Macron inviterer Trump til Paris og påkaller fascismens og 1930-tallets spøkelse

Den franske presidenten Emmanuel Macron ga i forrige uke et langt intervju til Ouest France mens han forbereder Paris på å være vertskap kommende lørdag for den amerikanske presidenten Donald Trump, i anledning hundre-års-markeringen av våpenhvilen som avsluttet Den første verdenskrigen. I intervjuet advarte han for at Europa står overfor de samme truslene i dag som for 100 år siden, i årene mellom Den første verdenskrigen, med fremveksten av fascismen, og utbruddet av Den andre verdenskrigen i 1939.

«De rikes president» fortsatte sin tomme posering som en «progressiv» motstander av nasjonalisme og av EU-kritikere fra det ytre høyre, som den italienske innenriksministeren Matteo Salvini og den ungarske statsministeren Viktor Orban, midt blant et voksende raseri i arbeiderklassen mot hans politikk. Med opprop om protester mot Trumps besøk den 11. november og mot sosiale innstramminger og drivstoffprishevinger den 17. november, prøvde han å snakke til den folkelige bekymringen over faren for diktatur og krig.

Han erklærte: «Jeg er slått av likheten mellom den epoken vi lever i og mellomkrigstiden. I et Europa som i dag er splittet av frykt, nasjonalistiske stemninger og konsekvensene av den økonomiske krisen, er vi vitner til den nesten metodiske gjenkomsten av alt som formet Europas liv mellom slutten av Den første verdenskrigen og aksjemarkedskrasjet i 1929. Dette må vi ha i tankene, være klarsynte, og vite hvordan vi skal motstå.»

Macrons uttalelser utgjorde faktisk det franske statsoverhodets bekreftelser for det millioner av arbeidere over hele verden fornemmer: Faren for krig og autoritært styre er reell og voksende. Men Macron, en såkalt «progressiv» investeringsbankmann, foreslår imidlertid bare politikk som intensiverer disse farene, forankret i den groteske sosiale ulikheten og kapitalismens historiske fallitt. Den eneste kraften som kan by en vei fremover i kampen mot faren for et tilbakefall til 1930-tallets barbari er arbeiderklassen.

Macron forsøkte ikke engang å få sin kritikk av nasjonalisme til å stå i forhold til invitasjonen av Trump, den parasitære milliardæren som mer enn noen personifiserer forsøket på å røre opp fascistisk nasjonalisme og antiinnvandrerhat, for å forfølge militaristisk og antisosial politikk.

Mindre enn to uker tidligere hadde Trump bekjentgjort kansellering av INF-traktaten (Intermediate Range Nuclear Forces). Kort tid før det hadde den amerikanske ambassadøren til NATO Kay Bailey Hutchinson truet med å bombe Russland for å «ta ut» russiske missiler som hun hevdet brøt traktaten. Samtidig som han annonserte at han ville forkaste INF-traktaten, et tiltak som forventes å igangsette atomvåpenkappløp med både Russland og Kina, utplasserte Trump tusenvis av amerikanske soldater til den meksikanske grensa for å sette opp gigantiske fengselsleirer og truet med å skyte på forsvarsløse innvandrere som søker asyl.

Men Macron ønsker Trump hjertelig velkommen til Paris mens han hyklersk fordømmer Salvini og Orban.

Disse fordømmelsene er i all hovedsak falske, ettersom Macron gjør dem til tjeneste for de samme klasseinteressene som Trump eller Macrons nyfascistiske rivaler i Europa også betjener. Hans planer for at EU skal bruke ytterligere hundrevis av milliarder av euro på hæren, og for nedskjæringer i pensjonene, privatiseringen av jernbanene og innstramminger rettet mot arbeidere, har til hensikt å støpe EU om til en militarisert imperialistisk blokk. Som Macron videre forklarte til Ouest France sikter den verbale kritikken av nasjonalismen i Europa inn på å bevare denne blokkens smuldrende enhet og på å fremme dens geopolitiske interesser.

Han sa: «Vår æra er en æra av stormakter som utvikler sin politikk på en global skala; regler for konkurranse og orden må fortsatt etableres. Europa står overfor en fare: for å bli revet fra hverandre av nasjonalistiske krefter, for å bli kastet rundt av utenlandske makter og for å miste sin suverenitet. Det betyr at sikkerheten vil være avhengig av amerikanske beslutninger, Kina vil bli mer involvert i nøkkelinfrastruktur, Russland vil bli fristet til manipuleringer, store finansinteresser og markeder vil kunne overgå den tyngden stater kan ha.»

Faktisk markerte Macrons presidentskap sammenbruddet av EUs evne til å posere som et demokratisk alternativ til ytrehøyre. I fjor ble Macron valgt som forutbestemt mot den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen, som hadde hyllet valget av Trump. Og Macron ble hyllet som del av tospannet med den tyske kansleren Angela Merkel som skulle gjøre EU til den nye «lederen av den frie verden», kanskje via en allianse med det amerikanske Demokratiske partiet, etter Trumps valg.

Et år senere har disse pretensjonene rast i grus. Merkel har kunngjort sin skrittvise avgang som kansler midt i en voldsom kampanje for gjenopprustning av Tyskland, legitimeringen av tysk militarisme og promoteringen av tyske fascistiske tradisjoner. Innenriksminister Horst Seehofer erklærte at han ville ha deltatt i et nynazistisk oppløp i Chemnitz, blant voksende bevis for samspill mellom staten og ytrehøyrekretser og masseprotester som mobiliserer hundretusener over hele Tyskland.

I tillegg plasserte den tyske etterretningstjenesten BfV Sozialistische Gleichheitspartei (SGP; den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale - ICFI) på ei liste over «venstreekstremistiske grupper» for at partiet motsetter seg ytrehøyremilitarismen, samtidig som BfV vedgikk at SGP ikke engasjerte seg i voldelige aktiviteter.

Mens Macrons allierte i Berlin trekker opp en ytrehøyrekurs og truer med å undertrykke opposisjonelle stemninger innenlands er Macron i det alt vesentligste på samme kurs. Hans påtvungne privatisering og lønnsnedskjæringer ved De franske nasjonale jernbanene (SNCF), som først ble foreslått under unntakstilstanden som suspenderte demokratiske rettigheter og som ble pålagt til tross for streikehandlinger og overveldende opposisjon fra jernbanearbeidere, har diskreditert hans innsparingsagenda og rystet hans presidentskap.

Hans raid mot La France insoumise (LFI), en organisasjon som med presidentkandidaten Jean-Luc Mélenchon fikk 20 prosent av stemmene i 2017, signaliserte at de vesentlige politi-stat-mandatene som ble bygget opp under den franske unntakstilstanden, kan og vil bli mobilisert mot fredelig politisk opposisjon.

Denne utviklingen bekrefter posisjonen som ble inntatt av Parti de l'égalité socialiste (PES, den franske seksjonen av ICFI) under presidentvalget. Partiet krevde en aktiv boikott av andrerunden mellom Macron og Le Pen, for å gi en politisk linje for byggingen av en bevegelse i arbeiderklassen mot enhver av de to kandidatene. Med det valget undervurderte ikke PES på noen måte faren for autoritært styre i Frankrike. Derimot advarte partiet helt riktig for at Macron ikke ville være noe alternativ til den ytrehøyrefaren og nasjonalistiske fremmedfrykten som Le Pen representerer.

Og i Ouest France insisterte Macron på at hans modell er Georges Clemenceau, den franske presidenten ved slutten av Den første verdenskrigen. Clemenceau var en ivrig forsvarer av Versailles-fredsavtalen som var innrettet på å tvinge Tyskland i kne og ydmyke landet. Han krevde antikrig-soldater henrettet og en drakonisk undertrykking av sosialistiske og antikrigsentimenter. Der han hyllet «Clemenceaus melding», sa Macron at han var «seierens far, som når alt virker håpløst og troppene fortviler, ikke gir etter».

Faktisk indikerer det internasjonale oppsvinget av protester og streiker at arbeidermassene forflytter seg i retning av opposisjon mot det europeiske borgerskapets militarisme og nedskjæringer. Denne bevegelsen mot ytrehøyrepolitikk som vokser frem over hele Europa kan bare føres som en politisk kamp, som reiser spørsmålet om overføringen av makten til arbeiderklassen og byggingen av arbeiderstater som forfølger en sosialistisk politikk. Det betyr, som de europeiske seksjonene av ICFI insisterer, en kamp mot EU og for De forente sosialistiske stater av Europa.

Loading