Argentinas Macri svarer på den fjerde generalstreiken med nok ei IMF-pakke

Av Andrea Lobo
28 September 2018

Tirsdag kom alle de store byene i Argentina nesten til stillstand i den fjerde generalstreiken mot regjeringen til president Mauricio Macri, mens landets økonomi synker dypere ned i resesjon og en inflasjonsspiral.

I løpet av de siste tre årene har millioner av argentinere blitt rammet av arbeidsledighet og stadig mer desperate økonomiske forhold, der ifølge Det katolske universitetet i Argentina (UCA ) en tredjedel av totalbefolkningen og nesten to tredjedeler av alle barn lever under den offisielle fattigdomsgrensa. Sekstito prosent av landets husstander lider under mangel på minst ett av de grunnleggende menneskelige behovene, enten det er mat, tilgangen til helsevesen, utdanning, grunntjenester [utilities: strøm, rennende vann, renovasjon, osv.], bolig eller informasjon.

Regjeringen forventer at inflasjonen i år vil nå 42 prosent og at bruttonasjonalproduktet (BNP) vil falle med 2,4 prosent, mens den har innført øvre grenser for lønnsøkninger på mellom 25 og 28 prosent, som fagforeningene har håndhevet.

På onsdag undertegnet Macri et nytt lån på $ 7,1 milliarder med Det internasjonale pengefondet (IMF), og lovet drakoniske budsjettkutt for å bringe det offentlige underskuddet til null. Dette kommer på toppen av en rekke desperate tiltak, som inkluderer et tidligere IMF-lån på $ 50 milliarder og en heving av renta til 60 prosent, i forgjeves forsøk på å dempe kapitalflukten.

Enormt sosialt sinne var reflektert i streiken, som etter alle beretninger å dømme hadde den høyest deltakelsen hittil, og som brakte all offentlig transport, inkludert flyplasser, havner og trailertransport, store sektorer av privatindustri og tjenester, i tillegg til skoler, sykehus og andre offentlige tjenester, til full stopp på tirsdag. Flere sektorer forlenget streiken inn på onsdagen.

Militante studentbevegelser har også oppstått i protest mot innstrammingspolitikken og trusler om privatiseringer. Flere fakulteter ved Universidad de Córdoba og Universidad de Buenos Aires, sammen med videregående skoler i de større byene har denne måneden opplevd studentstreiker og okkupasjoner av undervisningsfasilitetene.

Macris generelle akseptnivå i befolkningen har falt fra gjennomgående mer enn 50 prosent i 2017 ned til 36 prosent i forrige måned.

Fagforeningsbyråkratiene, de fleste som ble enige om en våpenhvile med Macri-administrasjonen ved begynnelsen av hans periode, kontrollerer det sosiale sinnet ved å kalle til én-dags-streiker og for arbeidsnedleggelser som hovedsakelig er sektorielle eller regionale.

Den viktigste fraksjonen av Arbeidernes generalkonføderasjon (CGT) [Confederación General del Trabajo de la República Argentina], ledet av Héctor Daer, støtter fortsatt regjeringen, men har truet med ytterligere demonstrasjoner mot IMF-avtalen.

Andre dissidentfagforeninger, inkludert de to grenene av Argentinske arbeideres konføderasjon (CTA) [La Central de Trabajadores de la Argentina] og Trailersjåførenes forbund [Camioneros] under Hugo Moyano, har begynt å konsolidere en ny front, som i forrige uke ble ombenevnt til Fagforeningsfronten for en nasjonal modell [Frente Sindical para el Modelo Nacional]. For deres del har de truet med «tusen marsjer og streiker» for å tvinge den herskende Cambiemos-koalisjonen til å overgi makten til Peronist-sektorene fortsatt samlet rundt eks-presidenten Cristina Fernández de Kirchner, som forøvrig begynte det pågående pådrivet for innstramminger tilbake i 2014.

Under streiken var Macri i USA for samtaler med potensielle investorer og for å forhandle den siste IMF-utbetalingen, i sammenheng med konstitueringen av FNs Generalforsamling denne uka.

Tirsdag kveld ble Macri tildelt «Global Citizen Award 2018» [Global æresborger 2018] av den Washington-baserte tenketanken Atlanterhavsrådet [Atlantic Council]. Denne beæringen er å forstå som en skarp advarsel til argentinske arbeidere og ungdommer som opponerer mot Macris høyreorienterte politikk. Atlanterhavsrådet har vært en plattform for strategiseringen av amerikansk imperialismes mest ondsinnede krigsforbrytelser og nykolonistiske intrigier, og er for tiden et av hovedagenturene for den globale koordineringen av elektronisk sensur av venstreorienterte, sosialistiske og antikrig-synspunkter.

Dette trekket er bare det siste av en rekke skritt den amerikanske styringseliten har tatt for å støtte opp under Macri-regjeringen. I tillegg til IMF-lånet, fordelaktige kredittscore fra Wall Street og mindre lån fra Verdensbanken (WB), har Donald Trump selv uttrykt støtte for Macris «engasjement». I sin takketale for utmerkelsen bemerket Macri «støttenivået som argentinere har mottatt fra hele verden, og spesielt fra USA.»

EUs European Bank of Investments [Den europeiske investeringsbanken] har også stilt seg bak Macris politiske retningslinjer og tilbudt spesialkreditter.

Til tross for denne politiske støtten og de enorme potensielle utbetalingene forblir investorene skeptiske. Argentinske aviser reproduserte bekymret en forsideartikkel fra onsdagens papirutgave av Financial Times med tittelen «Argentina-krisen utdypes der banksjefen trekker seg etter 3 måneder på posten», og advarte om streiken og motstanden mot de «drastiske» spareplanene.

Det skjedde to dager etter at Macri selv besøkte den London-baserte avisas New York-kontor, der han angivelig argumenterte for at han hadde «stor folkelig støtte».

Argentina viser seg å være et av de svakeste leddene i den internasjonale økonomien, og for nåværende det hardest rammede landet av en kombinasjon av faktorer: høyere internasjonale renter, USAs handelskrig mot Kina, oppbremsingen i den kinesiske økonomien og høyere oljepriser, som forventes å øke dramatisk med de amerikanske sanksjonene mot Iran neste måned. I tillegg kommer den fortsatte økonomiske krisen i Brasil, som er Argentinas viktigste handelspartner.

Den sterke amerikanske institusjonelle støtten drives i stor grad av frykt for en mulig kjedereaksjon og de internasjonale politiske og sosiale konsekvensene av en stopp i gjeldsbetjeningen [default] og at Argentina går ut i et økonomisk fritt fall.

Samtidig – mens Trumps økonomiske «America First»-nasjonalisme akselererer oppbrytningen av verdensøkonomien i rivaliserende sfærer av handel, valutaer og militæreallianser – forsøker Washington å konsolidere sin kontroll over Latin-Amerika, spesielt i mot Kinas voksende handelsbånd og massive lån. I sin tale til FNs Generalforsamling på tirsdag gjentok Trump sin regjerings intensjoner om å forsvare amerikansk hegemoni globalt med både økonomiske og militære midler, blant annet mot «inntrengningen av ekspansjonistiske utenlandske krefter» på den vestlige halvkule.

Sentralbanksjefen Luis Caputos «oppsigelse» avslører noen av de dype politiske og økonomiske motsetningene Argentina står overfor. Rapporter indikerer at Caputo – som er en personlig venn av Macri – ble regelrett kastet ut av IMF, fordi byrået opponerte mot hans kontinuerlige salg av valutareserver, inkludert fra de ferske IMF-lånene, for om mulig å kunne gi pesoen litt oppdrift.

Utnevnelsen av Guido Sandleris til Caputos etterfølger i sentralbanksjefstolen som har jobbet i Minneapolis Federal Reserve, Inter-American Development Bank og i IMF viser at Argentinas økonomi i økende grad blir administrert som det Wall Street-utnevnte finansstyret som praktisk talt styrer Puerto Rico.

Fra de direkte prisreguleringene under Cristina Fernández de Kirchner-administrasjonen (fra 2007 til 2015), til Caputos salg av valutareservene, og nå til Sandleris – som lover å «legge vekslingskursintervensjoner bak oss» – beordrer Wall Street enda løsere halslenke på en stadig mer uhåndterlig vekslingskurs-rate og inflasjon, som i sin tur åpner for større kapitalstrømmer ut av landet.

Gitt den utdypende krisen, inkludert den forverrende påvirkningen av IMFs politikk, hviler hele korthuset på én faktor. Tidligere i måneden uttalte Michael Camilleri – forhenværende sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet for Andes-område-affærer [National Security Council for Andean Affairs] under Obama-æraen – til Infobae: «Utover de spesifikke detaljene i samtalene med IMF er det største spørsmålet hvorvidt president Macri vil opprettholde sin offentlige støtte og det nødvendige politiske spillerommet for å få gjennomført tilpasningsplanen» – dvs. utfordringen er å undertrykke den politiske opposisjonen med alle midler.

Den nåværende krisen er formet av Argentinas volatile historie. På 1960-tallet frøs Onganía-militærdiktaturet lønningene og påla en hard innsparingsplan som respons på en begynnende svekking av verdensøkonomien og en voksende gjeld, som i stor grad var brukt til å finansiere en rask industrialisering og vekst. Massive sosiale opprør mot slutten av tiåret veltet Onganía og fire andre de facto statsoverhoder.

1973-valget av Juan Domingo og Isabel Perón førte til et kortvarig skifte tilbake til utlegg på infrastruktur og sosiale tiltak, som bare var muliggjort av en fortsatt blomstrende industrieksportsektor støttet av en nedskrevet valuta, men som raskt ble undergravd av oljekrisen det samme året.

Gjennom hele det forrige tiåret ble de stadig gunstigere forholdene for den proletariske revolusjonen, både nasjonalt og internasjonalt, avsporet av arbeiderbevegelsens stalinistiske, sosialdemokratiske, castroistiske og pabloistiske lederskap, som underordnet de radikaliserte arbeiderne og ungdommene bak småborgerlige og suicidale guerillabevegelser, eller borgerlige, nasjonalistiske, peronistiske partier og fagforeninger.

Peronistregjeringen akselererte raskt kutt i de finansielle utleggene og økte den politiske undertrykkingen, inntil kuppet i mars 1976 som installerte et USA-støttet militærdiktatur, som i sin tur drepte, «forsvant» og torturert titusenvis av arbeidere og ungdommer.

De internasjonale og nasjonale økonomiske betingelsene er enda mindre imøtekommende i dag. Til tross for den kraftige devalueringen av den argentinske pesoen, som skulle gjøre eksporten mer «konkurransedyktig», har handels- og betalingsbalansen falt i 20 påfølgende måneder, og industriproduksjonen falt i løpet av første halvåret av 2018 med 8,1 prosent, sammenlignet med samme periode i fjor.

Uansett om Macri overlever sin presidentperiode – eller om peronismen eller en eller annen «venstre»-populistisk koalisjon skulle komme til makten – må arbeiderne og ungdommen utvikle en uavhengig og internasjonalistisk revolusjonær bevegelse mot imperialismen og hele det kapitalistiske oppsettet i Argentina, inkludert dets korporatistiske fagforeninger, om de ikke skal se imøte en fremtid med endeløs fattigdom, krig, politi-militærdiktatur og fascisme.