Sri Lanka: Mistillitsvotum nummer to vedtatt, med voldelige sammenstøt i parlamentet

Av W.A. Sunil
17 November 2018

De fysiske sammenstøtene, truslene og mottruslene fortsatte i Sri Lankas parlament på fredag der rivaliserende fraksjoner sloss om å sikre seg regjeringskontrollen, etter et mistillitsvotum den 14. november mot president Sirisenas utnevnelsen av Mahinda Rajapakse til statsminister den 26. oktober.

Sirisena veltet Rajapakse ved en USA-støttet regime-endringsoperasjon i presidentvalget i 2015, for å danne en nasjonal-enhet-regjering mellom hans fraksjon av Sri Lankas frihetsparti (SLFP) og opposisjonspartiet Forent nasjonalparti (UNP), der UNP-lederen Ranil Wickremesinghe ble statsminister. Washington var fiendtlig innstilt til Rajapakse-regjeringens nære bånd til Beijing.

Denne «nasjonale enhet»-koalisjonen har nå kollapset under påvirkningen av en voksende motstand fra arbeidere og de fattige.

Parlamentet ble samlet igjen på torsdag, en dag etter mistillitsavstemmingen, for å høre en erklæring fra Rajapakse. Han anklaget den tidligere Sirisena-Wickremesinghe-regjeringen for å ha ledet landet ut i en katastrofe og for å ha lagt økonomiske «byrder» på befolkningen.

Rajapakse forsøkte desperat å utnytte det genuine raseriet til arbeidere og ungdommen mot den tidligere regjeringens hensynsløse gjennomføring av Det internasjonale pengefondets (IMF) innstrammingskrav. Han hevdet at Sirisena «inviterte meg til å overta regjeringen» for å overvinne den katastrofale situasjonen skapt av den tidligere regjeringsadministrasjonen.

Rajapakses tale, som inneholdt en vag referanse til vest-maktene som støtter Wickremesinghe, ble foranledningen til bitre forstyrrelser da UNP-lederen Lakshman Kiriella foreslo en avstemming om erklæringen. Rajapakse-fraksjonen protesterte voldsomt og fordømte parlamentspresidenten [Speaker] Karu Jayasuriya. Blant høytte utrop av slagord og generelle forstyrrelser fra alle de rivaliserende fraksjonene, ble det ikke holdt noen avstemming og den videre parlamentsamlingen ble utsatt til fredag.

Senere samme dag holdt opposisjonspartiet Forent nasjonalfront (UNF), den politiske alliansen som støtter Wickremesinges fraksjon, en offentlig demonstrasjon som samlet flere tusen i det sentrale Colombo. Demonstrasjonen var rettet inn mot å tvinge Sirisena til å akseptere kravene fra Wickremesinghe-leiren.

Wickremesinghe erklærte i sin tale til demonstrantene at Sirisena-Rajapakse-kombinasjonen har «tapt parlamentets støtte» og indikerte at UNF ikke var beredt til å stille til valg før partiet var gjeninnsatt ved statsmakten.

Wickremesinghe forsøkte å posere som en forsvarer av demokratiske rettigheter, og fortsatte: «Vi er ikke redd for å stille i et valg, men det må være forfatningsmessig kalt. Et ikke-forfatningsmessig valg ville [bare] reise spørsmål om legitimiteten når vi vinner ... Når vi igjen er innsatt ved makten, da kan vi holde hvilket som helst valg.»

De med en rudimentær forståelse av srilankisk historie kunne ikke unngå å se det bedragerske og kyniske i disse påstandene. Wickremesinghe og hans Forent nasjonalparti (UNP), det ledende partiet i Forent nasjonalfront UNF (opposisjonsalliansen), har konsekvent revet i stykker arbeidernes grunnleggende rettigheter.

UNP-regjeringenes antidemokratiske angrep går tilbake til Sri Lankas første år etter uavhengigheten i 1948, og omfatter blant annet det årets avskaffelse av stemmeretten for mer enn én million plantasjearbeidere – de som utgjør landets viktigste kilde til inntjening av utenlandsk valuta. I 1982 anvendte UNP-presidenten J.R. Jayawardene en folkeavstemning til å utsette parlamentsvalg i seks år. På tilsvarende måte har Sirisena-Wickremesinghe-regjeringen siden 2015 brukt ulike under-hånden-metoder for å unngå å avholde provins- og lokalvalg.

Sirisena responderte på onsdagens mistillitsvotum med å sammenkalle til et møte på torsdag med Wickremesinghes UNF-opposisjonsallianse og Den tamilske nasjonalalliansen (TNA). Han foreslo at mistillitsvotumet slettet betegnelsen av hans utnevning av Rajapakse til statsminister som et «forfatningsbrudd».

Han foreslo at den reviderte resolusjonen kunne beholde «mistilliten» til Rajapakse som statsminister, og til hans regjering, men at resolusjonen måtte godkjennes ikke ved parlamentets ordinære opptelling av stemmer, men etter en avstemming ved navn-opprop.

Av frykt for en videre diskreditering av parlamentet blant de srilankiske massene var UNP- og TNA-lederne lette å overtale til Sirisenas forslag. Dette viste klart at deres bekymringer ikke hadde noe å gjøre med brudd på forfatningen eller befolkningens demokratiske rettigheter, men var drevet av de politiske egeninteressene til Wickremesinghe-fraksjonen og krav fra de imperialistiske stormaktene.

Mens Sirisena avholdt sitt møte med UNP-lederne og deres allierte, sammenkalte Rajapakse-fraksjonen et beredskapsmøte for sine parlamentarikere som forberedelse til fredagens forsamling i parlamentet.

Mens Rajapakse ikke har et parlamentarisk flertall bak seg, har mange parlamentsrepresentanter fra Sri Lankas frihetsparti (SLFP), som Sirisena leder, blitt med i Rajapakses Sri Lankas folkeparti (SLPP). Dette inkluderer noen innehavere av ministerposter i den tidligere Rajapakse-regjeringen som har vært mistenkt og anklaget for korrupsjon. Selv om de tidligere var fiendtlig innstilte mot Sirisena er de nå hans standhaftige støttespillere og er beredt til etthvert trekk for å forsvare den ulovlige overføringen av makten til Rajapakse.

På fredag ankom Rajapakse-tilhengerne tidlig til parlamentet og okkuperte provoserende parlamentpresidentens plass og de nærliggende plassene, for å forhindre en gjenopptakelse av parlamentsforsamlingen.

En halv time senere gjorde parlamentpresident Jayasuriya sin inntreden omgitt av en falanks av politibetjenter. Stoler, bøker og flasker med vannblandet chilipasta ble kastet mot politiet, UNP og deres allierte representanter.

Ute av stand til å nå podiumsplass stoppet parlamentpresidenten midtveis og åpnet og ledet møtet stående omringet av politiet. Han kunngjorde den reviderte mistillitsresolusjonen, men fikk ikke gjennomført avstemmingen per navn-opprop, og kalte derfor til en sedvanlig opptellingavstemming for så å erklære at resolusjonen var vedtatt av et flertall.

USA, EU og andre imperialistmakter har bekjentgjort deres motstand mot enhver retur til makten av Rajapakse, og har åpent støttet Wickremesinghe og UNP. Spesielt Washington er fast bestemt på å forhindre Rajapakse, eller for den del enhver annen srilankisk politisk leder, fra å dreie landet mot noen som helst tilpasning til Beijing, og dermed forpurre de amerikanske forberedelsene til krig mot Kina.

Jorn Rohde, Tysklands ambassadør til Sri Lanka, fortalte mediene at det var «en dårlig dag for demokratiet på Sri Lanka», og at å «kaste gjenstander på parlamentetspresidenten, og forhindre avstemminger er utilbørlig for et demokrati».

Mektige deler av den srilankiske kapitalistklassen har uttrykt sine bekymringer. En fellesuttalelse denne uka fra Ceylon Chamber of Commerce [Ceylon handelskammer], International Chamber of Commerce Sri Lanka [Sri Lankas internasjonale handelskammer], Joint Apparel Association Forum [Fellesforeningen for klesbransjen] og Women’s Chamber of Industry and Commerce [Kvinnenes industri- og handelskammer] krevde «presserende, fornuftig handling for de nasjonale interessene».

Fellesuttalelsen hevdet: «Vi er svært bekymret over den nåværende politiske situasjonen i landet. ... Hendelsene de siste ukene har ført til absolutt instabilitet, hvilket Sri Lanka ganske enkelt ikke har råd til. Dette vil uten tvil forhindre utvikling og ha en betydelig negativ innvirkning på vårt lands sosiale og økonomiske forløp.»

Sri Lanka står for tiden overfor en ekstrem og voksende økonomisk krise med fallende eksportinntekter, fallende vekstrate, en økende gjeldsbyrde og en fallende rupee.

En nylig rapport fra FocusEconomics forespeilte at vekstratene ville falle til 4,2 prosent i 2019 og bemerket: «Den pågående politiske krisen kan true Sri Lankas økonomiske utsikter, særlig fordi betalingsbalansen og budsjettunderskuddene allerede gjør den sårbar for sjokk.»

Parlamentet skal samles igjen på mandag [den 18. november], men ingenting er løst.

Uansett hvilken fraksjon av styringsklassen som sikrer seg statsmaktens tøyler er den srilankiske kapitalistklassen og imperialistmaktene skjønt enige om at hittil usette sosiale angrep må slippes løs på befolkningen.

Arbeiderklassen må mobilisere uavhengig av alle parlamentspartiene, og samle de fattige på landsbygda og andre undertrykte masser, til kampen for en arbeider- og bonderegjering basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program. Dette perspektivet, som er den eneste veien som peker fremover for arbeidere og ungdommen, vil diskuteres på kommende offentlige møter som Socialist Equality Party (Sri Lanka) [Sosialistisk Likhetsparti] kaller sammen.