Kongresspanel sammensatt fra begge partier: USA må forberede seg for «grufull» og «ødeleggende» krig med Russland og Kina

Av Andre Damon
16 November 2018

En kommisjon oppnevnt av Kongressen, sammensatt av begge partiene, leverte på tirsdag en lang og omfattende rapport som støtter Pentagons planer om forberedelser til en «stormakt»-krig mot Russland, Kina, eller begge to, som gjør det klart at Trump-administrasjonens krigerske politikk deles av Det demokratiske partiet.

Trygg i sin visshet om at funnene aldri vil seriøst rapporteres av massemediene legger ikke forfatterne av denne rapporten noe i mellom når de beskriver hva en slik krig vil bety. En krig mellom USA og Kina, som ifølge rapporten kan bryte ut innen fire år, vil bli «grufull» og «ødeleggende». Militæret vil «stå overfor større tap enn noen gang på flere tiår». En slik krig kunne føre til «rask nukleær eskalering» og amerikanske sivile vil bli angrepet og sannsynligvis drept.

Amerikansk B-52 Stratofortress bombefly [Foto: US Air National Guard]

Det er umulig å forstå noe som helst av amerikansk politikk uten å erkjenne én grunnleggende realitet: begivenhetene og skandalene som dominerer den politiske diskursen, de som kommer med i kveldsnyhetene og som kommer til overskriftene på nyhetssider og sosial-medie-feeds, har fint lite å gjøre med overveiningene blant de som faktisk treffer beslutninger. Mediekommentatorene spiller sine tildelte roller, vel vitende om at de har å begrense emnene som diskuteres innen svært trange rammer.

De som faktisk definerer de politiske retningslinjene – en utvalgt gruppe av høyt rangerte medlemmer av Kongressen, offisielle Pentagon-representanter og tenktankpersonell, så vel som rådgivere til Det hvite hus – snakker et helt annet språk seg i mellom og i publikasjoner som de vet den generelle allmennheten ikke vil lese, og som mediene ikke vil rapportere seriøst.

Disse menneskene aksepterer som gitte, selvsagte fakta, uttalelser som dersom de noen gang kom så langt som til kveldsnyhetssendingene, da ville bli avvist som «konspirasjonsteorier».

Det siste eksempelet på slik klar tale kommer i form av en ny rapport levert av National Defense Strategy Commission [Den nasjonale forsvarstrategikommisjonen], et organ opprettet av Kongressen for å evaluere Pentagons nye National Security Strategy [Nasjonal sikkerhetsstrategi], utgitt tidlig i år, der det erklæres at «stormakt konkurranse – ikke terrorisme – er nå det primære fokuset» for det amerikanske militæret.

Panelets funn kan oppsummeres som følger: Det amerikanske militæret har helt rett i å forberede til krig med Russland og Kina. Men Pentagon, som har større utlegg hvert år enn de neste åtte største nasjonale militærstyrkene tilsammen, krever en massiv ekspansjon av militærutleggene, og de skal dekkes av nedskjæringer i sosiale grunnfjell-programmer som Medicare, Medicaid og Social Security [o. anm.: (lenker til engelsk Wikipedia) Medicare: helseforsikringsprogram for pensjonister og funksjonshemmede; Medicaid: bidrag til heksetjenester og pleie for lavinntektsfamilier; Social Security: føderalt alderspensjonsprogram]

Rapporten er med andre ord Kongressens blankofullmakt for Trump-administrasjonens militæroppbygging, og setter ord på det Kongressen gjorde i gjerning da den i år vedtok, med overveldende to-parti-støtte, den største militærbudsjettforhøyelsen siden Det kalde krigen.

Men utover erkjennelsen av at USA må forberede for en umiddelbart forestående krig, som involverer «hele samfunnet», med «ødeleggende» konsekvenser for befolkningen i USA, er dokumentet en sterk advarsel om en annen grunnleggende realitet: USA kan meget vel tape en slik krig, som faktisk krever den militære erobringen av hele planeten, av et land med mindre enn fem prosent av verdens befolkning.

Rapporten stadfester at USA «kanskje må slite for å vinne, eller kanskje kan tape, en krig mot Kina eller Russland». Disse krigene ville ikke bare utkjempes i utlandet, men ville sannsynligvis gjøre den amerikanske befolkningen til mål: «Det ville være uklokt og uansvarlig ikke å forvente at motstandere ville forsøke ødeleggende kinetiske, cyber- eller andre typer angrep mot amerikanere hjemme, samtidig som de prøver å beseire vårt militære i utlandet.»

Rapporten legger til: «Skulle krig oppstå vil amerikanske styrker møte hardere kamper og større tap enn noen gang på flere tiår. Det er verdt å huske at under Falklands-krigen forkrøplet og senket en underlegen motstander – Argentina – et vesentlig britisk krigsskip da argentinerne fikk inn en fulltreffer med én enkelt styrt missil. Graden av ødeleggelse som en vesentlig rivaliserende stat som motstander kan påføre amerikanske styrker i dag, kan være flere størrelsesordener værre.»

For virkelig å gjøre poenget helt klart beskriver rapporten en rekke scenarier. Det første innebærer at Taiwan erklærer uavhengighet fra Kina i 2022, som så forårsaker kinesisk gjengjeldelse. «Pentagon informerer presidenten om at Amerika sannsynligvis kunne beseire Kina i en langvarig krig, hvis nasjonens fulle og hele makt mobiliseres. Alikevel vil landet miste et stort antall skip og fly, så vel som tusenvis av liv i tiltaket, i tillegg til å lide alvorlige økonomiske forstyrrelser – alt uten garanti for at det har noen avgjørende betydning før Taiwan ble overrent ... Men å forhindre det resultatet ville nå kreve å absorbere horrible tap.»

Rapporten konkluderer med at løsningen er en mye større hær, finansiert av konsekvente, flerårige økninger av utleggene. Det står: «Det er nødvendig, med ekstraordinær hast, å adressere krisen i det nasjonale forsvaret.»

Hæren trenger «mer rustning, lang-rekkevidde-våpen, ingeniørtropper og luftforsvarsenheter». Det amerikanske luftvåpenet trenger «flere langtrekkende ‘stealthy’ [antiradar] kamp- og bombefly, drivstoff-tanker-fly, løftekapasitet og etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringsplattformer.» Atomvåpenstyrken trenger flere missiler. Og så videre, i det lange og det brede.

For å betale for alt dette må sosialtjenestene uthules. «Generelle rettighetsprogrammer [mandatory entitlements] driver utgiftsveksten» beklager rapporten, som krever at Kongressen adresserer disse programmene, deriblant Medicare, Medicaid og Social Security. Den advarer for at «slike tilpasninger utvilsomt vil være ganske smertelige».

Og til slutt, hele samfunnet må mobiliseres bak krigsinnsatsen. En «hele nasjonen»-tilnærming må anlegges, som inkluderer «handelspolitikk; vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikkutdanning». Alt fra private foretak til akademiske institusjoner må bringes på banen.

Med hele utlistingen av alle de ulike utfordringene USA står overfor når det gjelder å utkjempe og vinne en krig mot Russland eller Kina, kom ingen av de fornemme medlemmer av komitéen til den tilsynelatende åpenbare konklusjonen: at USA kanskje ikke bør utkjempe en slik krig.

Men i så henseende representerer komitémedlemmene og rapportens forfattere den overveldende konsensusen innen de amerikanske politiske kretsene som definerer de politiske retninglinjene. Det er rapportert at Adolf Hitler på sine siste dager skal ha erklært igjen og igjen at dersom den tyske nasjonen ikke kunne vinne Den andre verdenskrigen, da fortjente den ikke sin eksistens. Den amerikanske styringsklassen er fullt og helt forpliktet til et handlingsforløp som truer utslettelse av ikke bare mange av verdens mennesker, men til og med den amerikanske befolkningen.

Dette er ikke individers vanvidd, men galskapen representert av en sosial klasse og en sosial orden som er utlevd og fallitt – kapitalismen – og et like utlevd politisk rammeverk: nasjon-stat-systemet. Og denne galskapen kan bare opponeres av en annen sosial kraft: verdens arbeiderklasse, som har sosiale interesser som er internasjonale og progressive, og som for hele sin eksistens er avhengig av å motsette seg den amerikanske kapitalismens megalomaniske krigsmål.