Et rettsdokument som kom for dagen i forrige uke bekrefter at USAs justisdepartement i hemmelighet har innmeldt kriminalanklager mot den australske statsborgeren Julian Assange for hans journalistiske arbeid som redaktør for WikiLeaks. For å ha eksponert amerikanske og allierte lands krigsforbrytelser og diplomatiske konspirasjoner har Assange siden 2010 vært truet med utlevering til USA, for en skueprosess på anklager om «spionasje» eller «konspirasjon».

Bekjentgjøringen om at amerikanske kriminalanklager har blitt anlagt bekrefter Assanges og hans forsvareres posisjon om å slåss mot arrestordren som ble utstedt mot ham i november 2010 for å svare på «spørsmål» om falske påstander om at han hadde begått seksuelle overgrep i Sverige. Påstandene ble fremsatt for å gi ammunisjon for pro-amerikanske talerørs diskreditering av Assange og som et virkemiddel til å overføre ham til et land der han raskt kunne bli utlevert.

Den USA-motiverte svenske arrestordren, og støtten til den fra den britiske regjeringen og domstolene, tvang Assange til å søke politisk asyl i den lille ekvadorianske ambassaden i London den 19. juni 2012. I mer enn seks år har han levd under vanskelige forhold, berøvet direkte sollys og tilstrekkelig medisinsk behandling.

Siden mars i år har den ekvadorianske regjeringen, der den har tilpasset seg Trump-administrasjonens krav, nektet Assange muligheten til å kommunisere med omverdenen eller motta personlige besøkende, i et ondsinnet forsøk på å tvinge ham til å forlate bygningen. Skulle han gjøre det blir han umiddelbart arrestert av det britiske politiet og fengslet for forløpet av en langvarig juridisk kamp mot en utlevering til USA.

Saken om Julian Assange er, og har alltid vært, i forkanten av kampen for å forsvare grunnleggende demokratiske rettigheter, mot den amerikanske imperialismens forsøk, sammen med landets allierte, på å skremme, sensurere og bringe til taushet uavhengig og kritisk journalistikk. Den bekreftede

eksistensen av de forseglede amerikanske anklagene understreker faren Assange er utsatt for, og det bedrageriet som begås av de som har støttet forfølgelsen av ham.

Australias politiske og mediale etablissement har reagert med å fastholde sin skamløse kollaborering med den amerikanske staten i deres vendetta mot Assange.

Statsminister Scott Morrison har uttrykkelig gjentatt Liberal-National-koalisjonsregjeringens støtte til forfølgelsen av Assange, mens Labor Party og de forskjellige «små»-partiene og de uavhengige i parlamentet har forholdt seg tause. Dette inkluderer De grønne og Andrew Wilkie, en tidligere etterretningsoffiser som i 2003 varslet om løgnaktigheten av «masseødeleggelsesvåpen»-påstandene som ble anvendt for å invadere Irak.

I 2010 forsøkte De grønne og Wilkie å styrke sin bedragerske påstand om å representere en ekte opposisjon mot Koalisjonen og Labor ved å posere som forsvarere av Assange og ytringsfriheten. Men, etterhver som australsk imperialisme stadig mer har blitt innrettet til USAs pådriv for krig mot Kina over dominans i Indo-Stillehavet, har de imidlertid snudd ryggen til Assange og åpent innrettet seg med hovedpartiene.

Labor Partys holdning er i overensstemmelse med partiets historikk ved makten. I november 2010, da WikiLeaks publiserte fordømmende eksponeringer av amerikansk kriminalitet, hastet Labor-statsminister Julia Gillard til for å innynde seg med Obama-administrasjonen, ved å erklære Assanges handlinger som «ulovlige». Hun lovte at hennes regjering ville etterforske hvorvidt han kunne bli anklaget for forbrytelser under australsk lov – hvilket han ikke kunne. Labor Party, som forpliktet Australia til USAs «vippe til Asia»-politikk mot Kina, og utvidet det amerikanske militærets tilgang over hele landet, har fastholdt sin fiendtlighet mot WikiLeaks.

Det australske fagforeningsforbundet (ACTU) og de tilknyttede fagforeningene har heller ikke uttalt seg. Mest bemerkelsesverdig i sin taushet er Media Entertainment and Arts Alliance (MEAA) [Alliansen av medier, underholdning og kunst]. I desember 2010 arrangerte forbundet for at daværende ACTU-president Jed Kearney kunne tildele Assange foreningens æresmedlemskap, i anerkjennelse av hans tjenester for journalistikken.

Den gangen kritiserte Kearney nølende Gillard. Hun sa: «Mr. Assanges rettigheter bør respekteres, akkurat som andre journalisters. WikiLeaks har ikke brutt noen australsk lov, og som en australsk statsborger bør Julian Assange støttes av den australske regjeringen, og ikke bli forhåndsdømt.»

MEAA og ACTU droppet snart nok sine falske pretensjoner om å forsvare journalister og demokratiske rettigheter, og gikk inn på rekke bak Obama-administrasjonen og Labor-regjeringen.

Pseudo-venstre-gruppene, mest fremtredende blant dem Sosialistisk Allianse og Sosialistisk Alternativ, fortsetter også sine år av taushet om forfølgelsen av Assange. Deres holdning har opphav i deres politikk. De avviste ethvert forsvar for Assange fordi det krever opposisjon mot Labor Party, De grønne og fagforeningene. Pseudo-venstre-organisasjonene går i bane rundt og fremmer disse partiene og fagforeningsorganisasjonene, og reflekterer interessene til et privilegert mellomklassesjikt med interesser i å opprettholde det politiske status quo.

De «viktorianske sosialistene», en pseudo-venstre-valgfront som stiller kandidater til valg i den australske staten Victoria den 24. november, lover sine parlamentstemmer til Labor og De grønne og hyller disse partiene som «progressive». Forutsigbart nok har ingen av kandidatene, og spesielt ikke hovedpersonen Stephen Jolly, sagt et eneste ord om Julian Assange.Sist helg gjorde de australske utskriftsmediene lite mer enn å re-publisere artikler fra New York Times, Washington Post eller nyhetsbyråene, med anmerkningen om at Assange hadde blitt anklaget i USA. De fleste av TV-nyhetene rapporterte ikke en gang den utviklingen.

Den 22. desember 2010 undertegnet redaktørene eller nyhetsdirektørene i nesten alle australske tv-stasjoner eller trykte mediepublikasjoner et felles «åpent brev» til statsminister Gillard der det sto: «Aggressivt å forsøke å stenge ned WikiLeaks, å true med å rettsforfølge de som publiserer offisielle lekkasjer, og å presse selskaper til å slutte å gjøre forretninger med WikiLeaks, er en alvorlig trussel mot demokratiet.»

Bekreftelsen på at Assange nå står overfor amerikanske påtalemyndigheters forfølgelse har ikke fremprovosert en eneste redaksjonell lederartikkel som forsvarer ham, ytringsfriheten eller journalisters rettigheter.

Faktisk tok det skuespilleren Pamela Andersons initiativ for å reise spørsmålet i

australske medier om at regjeringen burde handle på vegne av en forfulgt statsborger og journalist. I et intervju på «60 Minutes» den 4. november forsvarte hun Assange mot anklagene om at han hadde forårsaket «skade», og hun oppfordret statsminister Morrison til å sikre hans frihet og returnere ham til Australia.

Den 17. november svarte Anderson i et åpent brev på Morrisons hånende svar, med sine klare anstrøk av sexistiske undertoner. Utrolig nok uttrykte han på radio at mens hans regjering ikke ville gjøre noe for å hjelpe Assange, hadde han «mange ‘mates’ [kompiser] som har spurt om de kan være min spesielle utsending, for å løse problemet med Pamela Anderson».

Anderson uttalte: «Du trivialiserte og lo av lidelsen til en australier og hans familie. Du etterfulgte det med slibrige, unødvendige kommentarer om en kvinne som uttrykte sin politiske mening.»

«I stedet for å komme med nedrige antydninger om meg, bør du kanskje tenke på hva du skal si til millioner av australiere når en av deres egne marsjeres i en oransje-overall til Guantánamo Bay – for å ha publisert sannhet.»

Millioner arbeidere og ungdom rundt om i verden har blitt opplært av eksponeringene publisert av WikiLeaks, og ser fortsatt på Assange, akkurat som på Chelsea Manning og Edward Snowden, som en heroisk politisk figur. De må mobiliseres til hans forsvar.

I Australia er det avgjørende spørsmålet utviklingen av den bredest mulige kampanjen i arbeiderklassen og blant studenter, med krav om at den australske regjeringen utøver sin ubestridelige diplomatiske makt til å insistere på at Assange blir betingelsesløst returnert til sitt fødselsland, og at regjeringen utøver sitt juridiske skjønn til å ta aksjon ved de britiske domstolene for å tvinge den britiske regjeringen til å tilrettelegge det.

Lærdommene av de siste åtte årene er at en slik kampanje ikke vil bli bygget ved å appellere til De grønne eller til fagforeningene om å organisere eller lede den. Forsvaret for Assange og for demokratiske rettigheter må utvikles uavhengig av, og i opposisjon til hele det offisielle politiske etablissementet. Den australske regjeringen, enten den er ledet av Koalisjonen eller av Labor, ville bare iverksette tiltak hvis den oppfattet at dens stilling var truet av en bevegelse nedenfra.

17. juni-demonstrasjonen som ble sammenkalt av Socialist Equality Party (Australia) [Sosialistisk Likhetsparti], og som ble støttet og adressert av filmskaperen John Pilger, var et viktig skritt i retning av utviklingen av en slik bevegelse. Mot den australske styringsklassens og dens politiske agenters pro-imperialistiske fiendtlighet til Assange, uttrykte talerne den utbredt støtten i arbeiderklassen for hans frihet.

For de kommende ukene og månedene er det påtrengende viktig at forsvaret for Assange og WikiLeaks økes så mye som mulig, på arbeidsplasser, universiteter, høyskoler og videregående skoler, og at protester og andre aksjoner organiseres.