Washingtons pålegging av nye bredt anlagte sanksjoner mot Iran – for å strupe landets økonomi og utløse regimeendring i Teheran – grumser til verdens geopolitikk.

Fra og med i dag har USA innført embargo på all iransk energieksport og frosset Iran ut av det USA-dominerte globale finanssystemet, for å forkrøple resten av landets handel og nekte det tilgang til maskiner, reservedeler og til og med grunnleggende matvarer og medisiner.

Dermed handler amerikansk imperialisme igjen som en lov for sin egen del. Sanksjonene er fullstendig illegale og i henhold til internasjonal lov og rett er de å betrakte som en krigserklæring. De bryter med Iran-atomavtalen av 2015, støttet av FNs sikkerhetsråd, som har navnet Joint Comprehensive Action Plan (JCPOA - Den felles helhetlige aksjonsplanen), som ble fremforhandlet på befaling fra Washington og under amerikansk tvang, deriblant krigstrusler.

Alle de andre kontraktspartene til JCPOA (Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU), og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) som er ansvarlig for å verifisere at Iran overholder avtalen, står fast på at Iran har oppfylt sine forpliktelser ned til den minste detalj. Dette inkluderer demonteringen av mye av landets sivile atomprogram og en begrensning av den resterende delen.

Likevel, etter en helomvending for sin støtte til JCPOA, svinger Washington nå klubba for sekundære sanksjoner for å tvinge resten av verden med på sin ulovlige embargo og for å opprettholde sin offensiv for regimeendring. Selskaper og land som handler med Iran, eller til og med handler med de som gjør det, vil bli ekskludert fra det amerikanske markedet og vil bli gjenstand for store bøter og andre straffer. Tilsvarende vil banker og skippingforsikringsselskap som har noen som helst avtale med selskap som handler med Iran, eller med andre finansinstitusjoner som muliggjør handel med Iran, være gjenstand for straffende amerikanske sekundærsanksjoner.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som i likhet med den amerikanske presidenten Donald Trump gjentatte ganger har truet med å angripe Iran og som har beordret militærangrep på den iranske Islamske revolusjonærgarden i Syria, har hyllet USAs sanksjoner som «historiske». Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), to andre amerikanske klientstater, lover å øke sin oljeproduksjon for å kompensere for de mangler som forårsakes av Washingtons embargo av iransk oljeeksport.

Men Amerikas økonomiske krig mot Iran forverrer ikke bare spenningene i Midtøsten. Den grumser også til relasjonene mellom USA og de andre stormaktene, og spesielt med Europa.

På fredag kom utenriksministrene i Storbritannia, Frankrike og Tyskland og EUs utenrikspolitiske sjef Frederica Mogherini med en uttalelse som bekrefter og gjentar deres støtte til JCPOA, der de lovet å omgå og å trosse de amerikanske sanksjonene. De erklærte: «Det er vårt mål å beskytte europeiske økonomiske aktører som engasjert seg i legitim handelsvirksomhet med Iran, i samsvar med EUs lov og FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2231.»

De erklærte sin forpliktelse til å bevare «finansielle kanaler med» Iran, slik at landet kan fortsette å eksportere olje og gass, og at de jobber med Russland, Kina og andre land som er «interessert i å støtte JCPOA» for det formålet.

Erklæringen understreket de europeiske maktenes «urokkelige kollektive besluttsomhet» til å hevde sin rett til å «forfølge lovlig handel» og for det formål å fortsette med etableringen av et SPV (Special Purpose Vehicle - Spesielt formålsredskap) som gjør det mulig for europeiske bedrifter og for andre land, inkludert potensielt Russland og Kina, å drive handel med Iran ved hjelp av euroen eller et annet vekslingsmedium som ikke er amerikanske dollar, for betalingsklarering utenfor det USA-dominerte finansielle verdenssystemet.

Fredagens erklæring var som respons på en rekke truende uttalelser fra Trump, utenriksminister Mike Pompeo og andre offisielle topprepresentanter for den amerikanske administrasjonen, tidligere samme dag. Disse uttalelsene utla de nye amerikanske sanksjonene og gjentok Washingtons løfte om å krasje Irans økonomi og aggressivt pålegge sanksjoner mot ethvert selskap eller land som ikke faller inn på rekke med de amerikanske sanksjonene.

Som svar på et spørsmål om det europeiske SPV sa finansminister Steven Mnuchin at han ikke hadde «noen forventning» om at ordningen ville vise seg å kunne bli en kanal for «betydelig» handel. «Men om det er transaksjoner som har til hensikt å unnvike våre sanksjoner da vil vi aggressivt anvende våre virkemidler.»

Trump-representanter ga også klar beskjed om at de vil pålegge sanksjoner på SWIFT, det Brüssel-baserte nettverket som muliggjør sikker inter-bank-kommunikasjon, og på de europeiske bankfolkene som utgjør flertallet av direktørene, dersom de ikke umiddelbart ekskluderer alle iranske finansinstitusjoner fra nettverket.

Og i et skritt ment for demonstrativt å understreke Washingtons forakt for europeerne inkluderte Trump-administrasjonen ingen EU-stat blant de åtte landene som vil bli gitt midlertidige lettelser for den fulle anvendelsen av den amerikanske embargoen mot oljeimport.

Tyskland, Storbritannia, Frankrike og EU er ikke mindre grådige enn Washington. Europas stormakter gjenoppruster seg frenetisk og har hjulpet til som spydspisser for NATOs krigsoppbygging mot Russland. Over de siste tre tiårene har de ført mange kriger og nykolonialistiske intervensjoner i Midtøsten og Nord-Afrika, fra Afghanistan og Libya til Mali.

Men de både avskyr og frykter konsekvensene av Trump-administrasjonens hensynsløse og provoserende offensiv mot Iran. De avskyr den fordi Washingtons kullkasting av atomavtalen har trukket teppet fra under beina på den europeiske kapitalens planer om å innta en ledende posisjon på Irans hjemmemarked og utnyttingen av iranske tilbud om massive olje- og naturgassinnrømmelser. De frykter den fordi USAs konfrontasjon med Iran truer med å antenne en krig som uunngåelig vil sette hele Midtøsten i brann, utløse en ny flyktningekrise, føre til en massiv økning av oljeprisene, og sist men ikke minst, en oppdeling av regionen under betingelser der de europeiske maktene fremdeles mangler militære midler for uavhengig å kunne bestemme utfallet.

Til dags dato har Trump-administrasjonen inntatt en hovmodig, til og med lemfeldig, holdning til de europeiske besvergelsene av opposisjon mot USAs sanksjoner. Trump og de andre Iran-krigshaukene, som Pompeo og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton som fører an for administrasjonen, er oppmuntret av det faktum at mange europeiske bedrifter har stemt med føttene og kuttet sine handelsforbindelser med Iran, av frykt for å krysse de amerikanske sanksjonene.

Financial Times rapporterte i forrige uke at på grunn av frykt for amerikanske repressalier har ingen europeisk stat sagt seg villig til å huse SPV, som ifølge de siste EU-uttalelsene ikke engang vil være i drift før på nyåret.

De europeiske vanskelighetene og nølingen er høyst reelle. Men de antyder også enormiteten og eksplosiviteten av de geopolitiske omkalfatringene som nå er på gang.

Mens europeiske foretaksledere, med sitt fokus på maksimeringen av markedsandeler og investoravkastning for de neste par rapporteringskvartalene, har bøyet seg for den amerikanske sanksjonstrusselen, har derimot de politiske lederne, som er ansvarlige for å utvikle og implementere imperialistiske strategier, konkludert med at de må presse tilbake mot Washington.

Dette handler om Iran, men også om utviklingen av midlene for å kunne forhindre at USA bruker ensidige sanksjoner for å diktere Europas utenrikspolitikk, herunder potensielt forsvaret av Nord Stream 2 (rørledningsprosjektet som skal transportere russisk naturgass til Tyskland langs bunnen av Østersjøen, og som Trump flere ganger har fordømt.)

Siden Washingtons evne til å pålegge ensidige sanksjoner er knyttet til den amerikanske dollarens rolle som verdens reservevaluta og USAs dominans over verdens banksystemer, innebærer den europeiske utfordringen av det amerikanske sanksjonsvåpenet nødvendigvis en utfordring for disse nøkkelelementene av amerikansk verdensmakt.

De europeiske imperialistmaktene tar denne veien fordi de, som alle stormaktene, er låst inn i en frenetisk kamp om markeder, profitter og strategiske fordeler under betingelser av et systemisk sammenbrudd av verdenskapitalismen. Der de befinner seg presset mellom fremveksten av nye makter og et USA som er stadig mer avhengig av krig for å motvirke forvitringen av sin økonomiske makt og som hensynsløst forfølger sine egne interesser på bekostning av både fiende og angivelige venn, søker nå europeerne, anført av tysk imperialisme, å utvikle økonomiske og militære midler for å kunne hevde sine egne rovinteresser – uavhengig av, og om det skulle bli nødvendig, også mot USA.

De som utvikler SPV er seg særdeles bevisst dette og har erklært offentlig at ordningen ikke er Iran-spesifikk.

Der han uttalte seg i forrige måned, bare få uker etter at EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker brukte sin Tilstanden-for-EU-tale til å kreve tiltak for å sikre at euroen skal spille en større global rolle, erklærte den franske finansministeren Bruno Le Maire: «Krisen med Iran er en anledning for Europa til å skaffe seg sine egne uavhengige finansinstitusjoner, slik at vi kan handle med hvem vi vil.» Agnes Von der Muhl, talskvinne for det franske utenriksdepartementet, la til at SPV «har som mål å skape et økonomisk suverenitetsverktøy for Den europeiske union ... som vil beskytte europeiske selskaper i fremtiden, fra effekten av illegale ekstra-territoriale sanksjoner.»

Den amerikanske imperialismens strateger er seg også bevisst at SPV er en utfordring for mer enn Trump-administrasjonens Iran-politikk. I en artikkel i Foreign Affairs i forrige måned uttrykte Elizabeth Rosenberg, forhenværende representant for Obama-administrasjonen, sine alvorlige bekymringer for at Trump-administrasjonens ensidige sanksjoner fører EU til å samarbeide med Russland og Kina for å trosse Washington, og oppildner en europeisk utfordring av den amerikanske finansielle dominansen. Under forhold der Russland og Kina allerede forsøker å utvikle betalingssystemer som omgår de vestlige bankene og fremtiden lover ytterligere utfordringer for dollarens overherredømme og det USA-ledede globale finanssystemet, «er det bekymringsfullt», hevdet Rosenberg, «at USA akselererer denne trenden».

Med sitt pådriv for å krasje Irans økonomi og ytterligere forarme landets befolkning har Trump-administrasjonen sluppet løs krigshundene. Uansett virkningene av sanksjonene har Washington nå pantsatt sin prestisje og sin makt til å bringe Teheran i kne og gjøre resten av verden implisert i sine forbrytelser. Faren for nok en katastrofal Midtøsten-krig vokser dermed ytterligere, mens den tilspissende antagonistiske motsetningen mellom Europa og Amerika og de globale mellomstatlige forbindelsenes nedstigning til en galskap av alle mot alle setter scenen – foruten den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære intervensjon – for en global konflagrasjon som vil stille selv det forrige århundrets verdenskriger i skyggen.