk aktivitet, så var bivirkninger uunngåelige og de «økonomiske sårbarhetene vi nå ser er ... et eksempel».

Han advarte om at finansmarkedene i fremskredne land var «overstrukket» og fremfor alt var det for mye gjeld i verdensøkonomien, med et overordnet nivå av gjeld i forhold til bruttonasjonalprodukt som er «betydelig høyere» enn før finanskrisa.

Med sentralbankenes balanser «fortsatt oppblåst som aldri før» – som resultat av deres oppkjøpsprogrammer for verdipapirer [assets] – var det «lite medisin igjen i medisinskapet» i tilfelle et tilbakefall.