USAs visepresident Mike Pence saboterte effektivt sett toppmøtet for Asia-Pacific Economic Co-operation (APEC) i Papua Ny Guinea (PNG) sist helg, med et aggressivt angrep på Kina over et bredt spekter av saker som strakk seg fra handel, til Sør-Kina-havet, til Beijings signatur-infrastrukturprosjekt – Belte og Vei Initiativet (BRI – Belt and Road Initiative).
For første gang i APECs 29-årige historie publiserte ikke toppmøtet en slutterklæring, da USA og Kina ikke ble enige om ordlyden. Ifølge PNG-statsminister Peter O'Neill brøt samtalene sammen over ordlyden om Verdens handelsorganisasjon (WTO), som Trump-administrasjonen har fordømt for å ha behandlet Kina som en markedsøkonomi. «Det var to store giganter i rommet, hva kan jeg si,» uttalte O'Neill, da han kunngjorde at det ikke ble noen enighet.
I sin tale på lørdag advarte den kinesiske presidenten Xi Jinping for de katastrofale konsekvensene av raskt tilspissende spenninger med USA, og farene for krig. «Menneskeheten har nok en gang nådd et veikryss,» sa han. «Hvilken retning skal vi velge? Samarbeid eller konfrontasjon? Åpenhet eller lukkende dører?»
Med henvisning til konflikt mellom USA og Japan erklærte Xi at de blodige kampene i Stillehavskrigen på 1940-tallet «kastet menneskeheten ut i katastrofe, ikke langt fra hvor vi nå er.» Han sa at for å unngå en gjentakelse av denne tragedien trengte det internasjonale samfunn å støtte globaliseringen, og «avvise arroganse og fordommer» – en knapt skjult referanse til USA.
«Unilateralisme og proteksjonisme vil ikke løse problemer, men legge ytterligere usikkerhet til verdensøkonomien,» sa Xi. Historien har vist at konfrontasjonen, enten i form av en kald krig, en varm krig eller en handelskrig, ikke produserer noen vinnere.»
USAs visepresident Pence ignorerte imidlertid Xis appell og lanserte et frontalangrep mot Kina og landets økende innflytelse i Asia-Stillehav-regionen. Pence forevarslet Trump-administrasjonens besluttsomhet om å skru opp den amerikanske konfrontasjonen med Kina i en krigersk tale i forrige måned, der han anklaget Beijing for militære provokasjoner i Sør-Kina-havet, for å stjele amerikansk immateriell eiendom, og for å blande seg politisk inn i USAs midtperiodevalg.
I en tale forrige helg beskyldte Pence Kina for å ha tatt «nytte av USA i mange, mange år», og uttalte rett ut at «de dagene er forbi». Med henvisning til Trump-administrasjonens voksende handelskrigstiltak mot Kina insisterte han på at «USA vil ikke forandre kurs før Kina endrer sine måter,» og advarte om at USA kunne «mer enn doble» tariffene de har lagt på kinesiske varer til en verdi av $ 250 milliarder.
Pences kommentarer la en ytterligere demper over samtaler som er planlagt å finne sted mellom president Trump og hans kinesiske motpart Xi under G20-toppmøtet i Argentina på slutten av måneden. Selv om Kina nylig har tilbudt en liste over økonomiske innrømmelser overfor USA har Trump erklært tilbudet som «ikke akseptabelt».
Fremst blant de amerikanske kravene er en slutt på Beijings «Made in China 2025»-program, rettet mot en høyteknologisk utvikling som ville utfordre en amerikansk teknologisk dominans på en rekke viktige økonomiske og strategiske områder. Washingtons ubegrunnede anklager om kinesisk «tyveri» av intellektuell eiendom er for å rettferdiggjøre tilstrammingen av restriksjoner på kinesiske investeringer, handel og forskningsamarbeid. For at Kina skal «endre sine måter» må landet akseptere økonomisk underdanighet overfor USA.
Pence utfordret også åpent Kinas BRI-prosjekt, som har vært gjenstand for intensiverende kritikk i USA og internasjonalt press, for å sette «gjeldsfeller» for land som godtar kinesiske infrastrukturlån. Der han ikke direkte navnga Kina, erklærte Pence: «Vilkårene for disse lånene er ofte i beste fall vage, prosjektene de støtter er ofte ikke bærbare ... for ofte kommer de med strenger festet.»
Pence pratet deretter opp Trump-administrasjonens infrastrukturplaner for Asia-Stillehav-regionen, og sa poengtert: «Vær klar over at USA tilbyr et bedre alternativ. Vi drukner ikke våre partnere i et hav av gjeld, vi tvinger ikke, eller kompromiterer deres uavhengighet ... Vi tilbyr ikke et kvelende belte eller ei en-veis-gate.»
Pences kommentarer er absurde. I tiår har USA og landets allierte utnyttet ulike former for økonomisk bistand, enten direkte gjennom sine egne organer eller indirekte gjennom organer som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB), for å bestikke og mobbe landene til å akseptere amerikanske økonomiske og strategiske krav. Det som bekymrer USA angående Kinas evne til å yte bistand og lav-rente-lån er at de undergraver Washingtons evne til å pålegg sine krav.
For å understreke Washingtons besluttsomhet om å kontre Beijing undertegnet USA, Japan, Australia og New Zealand på søndag en avtale med PNG om tilkobling av strøm og internett-tjenester for 70 prosent av landets befolkning innen 2030. PNG, som ble etterlatt utfattig og underutviklet etter flere tiår av australske kolonistyre, har for tiden bare rundt 13 prosent av sin befolkning tilknyttet pålitelig strømleveranse. Avtalen er rettet mot å blokkere et internett-tilbud fra et kinesisk selskap.
I sin tale forsvarte Xi Kinas «Belt and Road Initiative»-prosjekt, og erklærte at det ikke var «utformet for å betjene noen skjult politisk agenda, og heller ikke for å målrette noen», og det var heller ikke «for geopolitiske formål». I virkeligheten er Kinas BRI-prosjekt og den amerikanske mot-planen begge bundet opp til den intensiverende geo-politiske rivaliseringen, der begge parter forbereder seg for en potensiell krig.
Det massive kinesiske BRI-prosjektet tar sikte på å konsolidere kinesiske bånd gjennom hele den enorme eurasiske landmassen, og særlig på å sikre tilgangen til forsyninger av energi og råstoffer fra Midtøsten og Afrika i tilfelle av en amerikansk militærblokkade av skipsleidene. USA er derimot fast bestemt på å forhindre Eurasia fra å glid inn under Kinas dominans, eller av noen annen rivaliserende makt, og de amerikanske infrastrukturplanene har som mål å undergrave Kinas BRI-prosjekt.
I en illevarslende trussel mot Kina hyllet Pence det militære samarbeidet mellom USA og landets allierte i Asia, og advarte om at Pentagon ville fortsette sin provoserende «navigasjonsfrihet»-operasjon i Sør-Kina-havet, som utfordrer kinesiske territoriale krav. Siden han kom til presidentembetet har Trump akselerert inntrengningen av amerikanske krigsskip i nærheten av kinesisk-kontrollerte øyer i de omtvistede områdene. Pence oppfordret også sør-øst-asiatiske land som forhandler en handlingskodeks [code of conduct] med Kina i de omstridte farvannene, om ikke å kompromittere «alle nasjoners rettigheter» – det vil si, spesielt USAs – til « navigeringsfrihet».
Det amerikanske militærets tiltagende tilstedeværelse i Sør-Kina-havet, like ved de vitale kinesiske marinebasene på Hainan-øya, er i sin helhet en del av en massiv amerikansk oppbygging og krigsforberedelse over hele Indo-Stillehav-regionen, som begynte med president Obamas «vippe til Asia» [pivot to Asia] og som har akselerert under Trump. USA har forpliktet 60 prosent av sine luft- og flåtestyrker til regionen innen 2020, styrket allianser og militære partnerskap over hele Asia, og omstrukturert og utvidet sine basearrangement.
Trump-administrasjonens nylige beslutning om å trekke seg fra INF-traktaten fra 1987 [Kort- og mellomdistanse atomvåpenmissiler] med den tidligere Sovjetunionen, var ikke rettet bare mot Russland, men også mot Kina. Ved å rive opp traktaten åpnes døra for at USA kan utvikle en rekke atomvåpen som skal plasseres på baser nær det kinesiske fastlandet for å true med å kunne ødelegge Kinas relativt beskjedne atomvåpenarsenal.
I løpet av helgen annonserte Pence en videre amerikansk militærsatsing på Stillehav-regionen. Landet vil delta i en australsk-PNG-plan for å utvikle en felles marinebase på Manus-øya utenfor nordkysten av Papua Ny-Guinea. Øya var en stor amerikansk militærbase under Den andre verdenskrigen, med en 3.000 meter lang landingsstripe og store marineanlegg.
Pences bevisst provoserende og konfronterende holdning på APEC-toppmøtet er en ytterligere advarsel om at Washington er fast bestemt på å forhindre enhver utfordring fra Kina, eller noen annen makt, mot sine globale økonomiske og strategiske ambisjoner – om så med en katastrofal krig mellom atomvåpenbestykkede makter.
Forfatteren anbefaler også:
[16. november 2018]
«Den amerikanske visepresidentens krigerske trusler mot Kina»
[5. oktober 2018]