Den amerikanske presidenten Donald Trump brukte sin andre høyprofilerte dag i FN på onsdag til å forsterke Washingtons krigstrusler mot Iran og mobbe land rundt om i verden.

På et møte i FNs sikkerhetsråd, som angivelig var viet til å forhindre spredningen av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen, leverte Trump verden en advarsel: USA – i et flagrant brudd på den FN-støttede atomavtalen de selv, sammen med de fire andre permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland sluttet med Teheran i 2015 – vil lansere neste runde av sin økonomiske krig mot Iran om litt mer enn en måned. Fra og med den 5. november vil USA håndheve en total embargo mot iransk oljeeksport, landets viktigste kilde til finansieringen av sitt statsbudsjett, og fryse Irans sentralbank ut fra det USA-dominerte globale banksystemet og dermed forkrøple resten av deres utenrikshandel.

Foretak og land som ikke overholder disse «strengere enn noen gang»-sanksjonene vil, lovet Trump, stå overfor «alvorlige konsekvenser». Det betyr bøter, utestengelse fra det amerikanske markedet og andre «sekundære sanksjoner».

De amerikanske sanksjonene mot Iran er både ulovlige og en krigshandling. De er rettet inn mot å krasje Irans økonomi og forarme landets befolkning, for enten å tvinge Irans borgerlig-nasjonalistiske regime i kne og overgi seg til amerikanske diktat eller å egge det til militær handling.

I sin opptreden i FNs sikkerhetsråd forsøkte Trump å legitimere denne hensynsløse kriminelle virksomheten med de mest bakstreverske fordømmelser. Den fascistorienterte milliardæren anklaget Iran for å være «verdens ledende sponsor av terror» og for å underbygge «konflikter på tvers av Midtøsten og forbi».

Som om verden kunne glemme at det var amerikansk imperialisme som var det viktigste bolverk rundt Shahens blodige kvart-århundre-lange diktatur; at Washington i løpet av de fire tiårene siden den iranske revolusjonen i 1979 har ført en uopphørlig kampanje av økonomisk press og militære trusler mot Iran; at USA siden 2001 har invadert og okkupert Irans naboland, Irak og Afghanistan; at disse krigene er del av mer enn et kvart århundre av ruinerende kriger som Washington har ført over hele Midtøsten, med sikte på å sikre sitt uimotsagte hegemoni over verdens viktigste oljeeksportregion; og at USA i sine regime-endrings-kriger og intriger flere ganger har innordnet seg med al-Qaida og andre islamistiske terrorister, som i Libya, Syria og andre steder.

Trump, som hadde dobbeltrollen som leder av Sikkerhetsrådets sesjonen og som leder av den amerikanske delegasjonen, startet hoveddiskusjonen under onsdagens møte med en kort ti-minutters tale der han gjentok mange av de truslene han hadde avlevert i en lengre raljering for FN-generalforsamlingen på tirsdag.

Han fordømte Iran og Russland for å «muliggjøre» slakteriet til Bashar al-Assads syriske regime. Han skrøyt av missilangrepene USA utførte mot Syria i april 2017 og april 2018, og han signaliserte at USA står klar til å intervenere i en mye bredere skala om Assad og hans allierte lanserer en offensiv i Idlib.

Trump, som i sin første opptreden for FN-generalforsamlingen i fjor truet med «totalt å ødelegge» Nord-Korea, fortalte Sikkerhetsrådet at han mener at USA nå kan jobbe med Pyongyang. Men han insisterte på at det ikke ville bli noen oppmykning av de brutale sanksjonene som er pålagt Nord-Korea før landet er fullstendig «avvæpnet for atomvåpen», og han understreket poenget ved å fordømme ikke-navngitte land for angivelig å ha krenket sanksjonene.

Det eneste nye elementet i Trumps sikkerhetsrådsbemerkninger var et helt umotivert angrep på Kina, som han hevdet «forsøker å blande seg i våre kommende 2018 (kongressvalg) valg ... mot min administrasjon.»

Trump koblet denne brennbare anklagen til handelskrigen han har lansert mot Beijing, der kinesisk eksport til en verdi av $ 250 milliarder nå er pålagt straffende amerikanske tolltariffer. «De vil ikke ha meg, eller oss, til å vinne valgene», hevdet Trump. «Fordi jeg er den første presidenten som noensinne har utfordret Kina på handel. Og vi vinner på handel, vi vinner på alle nivå.»

Sikkerhetsrådsmøtet var spenningsfylt, som resultat av de voksende spenningene mellom alle stormaktene der de forsøker å hevde sine rivaliserende kapitalisteliters økonomiske og strategiske interesser, under betingelsene av økonomisk krise, handelskrig, økende geopolitisk konflikt og voksende klassekamp.

Den franske presidenten Emmanuel Macron og den britiske statsministeren Theresa May solidariserte seg begge med USAs kampanje for regimeendring i Syria, med May som takket USA for å ha vært spydspissen for april-luftangrepet, der både Frankrike og Storbritannia deltok. Begge sa også at Russland trengte å bli stilt til ansvar for Skripal-saken, der de resirkulerte de totalt ubekreftede påstandene om at Kreml beordret et kjemivåpenanslag mot en engang-dobbeltagent.

Men både Macron og May følte seg imidlertid tvunget til å gjenta sin støtte til atomavtalen med Iran og varslet om konsekvensene av å avvise avtalen som ble fremforhandlet av stormaktene, både på anmodning og i stor grad i samsvar med Washingtons mål.

Macrons og Mays bemerkninger var bare gjentagelser av hva de selv og den tyske kansleren Angela Merkel har sagt i flere måneder. Men de ble derimot gitt økt vekt ved tirsdagens felleserklæring fra utenriksministrene for de tre landene pluss Russland og Kina, om at EU skal innrette et «redskap for spesialformålet» å muliggjøre fortsatt handel med Iran, for europeiske foretak og til slutt også andre, i en trossing av USAs sanksjonstrusler.

De europeiske imperialistene er ikke mindre griske enn Wall Street og Washington, hvilket er demonstrert både av deres historie og av deres hektiske innsats for gjenopprustning. Men de er rasende over at USA har sabotert deres planer om å erobre markedene og gjøre hevd på energireservene i Iran, et land som businesspressen beskriver som verdens siste «liberaliserende» store økonomi, og som har en regjering som er ivrig etter å tilby dem lukrative innrømmelser.

Enda mer forbitrende er deres frykt for de økonomiske og politiske resultatene av den militære-strategiske kollisjonen som Washington forbereder. En krig mellom USA og Iran ville oppsluke hele Midtøsten, sende oljeprisene til værs, utløse en bølge av flyktninger, og resultere i en blodig oppdeling av regionen, under forhold der de europeiske maktene enda ikke har de militære midlene til å avgjøre eller i vesentlig grad påvirke utfallet.

Mange informerte observatører reiser spørsmålet om dette «redskapet for spesialformålet», der detaljene enda ikke har blitt hamret ut, vil være effektivt for å opprettholde noe mer enn et symbolnivå av handel mellom Europa og Iran, i lys av Washingtons evne til å pålegge straff på de som tross deres sanksjoner. Allerede et «hvem er hvem» av de store europeiske bedriftene har annonsert at de forlater Iran.

Politisk sett representerer dette «redskapet for spesialformålet» en utvilsomt utfordring for Washington – enda mer siden det blir innrettet i sammenheng med Russland og Kina – og en utfordring med potensielt tektoniske implikasjoner for verdensøkonomien og geopolitikken, gitt den betydningen det er for amerikansk imperialisme å opprettholde den amerikanske dollaren som verdens reservevaluta og hovedmiddel for handel.

Det er ikke overraskende at den europeiske bekjentgjøringen har opprørt Iran-regime-endrings-haukene ved roret i Trump-administrasjonen. Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo ga uttrykk for det der de opptrådte som parhester på tirsdag på konferansen United Against Nuclear Iran [Forent mot et nukleært Iran] i New York, sammen med direktøren for Israels spionbyrå Mossad og den saudiarabiske utenriksministeren.

Bolton skrudde opp krigstruslene mot Iran. Henvendt til Teheran tordnet han: «Hvis dere krysser oss, våre allierte eller våre partnere; hvis dere skader våre borgere; hvis dere fortsetter å lyve, jukse og bedra, ja, det vil faktisk bli helvete å betale. ... Vi følger med, og vi vil komme etter dere.»

Pompeo brukte tilsvarende språk, men langet også ut mot P-5, de andre stormaktene som forhandlet og fortsetter å opprettholde Iran-atomavtalen: «Jeg ble forstyrret og faktisk veldig dypt skuffet over å høre gjenværende parter til avtalen annonsere at de setter opp et spesielt betalingssystem for å omgå amerikanske sanksjoner. Dette er et av de mest kontraproduktive tiltakene som kan tenkes for regional og global fred og sikkerhet.»

Iran har kommet opp som et fokuspunkt for amerikansk-europeiske spenninger. Men riftet er dypt med Tyskland, EUs dominerende makt, som insisterer på at Europa ikke lenger kan stole på den transatlantiske alliansen som ble smidd for å føre Den kalde krigen, og at Europa må utvikle militær og finansiell infrastruktur for å hevde sine egne rovgriske interesser på verdensscenen, uavhengig av, og om nødvendig, mot Amerika.

Trump, for sin del, fyrte videre opp under spenningene med Europa de siste dagene. Ifølge nyhetsrapporter raljerte han mot EU, og i et møte med Macron på mandag skal han ha sagt at unionens handelspraksis er «verre» enn Kinas. Og i sin tale til Generalforsamlingen neste dag angrep han Tyskland og sa at landet «vil bli helt avhengig av russisk energi hvis det ikke umiddelbart endrer kurs» og kullkaster gassrørledningsprosjektet Nord Stream II.

I løpet av sine to dager i FN truet, mobbet og fordømte Trump mye av verden, der han ga stemme til både amerikansk imperialismes umettelige aspirasjoner for verdenshegemoni og USAs styringselites akutte misnøye med den enorme erosjonen av deres økonomiske og geopolitiske makt. Mer enn et kvart århundre av voksende imperialistisk vold har ikke klart å reversere denne nedgangen. Men det amerikanske oligarkiets respons er å fordoble innsatsen for aggresjon og militarisme og å sette kursen for krig med Iran, mens de mønstrer militærstrategiske offensiver mot Russland og Kina, og fortørner sine angivelige europeiske allierte.