Washington pålegger Venezuela og Cuba nye sanksjoner

Av Bill Van Auken
3 November 2018

USAs sikkerhetsrådgiver John Bolton kunngjorde en eskalering av amerikanske sanksjoner mot Cuba og Venezuela under en krigersk tale han holdt i Miami sist torsdag for et publikum av bare-inviterte høyreorienterte eksilanter og republikanske funksjonærer.

Boltons tale om Trump-administrasjonens politikk mot Latin-Amerika var så godt et krav om regimeendring på Cuba og i Venezuela, så vel som i Nicaragua og en naken hevd på amerikansk dominans over hemisfæren, med gjentatte uttalelser om adferd som Washington ikke ville «tolerere» fra landene sør for den amerikanske grensa.

Talen, som ble holdt bare fem dager før det amerikanske midtperiodevalget, var utvilsomt del av Trump-administrasjonens pådriv for å mobilisere sin velgerbase, som i Florida inkluderer kubanske eksilorganisasjoner, som har vært sentrert i Miami siden 1959-revolusjonen som veltet den USA-støttede diktatoren Fulgencio Batista.

Mens Boltons bombastiske retorikk utvilsomt var ment som rødt kjøtt kastet ut til hans reaksjonære publikum, var den også et ekte uttrykk for Washingtons stadig mer aggressive og militaristiske politikk mot Latin-Amerika.

Han brennmerket Cuba, Venezuela og Nicaragua som «Tyranniets troika» [‘Troika of Tyranny’], en bevisst etterligning av George W. Bush’ «Ondskapens akse»-retorikk, som ble anvendt under lanseringen av vedvarende og pågående amerikanske kriger i Midtøsten.

Han fortsatte med å erklære at denne «terrortrekanten er årsak til enorm menneskelig lidelse, drivkraften til enorm regional ustabilitet og opphavet for en snuskete vugge for kommunisme på den vestlige halvkule».

Han lovet at den såkalte troikaen i Trump-administrasjonen hadde «møtt sin overmann», og at Washington «ikke lenger ville tolerere diktatorer og despoter i nærheten av våre kyster». Han lovet at de tre landene ville «møte sin undergang», at «regnskapetsdag venter dem» og at Washington «så frem til å se hvert hjørne av trekanten falle».

Bolton oppfordret resten av hemisfæren til å «se nordover, se til vårt flagg» for inspirasjon, der han presenterte USA som flaggbæreren for «menneskerettigheter» og «lov og rett».

Det absurde i dette påskuddet ble tydeliggjort ved en tale levert av Trump bare timer etter Boltons adressering der den amerikanske presidenten lovet å bryte amerikansk og internasjonal lov og rett ved å pålegge et blankt avslag for asylsøknader fra mellomamerikanske flyktninger og truet med å få amerikanske tropper til å skyte ned innvandrere – menn, kvinner og barn – ved USA-Mexico grensa.

Den mest betydelig av de nye sanksjonene som ble annonsert i Boltons tale var et tiltak for å forhindre Venezuelas gulleksport, som har blitt en viktig kilde for utenlandsk valuta for landets kriserammede økonomi. Amerikanske offisielle representanter hevder at Venezuela har eksportert rundt 20 tonn gull til Tyrkia, en NATO-alliert som Washington har kommet i økende konflikt med. Caracas og Kinas regjeringen har også nylig inngått en avtale om å utvikle hva den venezuelanske regjeringen kalte en strategisk allianse for å utvikle landets gullgruvesektor.

I kunngjøringen av gull-sanksjonen hevdes det at ved å unnvike andre amerikanske sanksjoner rettet inn mot å kvele den venezuelanske økonomien er landets handel med gull involvert i «villedende praksis» og «korrupsjon». Kunngjøringen legger betydningsfullt til at tiltaket kan utvides til enhver annen sektor av økonomien på samme grunnlag, og åpner dermed døra for en rask implementering av en amerikansk embargo mot venezuelansk olje, som står for omlag 98 prosent av landets eksportinntekter.

Det ble også annonsert et nytt sett med sanksjoner mot Cuba rettet mot rundt to dusin økonomiske enheter angivelig knyttet til landets militære, som har omfattende økonomiske eiendeler. Dette er i tillegg til rundt 180 kubanske entiteter som ble anført av Trump-administrasjonen i fjor.

Bolton holdt sin tale samme dag som FNs generalforsamling fordømte den 58-år-lange amerikanske økonomiske blokkaden av Cuba, der 189 land stemte for resolusjonen og bare to – USA og Israel – stemte imot.

I en spørsmål-og-svar runde etter talen indikerte Bolton at Trump-administrasjonen vurderer å aktivere en seksjon av antiCuba-loven fra 1996, kjent som Helms-Burton-loven, for at kubanske eksilanter i USA kan anlegge juridiske rettsklager for amerikanske føderale domstoler mot selskap som driver business som involverer eiendommer ekspropriert i kjølvannet av 1959-revolusjonen. Tiltaket har rutinemessig blitt fraveket i mer enn to tiår, på grunn av den ekstra-territoriale rekkevidden.

Det ser ut til at Trumps Hvite hus kan bryte med denne praksisen, som del av sin globale «America First»-handelspolitikk, som vil føre til en direkte konflikt mellom Washington og USAs ledende handelspartnere, inkludert Canada og EU, som begge har omfattende investeringer på Cuba.

Mens det ikke ble annonsert noen nye sanksjoner mot Nicaragua fremmet Bolton samme type anklager og krav om regimeskifte som ble rettet mot Cuba og Venezuela og sa at regjeringen til president Daniel Ortega «vil føle den fulle tyngden av Amerikas robuste sanksjonsregime», med tiltak som kommer «i nær fremtid». Hittil har Washington utvist en viss ambivalens mot regjeringen til Sandinista-lederen, som kom til makten igjen i 2007 på grunnlag av et økonomisk program innrettet på interessene til nikaraguansk og utenlandsk kapital.

Midt i alle fordømmelsene og truslene pekte Bolton på et angivelig lyspunkt på de amerikanske kontinentene. Det var forrige måneds valg av den fascistiske forhenværende hærkapteinen Jair Bolsonaro i Brasil, som har hyllet landets tidligere militærdiktatur og torturregime og truet med at hans politiske motstandere måtte velge mellom fengsel og eksil.

Bolton beskrev Bolsonaro som en «likt-tenkende leder» og hans valgseier som et av de «positive tegnene for regionens fremtid», som demonstrerer «et voksende regionalt engasjement for en politikk for et fritt marked og åpen, transparent og ansvarlig forvaltning».

Bolsonaro attraksjon for den amerikanske administrasjonens omfatter – bortsett fra affiniteten mellom Trumps fascistiske synspunkter og den valgte brasilianske presidents – er hans løfte om å forfølge en politikk som er i samsvar med Washington og mot Kinas innflytelse i hemisfæren. Under den brasilianske valgkampen fordømte Bolsonaro Beijing for å forsøke å «kjøpe Brasil» og gjenomførte i februar til og med et provoserende besøk til Taiwan, som en provokasjon mot «ett Kina»-politikken som Brasil har anerkjent siden 1970-tallet.

Bak all poseringen om «menneskerettigheter» og fordømmelsen av toleranse for «despoter» styres USAs Latin-Amerika-politikk stadig mer åpent av den strategiske konflikten med Kina, som har hatt en jevnt voksende innflytelse i en region som den amerikanske imperialismen lenge har ansett som «sin egen bakgård». Nok en gang påkaller amerikanske embetsmenn Monroe-doktrinen og Washingtons «rett» til å gripe inn for å forhindre «utenforstående» makter fra deres nyttiggjøring av land USA betrakter som semi-kolonier.

I september tilbakekalte Trump-administrasjonen sine ambassadører fra El Salvador, Den dominikanske republikk og Panama og truet med å kutte all bistand på grunn av disse landenes regjeringsbeslutninger om å bryte med Taiwan – som hadde sementert bånd med tidligere antikommunistiske diktaturer – og etablere relasjoner med Beijing.

Samtidig som Bolton holdt sin tale i Miami var presidentene for både El Salvador og Den Dominikanske republikk begge i Beijing i møte med president Xi og andre offisielle topprepresentanter, mens Kina og Panama samme dag kunngjorde at Panama City neste år skulle være vertskap for et profilert business-toppmøte for Kina, Latin-Amerika og Karibia, fokusert på å fremme økonomisk-kommersielt samarbeid mellom regionene. I den grad Kinas innflytelse via handel og investeringer utfordrer USA vil Washington reagere med økende provokasjoner og militarisme.

Det er verdt å merke seg at Bolton i talen sin gjentatte ganger fordømte «kommunisme» og «sosialisme» og at han insisterte på at den økonomiske og sosiale katastrofen i Venezuela – et land der finanskapitalen bare har styrket sitt grep over økonomien de siste 20 årene og der regjeringen i stor grad drives av militæret – er et eksempel på sosialisme «faktisk implementert».

Underliggende for denne reaksjonære retorikken er frykten innen den amerikanske styringsklassen for at de desperate forholdene som skapes av kapitalismens krise skal frembringe en ny revolusjonær utfordring fra den latinamerikanske arbeiderklassen.