Brexit-avtale truer May-regjeringens overlevelse

Utkastet til avtale mellom EU og den britiske statsministeren Theresa Mays forhandlingsteam blir fordømt fra alle kanter. Helt umiddelbart avhenger Mays skjebne av dimensjonen på opprøret fra den hard-Brexit-fløyen innen hennes eget parti. Men, basert på alt annet enn den mest optimistiske vurderingen er det liten sannsynlighet for at hennes forslag passerer i parlamentet – hvilket truer både hennes egen og den konservative regjeringens fremtidsutsikter.

May var i stand til å få sitt kabinetts godkjenning for hennes foreslåtte avtale om vilkårene for den britiske tilbaketrekkingen fra EU først etter et fem-timers møte på onsdag, der hun ikke tillot en formell avstemming. Høyprofilerte ministerfratredelser fulgte – både Brexit-minister Dominic Raab og arbeids- og pensjonsminister Esther McVey.

May har respondert med å insistere på at det ikke finnes noen alternativ vei til Brexit, og at det må være en «backstop»-mekanisme [grense/toll vilkår, med tidsrammer og avviklingsmekanisme] som er akseptabel for Brüssel, for å sikre tariff-fri tilgang til Det forente europeiske markedet og for å forhindre en hard grense mellom Nord-Irland [som del av Storbritannia] og Den irske republikk [EU]. Hun har oppfordret «Hard Brexiteers» til ikke å nedstemme hennes avtale og risikere enten en ny folkeavstemming om EU-medlemskap eller en «snap general election» [nyvalg til parlamentet], som kunne bringe Jeremy Corbyns Labour Party til regjering. Selv om hun skulle lykkes med å splitte motstandere innen sin egen regjering og parti, ville hun fortsatt behøve støtte fra en del av Labour Partys representanter i parlamentet for å få avtalen gjennom der.

Jacob Rees Mogg, den innflytelsesrike lederen av Tory-enes antiEU-organisasjon Europeisk forskningsgruppe (ERG), har innlevert sitt brev om mistillits til May, til styrelederen for Tory-partiets 1922-komité Sir Graham Brady. To andre Brexiteers, Sheryll Murray og Henry Smith, fulgte etter med sine tilsvarende brev. For å utløse en partilederstrid må 48 parlamentsmedlemmer innlevere sine, og Mogg antydet at der var de «ikke enda», men kunne være det innen uker. Dette ga uttrykk for langt mindre selvtillit enn tallene som ble spådd i forrige måned, hvilket indikerer at noen Brexiteers har lyttet til business-verdens krav om at den europeiske handelen må bevares, og det antyder at May kan overleve en utfordring.

Uansett og alikevel, der May konfronterer motstand fra alle opposisjonspartiene, fra sine koalisjonspartnere i Det demokratiske unionspartiet (DUP) og fra dusinvis av Tory-parlamentsmedlemmer, kan krisen over Brexit bare utdypes. Spaltisten Martin Wolf i Financial Times advarte for at uføret var historisk, da «Storbritannia i dag ikke kan løse sitt forhold til kontinentet ... Sammenligninger med Suez-krisen i 1956 kommer ikke opp til merket. Dette er et langt mer signifikant rot enn det var.»

Tony Blair, den uoffisielle lederen for Remain-leiren, erklærte: «Denne avtalen er ikke et kompromiss, det er en kapitulering.» Remain-fraksjonen klager over at avtalen som tilbys er mye verre enn vilkårene for dagens EU-medlemskap, i det at garantien for fortsatt tilgang til det indre marked betyr at Storbritannia mister medlemskapsrettighetene. Blairs motstand mot avtalen forener ham derfor med tidligere utenriksministeren Boris Johnson i en «uhellig allianse ... Vi er enige om at dette er en meningsløs Brexit, og bare i navnet, som ikke er det beste fra en dårlig innsats, men det verste av begge verdener.»

På torsdag morgen kom Labour Party med en uttalelse via Jon Trickett, opposisjonspartiets skygge-kabinettkontor-minister, som sa at «regjeringen faller fra hverandre for våre øyne,» og at statsministeren «ikke har noen myndighet igjen, og klart ikke er i stand til å levere en Brexit-avtale, og ikke engang har autoritet nok til å få støtte fra eget kabinett – langt mindre fra parlamentet og folket i vårt land.» Men, til tross for Corbyns tidligere krav om at et parlamentsvalg ville være den eneste måten å løse Brexit-krisen, kom han han ikke med noe eksplisitt krav om det nå.

Dette er åpenbart knyttet an til Corbyn-istenes innsatser for å tekkes partiets Blairite-fraksjon, som er imot et parlamentsvalg, av frykt for at det vil oppmuntre en bevegelse av arbeiderklassen mot årene med nyliberalisme og innstramminger. De krever i stedet «A People’s Vote» – en folkeavstemming – for helt å få reversert Brexit.

Labour Party, sammen med andre opposisjonspartier, har fokusert på å kreve at den lovede «meningsfulle avstemmingen» over avtalen også må inkludere retten til å foreta endringer, som angivelig skal kunne tilby «nøyaktig de samme fordelene» som EU-medlemskap. Offisielle EU-representanter responderte med å insistere på at utkastet til avtale er «det beste vi kan tilby».

David Cameron, Mays forgjenger, kalte i 2016 for Brexit-folkeavstemmingen som et middel til å tekkes sitt Tory-partis euro-skeptiske fløy, samtidig som han styrket Storbritannias forhandlingsposisjon overfor andre EU-makter, fremfor alt Tyskland. Stilt overfor den katastrofale konsekvensen av å ha tapt – i vesentlig grad som resultat av et protestresultat som uttrykte utbredt sosial og politisk fremmedgjøring – ble styringseliten kastet ut i en bitter fraksjonskonflikt over hvordan best å forsvare Storbritannias globale interesser.

Pro-Brexit-grupperingene festet sine håp til å kunne bruke valget av Donald Trump til å gratis-ri på det amerikanske kravet om ubegrenset tilgang til det europeiske markedet, kombinert med retten til å forhandle uavhengige handelsforbindelser internasjonalt. May søkte det samme endelige målet, men ble brakt ansikt til ansikt med realiteten av Storbritannias svake posisjon og de fulle implikasjonene av de voksende antagonistiske motsetningene mellom USA og Europa.

I stedet for å folde sammen under det amerikanske presset har Tyskland og Frankrike inntatt en hard linje mot Storbritannia for å bevare enheten innen EU, mens de forsøker å styrke sin hånd mot Washington. Uka som førte opp til annonseringen av Brexit-avtalen ble dominert av de offisielle minnesmarkeringene for at det var hundre år siden Første verdenskrig pååhørte, hvilket førte til at 70 verdensledere møttes i Paris. Slik er Mays isolasjon at hun ikke engang kunne tenke på å delta, og hun forble i London for å markere anledningen der. Enda mer signifikant er det at det brøt ut fiendtlige relasjoner mellom USA, Frankrike og Tyskland over president Emmanuel Macrons erklæring om at Europa trenger sin egen hær – ikke bare for å bekjempe trusselen fra Russland og Kina – men i anerkjennelsen av at USA ikke lenger er en pålitelig alliert.

Da han landet i Paris fyrte Trump av en tweet som sa at «President Macron av Frankrike har nettopp foreslått at Europa bygger sitt eget militære for å beskytte seg mot USA, Kina og Russland. Veldig fornærmende, men kanskje Europa først bør betale sin rettmessige andel for NATO, som USA subsidierer sterkt!»

På tirsdagen tvitret han: «Emmanuel Macron foreslår å bygge sin egen hær for å beskytte Europa mot USA, Kina og Russland. Men det var Tyskland i verdenskrigene En & To – Hvordan gikk det for Frankrike? De begynte å lære seg tysk i Paris før USA kom på banen.»

Den tyske kansleren Angela Merkel, som ikke sa noe imot Macrons forslag om å hedre marskalk Pétain, krigstidslederen for det nazi-kollaborerende Vichy-regimet, solidariserte seg med Macrons krav om en selvstendig europeisk militærkapasitet. På tirsdag fortalte hun Europa-parlamentet i Strasbourg om sin «visjon om en dag å etablere en ekte europeisk hær,» mens hun insisterte på at «de tider da vi kunne stole på andre er over».

Under disse omstendighetene var May tvunget til å akseptere en dårlig avtale, heller enn de katastrofale konsekvensene av en no-deal-Brexit [fratreden uten handels og toll avtale]. Men dette har bare endret slagmarken der den rasende konflikten innen styringseliten blir utkjempet.

Med oppropet om en aktiv boikott av 2016-Brexit-folkeavstemmingen insisterte Socialist Equality Party (UK) [Sosialistiske Likhetsparti] på at arbeiderklassen ikke har noen interesse av å støtte noen av de to høyreorienterte borgerlige fraksjonene. Brexit har vist seg å være en økonomisk katastrofe, et fokus for xenofobisk nasjonalisme og planer for handelskrig ført på bekostning av arbeidernes jobber, lønninger og essensielle tjenester. Dette kan ikke motvirkes av støtte for EU-medlemskap, der medlemslandene følger samme agenda med økende militarisme, antiinnvandrer-tiltak og rå innstramminger, mens det oppildnes fascistiske bevegelser på tvers av hele kontinentet, fremfor alt i Frankrike og Tyskland.

Arbeiderklassen må fremme sitt eget internasjonalistiske program for å forene arbeidernes kamp over hele Europa, til forsvar av levestandarder og demokratiske rettigheter. Arbeidernes alternativ til et Europa for de transnasjonale foretakene er kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.

Loading