BlackRock-sjef Merz søker å lede Tysklands regjerende CDU

Av Peter Schwarz
1 November 2018

Innflytelsesrike kretser innen business, politikk og media bruker den politiske krisen etter storkoalisjonsregjeringens valgkatastrofe i Bayern og Hessen til å forordne et skarpt rykk til høyre i tysk politikk. Det er bakgrunnen for Friedrich Merz’ kandidatur som styreleder for Den kristelig-demokratiske union (CDU) og all den mediahype som blir organisert rundt ham.

Etter kansler Angela Merkels kunngjøring om at hun vil trekke seg som partileder på CDU-partikonferansen den 8. desember annonserte avisene Bild, Handelsblatt og Welt på mandag at Merz vil søke styreledervervet for CDU. På tirsdag annonserte Merz selv sitt kandidatur. På onsdag holdt han en pressekonferanse i Berlin.

Siden da har ledende medier promotert ham febrilsk. Merz blir feiret som en «frelser» som «elektrifiserer» partiet. Flash-meningsmålinger forutser at han vil få høye godkjenningsvurderinger. Det diskuteres regionale konferanser og til og med en avstemming innen partiet for å få valgt Merz som den nye CDU-formannen. Det er en åpen hemmelighet at hans virkelige mål ikke er CDUs hovedkvarter, men statskansleriet.

Intensiteten av hype rundt Merz står i sterk kontrast til det faktiske omfanget av hans støtte. Knapt noen annen tysk politiker legemliggjør så åpent og nakent kapitalens interesser og kombinerer det med en erkekonservativ politikk, som også ville kvalifisert ham som leder av ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD).

Merz trakk seg fra aktiv politikk i 2004, etter at han ble fjernet som CDUs parlamentariske gruppeleder to år tidligere av Angela Merkel. Siden da har han hovedsakelig vært aktiv som lobbyist; de siste to-og-et-halvt-årene tjente han som styreleder for BlackRocks tyske grein.

Det amerikanske kapitalforvaltningsselskapet BlackRock kontrollerer $ 6,4 billioner, hvilket gjør det til den største verdipapirforvalteren i verden. For å øke kundenes rikdom investerer foretaket i utallige bedrifter og opprettholder et verdensomspennende nettverk av politiske kontakter. I Tyskland har det eksempelvis betydelig deltakelse i alle de 30 DAX-selskapene og er med god margin den største enkeltaksjonæren i Deutsche Börse.

Merz’ jobb for BlackRock er å opprettholde disse nettverkene. Hans rolle går langt utover «det vanlige omfanget av oppgaver», skrev Süddeutsche Zeitung. Avisa la til at BlackRock verdsetter «hans adresseliste, hans kontakter i politikken og i de tyske foretakenes direktørkontorer. Merz’ rolle er å fungere som døråpner for en av de mektigste finansgruppene som noen gang har eksistert. De er happy i disse kretsene i dag.»

Selv før han ble med i BlackRock tjente Merz i rådgivningsstyrene for mange selskaper og banker. I ni år har han også vært styreleder for Atlantic Bridge, et europeisk-amerikansk nettverk av anslagsvis 500 innflytelsesrike personligheter fra bank, finans, næringsliv, politik, media og teknologi, såvel som at han var medlem av Trilateral Commission.

Selv da han var en aktiv politiker sto Merz i den ekstreme høyrefløyen av CDU. I økonomisk politikk fremmet han en streng fri-markeds-kurs: han støttet Hartz-IV-velferdsreduksjonene pålagt av koalisjonsregjeringen av sosialdemokrater (SPD) og die Grünen [De grønne], men oppfordret til en betydelig lavere standardutbetaling. Han oppfordret til å «begrense velferdsstaten», for en fullstendig avskaffelse av beskyttelse mot oppsigelser, for en økt pensjonsalder og for full skattelegging av pensjoner.

Han inntok en ultra-reaksjonær holdning til sosiale problemer. Lenge før AfD eksisterte kalte Merz for en «tysk lederkultur» og krevde at muslimer måtte «godta våre skikker, tradisjoner og vaner».

CDUs Økonomiske råd og partiets Parlamentarisk gruppe for små og mellomstore bedrifter, den største gruppen i unionsfraksjonen, ønsket hans kandidatur velkommen.

Det fri-demokratiske partiet (FDP) og partiets leder Christian Lindner, har lignende posisjoner og holdninger til økonomisk politikk som Merz. AfD-sjefen Alexander Gauland har rost Merz som en «smart mann».

Merz’ kandidatur til partiformannskapet er et skritt mot AfD deltakelse i regjeringen.

Merz vil konkurrere mot flere kandidater på partikonferansen, inkludert CDUs generalsekretær Annegret Kramp-Karrenbauer som er Merkels favoritt, og mot helseminister Jens Spahn som har stillinger tilsvarende Merz’. Men selv om han skulle tape valget vil regjeringens akse bevege seg ytterligere til høyre.

Høyrepolitikken til den kristelig-demokratiske og sosialdemokratiske storkoalisjonen har skapt forutsetningene for at en høyrefløyrepresentant for parasitære finansielle interesser som Merz, som ellers bare ville høstet forakt, kan starte et seriøst bud på statskansleriet. SPD og dets politiske fikenblad Venstrepartiet [die Linke], har hovedansvaret for dette. Siden Hartz-lovene har de spilt en ledende rolle i å demontere sosiale rettigheter, bygge en politistat, og remilitarisere tysk utenrikspolitikk.

Jo sterkere motstanden mot dette blir, jo mer antar den offisielle politikken form av en konspirasjon. Etter de massive tapene i Bundestag-valget i 2017 brukte CDU, CSU og SPD måneder bak kulissene for å fremforhandle et nytt regjeringsprogram som skulle anta AfDs kurs i flyktningepolitikken, en politi-stat-undertrykking innenriks og imperialistisk krig i utlandet.

I de bayerske og hessiske delstatsvalgene høstet de konsekvensene. De store tapene som CDU, SPD og den bayerske kristelig-sosiale union CSU led, var først og fremst et resultat av opposisjon fra venstre. Men denne motstanden finner ikke uttrykk innen det eksisterende partisystemet.

Det er bredt anlagt opposisjon mot voksende fattigdom, stigende husleier, demoniseringen av flyktninger, den massive militæropprustningen og AfD-skremslene siden ytrehøyreoppmarsjene i Chemnitz. Før og under valget tok titusenvis til gatene i mange byer; bare i Berlin marsjerte den 13. oktober 250.000 i en demonstrasjon mot høyresiden.

Offisiell politikk reagerer på dette med nok et rykk til høyre. Hvis storkoalisjonen forblir på posten vil denne politiske forråtningsprosessen, som presser frem og opp sånne høyrefigurer som Merz, fortsette å akselerere.

Dette er vist av erfaringene fra mange andre land. Fremveksten av den fascistiske Jair Bolsonaro til det brasilianske presidentskapet er resultat av det tidligere regjerende Arbeiderspartiets (PT) høyreorienterte, antiarbeiderpolitikk. Og den italienske ytrehøyrelederen for Lega-partiet Matteo Salvini skylder sin suksess til det italienske sosialdemokratiske partiets (PD) årelange nedskjæringspolitikk. Rundt om i verden svarer styringsklassen på kapitalismens krise ved å vende seg til diktatoriske styringsformer og krig. Tyskland er ikke noe unntak.

SPD er fast bestemt på å holde storkoalisjonen på plass til tross for valgnederlaget i Bayern og i Hessen og har avvist ethver opprop for nyvalg. Til og med SPDs ungdomsleder Kevin Kühnert, som for et halvår siden ledet kampanjen mot fortsettelsen av storkoalisjonen, avviser for tiden en slutt på GroKo-regjeringen.

Det farlige rykket mot høyre i Tyskland kan bare stoppes av et uavhengig politisk inngrep fra arbeiderklassen basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program. Det krever byggingen av Sozialistische Gleichheitspartei [Sosialistiske Likhetsparti] – det eneste partiet som representerer et slikt program.