De tyske sosialdemokratene (SPD) håper på en høyreorientert kandidat som den nye lederen av deres koalisjonspartner Den kristelig-demokratiske union (CDU), etter at kansler Angela Merkel kunngjorde at hun ikke stiller til gjenvalg som partileder på CDU-kongressen i desember. SPD argumenterer for at et høyreskifte i CDU ville gi SPD det nødvendige spillerommet for at partiet kan regenereres og gjenvinne støtte.

Kevin Kühnert, lederen av SPDs ungdomsorganisasjon, har kalt Angela Merkels tilbaketreden fra CDU-presidentskapet en mulighet for SPD. Han uttalte til et morgenprogram på ARD at i løpet av de senere år har mange mennesker følt at CDU/CSU og SPD var to fløyer av ett parti, moderert av Merkel. Derfor favoriserer han en konservativ kandidat som hennes etterfølger. På den måten vil kontrasten mellom de to partiene bli klarere, mente han.

Kühnert foretrekker at CDU/CSU gir et klart signal om at søsterpartiene var «tilbake til konservatisme på en bred måte». Han sa at han var overbevist om at mange grunnplanmedlemmer av CDU/CSU ønsker det.

Det er vanskelig å si om det er kynismen eller arrogansen i dette resonnementet som er mest frastøtende. Et videre høyreskifte for CDU/CSU vil bli ledsaget av intensiverte angrep på demokratiske rettigheter og sosiale programmer og vil før eller senere føre til inkluderingen av ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD) i regjering.

De tre kandidatene som er mest sannsynlige til å overta etter Merkel er Friedrich Merz, Jens Spahn eller Annegret Kramp-Karrenbauer.

Merz legeliggjør sammenslutningen av finanskapital og sosial reaksjon i sin reneste form. Denne katolikken fra Sauerland-regionen inntar en ultrakonservativ holdning til sosio-politiske spørsmål og er sjef av BlackRock Tyskland, verdens største verdipapirforvalter.

Spahn, sammen med CSUs regionalgruppeformann Alexander Dobrindt, streber etter en «konservativ revolusjon» som er modellert på det ekstreme høyre fra Weimar-republikken. Han er en personlig venn av Trumps fortrolige Richard Grenell, den amerikanske ambassadøren til Berlin, og av den østerrikske kansleren Sebastian Kurz, som regjerer i allianse med det høyreekstreme Østerrikske frihetspartiet (FPÖ).

Kramp-Karrenbauer er Merkels favoritt. Skulle hun bli valgt kan Merkel muligens forbli kansler nok en stund, og videreføre den meget hatede politikken som velgerne gjentatte ganger har avvist.

Valget av enten Merz eller Spahn ville raskt føre til en slutt for Merkels kanslerskap og for videreføringen av den regjerende storkoalisjonen i sin nåværende form, og det ville få ødeleggende sosiale og politiske konsekvenser for det store flertallet av befolkningen. Men det bryr ikke SPD.

Partiet er ikke interessert i «fornyelse», men først og fremst for enhver pris å forhindre en bredere mobilisering mot det politiske høyreskiftet. Både Kühnert og andre SPD-politikere understreker at SPD vil forbli lojalt mot storkoalisjonen til siste slutt, og at partiet ikke under noen omstendigheter ønsker nyvalg.

På ARDs morgenshow uttalte Kühnert, som i vår ledet #NoGroKo-kampanjen [lenke til engelsk tekst] mot fortsettelsen av storkoalisjonen, at selv om han ikke antok at storkoalisjonen ville holde ut den fulle perioden til 2021, var spørsmålet «hvem som på ett eller annet tidspunkt ville finne et smart exit-alternativ».

Sigmar Gabriel, som ledet SPD fra 2009 til 2017, uttrykte seg tydeligere i en gjesteartikkel for ukeavisa Die Zeit. Han antar at Merkel vil forlate kanslerembetet etter Europa-valgene til EU-parlamentet i mai 2019 og «bane vei for en ‘Jamaica-koalisjon’ av CDU/CSU, FDP og De grønne». Gabriel insisterer likevel på at SPD ikke bør forlate storkoalisjonen av fri vilje og burde støtte den til CDU/CSU har satt sammen en ny, enda mer høyreorientert regjering.

«Bare å løpe vekk fra regjeringen i panikk og frykt for velgerne vil ikke styrke SPD,» skriver Gabriel. Han innrømmer åpent at dette setter SPD i en «prekær» posisjon: «Mens CDU er på vei mot en personell- og programfornyelse med endringer i partitoppen etter 18 år, må alt forbli det samme med SPD. Det å opprettholde regjeringsstabiliteten for å gi den politiske konkurrenten tid til å fornye seg, for så sannsynligvis å bli erstattet som koalisjonspartner: Det er vel kanskje den mest utakknemlige og ubehagelige situasjonen du kan komme til i politikken.»

Ikke desto mindre anbefaler Gabriel at hans parti følger nettopp denne kursen. Årsaken er hans frykt for nyvalg, som han kaller «en eksistensiell fare for SPD». Med andre ord er SPD villig til å bane veien for Merz eller Spahn som ny kansler og for at AfD kan komme med i regjeringen, for å forhindre nyvalg.

Nyvalg ville åpne muligheten for at store deler av befolkningen kunne gripe inn i de politiske begivenhetene. SPD, CDU og alle de andre partiene måtte da rettferdiggjøre seg for politikken med sosiale nedskjæringer, statsopprustning og militarisme, som de for tiden forfølger etter en konspirasjon bak kulissene. Det sosialistiske perspektivet til Sozialistische Gleichheitspartei (Sosialistisk Likhetsparti) ville bli hørt. Det vil SPD forhindre for enhver pris. Ikke fordi, som Gabriel skriver, at partiet er «redd for styrkingen av det høyrepopulistiske AfD», men fordi SPD frykter en mobilisering mot høyrepolitikken, som SPD ikke bare har støttet, men besluttsomt fremmet.

Alle de siste to tiårenes sosialtiltak har SPDs signatur – Agenda 2010, Hartz-IV-«reformene» av arbeidslivet og velferdsordningene, hevingen av pensjonsalderen til 67 år, osv. SPD har også spilt en ledende rolle for gjenkomsten av tysk militarisme. Gabriel selv var banebryter for synspunktet om at Tyskland måtte se på USAs angivelige tilbaketrekning som en «mulighet» for selv igjen å bli en verdensmakt. Og i flyktningepolitikken har storkoalisjonen allerede antatt AfDs linje, ikke minst på initiativ av SPD.

De kommende ukene vil markere hundreårsjubiléet for November-revolusjonen i Tyskland. Etter Den første verdenskrigens slakteri reiste millioner av sjømenn, soldater og arbeidere seg opp i revolt mot Keiser-regimet. Den gangen allierte SPD seg, under partiledelsen til Friedrich Ebert, Philipp Scheidemann og Gustav Noske, med de mest reaksjonære kreftene i militæret for å nedkjempe de revolusjonære arbeiderne som hadde aspirasjoner om et sosialistisk samfunn. Under Weimar-republikkens pseudo-demokratiske slør opprettholdt SPD grunnlaget for den fortsatte eksistensen til finans- og big-business-baronene, de store landeierne og militærkasten, som 15 år senere så hjalp Hitler til makten.

Hundre år senere står SPD akkurat like langt til høyre. Den tiden da partiet kunne kombinere forsvaret av kapitalismen med sosiale innrømmelser er forlengst passert. Men i motsetning til i 1918 har ikke SPD lenger en massebase og partiet er i fritt fall. Denne voksende folkelige avvisningen av SPD kan bare mobiliseres til en kamp mot gjenkomsten av fascisme, militarisme og krig om den bevæpnes med et sosialistisk perspektiv. Det innebærer å bygge et ekte sosialistisk masseparti av arbeiderklassen – Sozialistische Gleichheitspartei.