Arbeidere og pensjonister protesterer mot den franske regjeringens nedskjæringspolitikk

Av Anthony Torres
10 October 2018

I går var den første demonstrasjonen etter slutten av sommerferien sammenkalt av franske handels- og studentforeninger mot nedskjæringspolitikken, tre måneder etter slutten av den franske jernbanestreiken. Arbeidere, pensjonister og ungdom marsjerte i gatene midt under en dyp krise for president Emmanuel Macrons regjering, der kritikken mot Macron vokser innen politiet og ministrene forlater regjeringen i flokk og følge.

Samtidig er det dyp og voksende mistillit til fagforeningene blant brede sjikt av arbeidere. Til tross for 95 prosent opposisjon mot jernbaneprivatiseringen blant jernbanearbeiderne organiserte fagforeningene bare rullende streiker, mens de fortsatte å forhandle privatiseringen med Macron-regjeringen og i siste instans la ned streikene i løpet av sommeren. Fagforeningenes manglende evne til å organisere en seier til tross for den overveldende støtten blant arbeiderne og den dype misnøyen med regjeringen, er ubestridelig bevis på deres fallitt.

Denne erfaringen har allerede medført en kraftig radikalisering av arbeiderklassen. Voksende antall arbeidere mistror fagforeningene og uttrykker sin interesse for en generalstreik og organiseringen av en revolusjonær kamp mot Macron-regjeringen.

Universitetet i Paris – IV i streik

Alt i alt ble det avhold over 100 demonstrasjoner på tvers av Frankrike etter opprop fra den stalinistiske Generalføderasjonen for arbeid (CGT), Arbeidermakt (FO) og fagforeningsføderasjonen Solidaritet, sammen med Det uavhengige demokratiske videregående skoleforbundet, Nasjonalforeningen for høyskolestudenter, og Nasjonalforeningen for universitetsstudenter. Antallet deltakere var omtrent som ved den siste nasjonale protestaksjonen den 28. juni, da fagforeningene avviklet jernbanestreiken.

I Paris, hvor det kom til sammenstøt mellom politistyrker og en gruppe på rundt 100 demonstranter, ble fem arrestert, der fagforeningene anslo deltakerantallet til 50.000 demonstranter (21.000 ifølge politikilder). Mellom 3.000 og 5.000 demonstrerte i andre byer, deriblant i Marseille, Lyon, Nantes og Le Havre.

WSWS-reportere i Paris snakket med pensjonisten Joyce, som bor i Bretagne og kom til Paris for å gi uttrykk for sin opposisjon mot Macron: «Vi har svært lave pensjoner og de blir ikke økt. De øker det minste aldersbidraget, men lave pensjoner som ligger under den grensen, blir ikke økt. Mange kvinner hadde barn og passet dem hjemme og så hadde vi tilfeldige betalte jobber og hvis vi da var utsatt en ulykke på arbeidsplassen ... vel, da får du ikke rare pensjonen. Hvordan skal vi leve av det? Alt blir tatt vekk fra oss pensjonister og for arbeiderne er det det samme. Selv jernbanearbeidere, alt, alle deres sosiale rettigheter blir tatt vekk.»

Joyce fordømte også den franske regjeringens kriger i Midtøsten og regjeringens planer for hundrevis av milliarder av euro i militærutgifter: «I Syria, hva gjør vi der i det landet, hvordan kan det være vårt anliggende? Det er ikke vårt anliggende. Jeg er ikke enig med det i det hele tatt.»

Joyce pekte på det økende presset på arbeidere under Macron: «Jeg kommer fra en familie hvor det er mange sykepleiere. De er neddynget av arbeid, som min svigerdatter. ... De reduserer antallet senger på sykehuset, pasientene må flyttes til et annet sykehus og siden sendes de andre steder for prøver, så er det nye 200 kilometer for flere prøver.»

Ingen flere utenlandskriger, ingen jakting av immigranter her hjemme

Joyce sa Macron er bare «de rikes venn» og at den eneste veien fremover var å ta den revolusjonære veien: «Jeg tror at det i Frankrike er alt for mye sosial ulikhet. Alle skal kunne leve på en anstendig måte, ha nok å spise og ha tak over hodet. Vi trenger ikke å gi alt til de som er Macrons børsvenner. Vi har en regjering som ikke bryr seg om oss i det hele tatt, så vi protesterer men hva gjør vel det. Vi kan protestere alt vi vil, og til slutt må vi vel gjøre som i 1789, når det kommer til stykket.»

Over 1.000 mennesker demonstrerte i Amiens, en industriby og tidligere bastion for Det franske kommunistpartiet, som nå er hardt rammet av deindustrialering, der sykehusarbeidere, lærere og lokale offentlig ansatte utgjorde hoveddelen av demonstrantene.

Philippe, en CGT-jernbanearbeider, henvendte seg til WSWS-reporterne i Amiens for å fordømme knefallet i jernbanestreiken og rollen til CGTs generalsekretær Philippe Martinez: «Han vil ikke slåss mot kapitalismen. Det må ikke inngås avtaler med kapitalistene og deres regjering. Macron må fjernes, han vil ikke gi noen innrømmelser. Det er lærdommen fra streiken. Det trengs en samordnet bevegelse av hele arbeiderklassen, en revolusjon.»

I Marseille snakket WSWS-reportere med demonstranter blant havnearbeiderne, lokalt offentlig ansatte, arbeidsledige og lærere fra yrkeshøgskolen.

Jernbanearbeidere i streik – Samme Macron, samme kampen

Marc, lærer ved Marseille Diderot videregående skole, sa til WSWS at han er «mot Macrons reformer som styrker sosial ulikhet. Vi sliter med reformen i yrkesopplæringen, som ikke tillater oss å utdanne elever til å fungere som borgere og integrere dem slik at de kan innta en riktig funksjon i samfunnet. Faktisk planlegger regjeringen å kutte antall timer for generell utdanning, så de bare blir gjort til råvarer for utnyttelse, bra for å ansette og anvende men ikke til å kunne tenke kritisk.»

Marc pekte på bølgen av ministeroppsigelser fra regjeringen: «Vi ser nå at Macrons politik bare er gammel vin i nye flasker. [Innenriksminister Gérard] Collomb vil tilbake til den kommunale posten han hadde. [Økologiminister Nicolas] Hulot tjente som et venstredekke for regjeringen som ikke er økologisk i det hele tatt, selv om det er det store problemet i dag. Regjeringen ble satt på plass av de mektige menneskene som eier økonomien.»

På spørsmål om hvilke konklusjoner han trakk fra jernbanearbeidernes streik, sa Marc at han trodde streiken var «legitim». Han la til: «Våre kamerater ved jernbanene prøvde å endre sine metoder for å streike, men til slutt fikk de ikke gjennom noen av sine krav.»

Marc indikerte at han ikke hadde tillit til de tradisjonelle symbolske protestene organisert av fagforeningene: «Vi er i en situasjon der vanlige arbeidere og manuelle arbeidere blir overlatt til å klare seg selv. Vi har ennå ikke klart å finne mer effektive måter å kjempe på, kanskje det kan innebære bedre bruk av sosialmedier.»

Graciela, som er arbeidsledig, fortalte WSWS-reportere i Marseille at hun «utfordrer politikken til vår kjære president. Loven han banker gjennom plyndrer våre rettigheter og angriper de fattigste blant oss, mens politikerne og lobbyene blir feitere på vår bekostning.»

Graciela understreket også at arbeidere burde lete etter nye måter å kommunisere og organisere sine kamper på: «Pressen er taus om oss. Vi må jobbe via sosialmedier slik at vi kan bringe alle sammen.» Hun sa at hun håpet at hæren ville støtte befolkningen mot de herskende elitene hvis det ble en revolusjonær krise i Frankrike: «Du vet, det er opprop som sirkulerer for at hæren må bli med folket.»

Spurt om Macrons privatisering av jernbanene og angrepet på jernbanearbeidernes lønninger, sa Graciela at Macrons reform burde trekkes tilbake og slettes. Hun forklarte: «Jeg mener at folk må ut på gatene for å si stopp til disse lovene, vi avviser dem. Alle må ut på gatene.»